camino-08

I forbindelse med at Jan Erik Vold nylig fylte 70 år, har jeg konsumert mye mediestoff om jubilanten, hans liv, hans poesi og hans jazz. Det har vært en fryd – og en reise tilbake til de fleste tiår også i mitt eget liv – til 60-, 70-, 80-, 90- og 2000-tall. Jan Erik Vold har vært til stede hele tida.

”Jeg lærte mer av å lytte til jazz enn jeg gjorde på universitetet”, uttaler han i et intervju med Morgenbladet. Han utdyper påstanden og sier følgende: ”Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare”. – Jeg kjenner meg igjen i det JEV sier. Å observere den subtile kommunikasjonen som er til stede mellom musikere i et godt jazzband, deres usynlige signaler når én i bandet tar et musikalsk ansvar i form av en solo, de kroppskommunikative geberder som forteller at soloen overbringes til andre i bandet. De ikke-akademiske improvisasjonene, som kjennetegner jazzsjangeren, er ikke bare spennende, men relevante i de fleste kommunikative kontekster. Ikke minst liker jeg det demokratiske prosjektet de fleste jazzband praktiserer. De har ikke én soloartist. Alle artister er soloartister i løpet av en konsert. Det er vel ingen andre musikksjangrer som har akkurat denne praksisen.

Det er interessant at de trønderske og internasjonalt anerkjente jazzmusikerne, Jon Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug, reiser landet rundt og foredrar om ledelsesfilosofi, der de overfører erfaringer fra jazzens verden til private og offentlige ledelsesmiljøer.

Jan Erik Vold sier ellers at de som har spilt med noen, de kan fortelle videre. ”Derfor liker jeg så godt å omgås musikere. For de snakker ikke musikk, men forteller anekdoter, historier, og dette skaper varme. Jeg pleier å si det er ålreit å være sammen med musikere fordi de vet de ikke skal få nobelprisen. Det er lite kniving og misunnelse”. – Dette synes jeg er et vakkert utsagn. Jeg mener å ha erfart at det ofte er slik…

hm