compost-komponistene

vangvollen i rendalen i østerdalen...

Thursday, 6. August 2009, 23:24:59

er den vakreste vollen jeg vet om. Selv om sauene dette året var sendt ned til bygda på grunn av ulven, gir utsikten over denne stølen ro i sinn og sjel. Tradisjonene etter knapt 250 års seterdrift er å fornemme i de frodiggrønne grastustene på vollen og i årringene i de rustikke tømmerveggene som forteller usagte historier om en svunnen tid...

I en fotnote i en regnskapsbok fra 1889, skrevet av Hildegunns oldefar - en kar som het Gunnar Hofstad, heter det at "seteren har kostet mig kr 459,36 + skjøde kr 27,26 = 486,62. I tillegg kom "gryder, vind og bord kr 19,66". Den summen tilsvarer de utgiftene vi hadde til vår medbrakte pappvin - en "rhine riesling sauvignon blanc". Denne setervollen dirrer av tradisjon og historie, som venter på å bli fortalt videre...

Grunnen til at de late og brekende sauene, som vi tidligere år har sovnet til og våknet av, måtte sendes ned til bygda, var som nevnt ulven. Hyttenaboen er sauebonde. En fredelig søndag morgen ved åtte-tida tidlig i juli i år, mens han satt på utedassen med utsikt over vollen, hørte og fornemmet han en uro og redsel i saueflokken. Han sprintet ut i saueflokken og fant 22 døende lam, som han måtte skyte. Ulven dreper ikke kun for å bli mett, men følger andre rovdyrsinstinkter, i følge denne trauste og frustrerte sauebonden. I nabogrenda hadde ulven tatt 34 lam. Det er vanskelig ikke å ta parti for disse fåmælte og trauste karene i kampen mot papirbyrokratiske jurister og andre akademikere i hovedstaden...

Vi forlot frivillig trønderhovedstaden i 22 sommergrader - fikk tre dager på Vangvollen med 12 grader, regn, tåke og mygg, men en værmessig god reisedag. Vi tok på høstantrekket, tente på peisen, leste bøker og foregrep høststemningene. Vi er i tvil om ikke denne turen burde ha vært gjennomført noe seinere i august - i det vi returnerer Bakklandet i kveld - med augusts sensommertropetemperatur og fløyel i lufta....

hm

et meget ustabilt og oftest fraværende nettsjømat til folket

Comments

Finn # 8. August 2009, 10:55

det er flott å kunne skrive at noe er det fineste du veit, slik du skriver om Vangsvollen. Det hjelper også å oppleve dette sammen med en som er den fineste du veit. Slik er det for meg. Opplevelsen er en kompleks erfaring, et sammnensurium av tid, sted, folk og stemning.
Det er traumatisk å være sauebonde i rovdyrstrøk. Den sauedrifta vi har utvikla de siste 100 år, etter at rovdyra var utrydda, kan ikke kombineres med gjeninnføring av rovdyra. Jeg har sjøl funnet ihjelrevet lam og unner ingen det samme, særlig ikke om det er egne dyr du har et forhold til. Dette er en stor debatt som vi må ta på alvor og unngå en hver romantisering.

Norfrid # 8. August 2009, 16:02

Dette pratet vi om senest i går da jeg var en tur på Krokskogen sammen med noen andre damer. Et par ganger rastet vi på snaugnagde setervoller og hørte bjeller ikke så langt unna. Der oppe beiter både hester, krøtter og sau. Gaupa tar et og annet dyr, men marka er velsignet fri for både ulv, bjørn og jerv. Her kan både store og små tobeinte trygt plukke sopp og bær og det er rikelig med åpne fine setervoller takket være beitedyrene. I slike omgivelser sitter vi ikke og ønsker rovdyrene velkommen. Men flere og flere her i distriktet slutter med husdyr, så alle perlene på Krokskogen gror sikkert igjen om noen år, dessverre.

Finn # 8. August 2009, 22:14

Det er slik at kulturlandskap over hele landet gror igjen. På Bugøynes, ved Varangeren, hadde flere ei ku i fjøset og noen sauer til eget bruk da jeg kom der første gang i 1964. Da var det avbeitet i veikanten og rundt husene, og folk hadde utslåtter der det var mulig. Dette preget landskapet og ga signal om at det var bebodd og at det var en livlig og arbeidsom kultur.
Nå har ingen husdyr der, og ingen bruker utmarksressursene. Jeg registrerer at det er slik. Vi lever i et annet samfunn og med et annet økonomisk system nå. Og ikke er det så slitsomt for folk heller. Men landskapet er forandret, og folketallet er halvert. Deler av landet har snart flere fritidshus enn helårsboliger, særlig kyst- og fjellstrøk. Bystrøka vokser, men ellers er det langt mellom folk. Det blir annerledes.