camino-08

mens jeg husker det, at i går, lørdag, var en gripende god dag fordi sola skinte fra tidlig på morran, og vi kom oss ut på tur, Randi, Hilja, Lea og jeg, under en himmel som var blå i alle ender, og lufta var like klar som de tynne ishinnene på myrtjønna på veien opp til Rønningen. Og når vi kommer opp på Rønningsåsen, kan vi sette oss i solveggen og kjenne at det varmer enda jeg har bare kortskjorta under vindblusen, og jeg kan ta av meg lua og nyte et siste drag av sommer mens blikket hviler på grantoppene og slutter i den kvite kappa på Vassfjellet. Det er da jeg kjenner en lengsel og en flik av en sorg fordi sola har vært så lite til stede i høst. Jeg vil ikke gå ut av den, og på veien ned går jeg raskt gjennom de partiene der trærne lager skygge for å komme ut i sola igjen, og jeg vil ikke gå hjem før sola er nede bak åsene i vest. Og så, helt ut av ingenting og absolutt ikke på sin plass, dukker Osvalds rivende replikk fra Gjengangere opp: Mor, gi meg solen. Men det blir så altfor melodramatisk, så jeg nevner det ikke til noen, men feier det vekk som en malplassert sentimentalitet.

Men jeg skjønner, meget godt, de kulturene som hadde sola som sin gud.

finn