camino-08

På mølla på piren i dag tenkte jeg mange sportslige og andre tanker. Beina var lette, kroppen svarte på det jeg ba den om. Etter skadeavbrekk og alternativ trening i tre uker følte jeg at det var tilfredsstillende å kjenne at tapet av kondisjon ikke var dramatisk. Jeg var, for å si det mildt, glad for at det var slik.

Utsikten over en stille trondheimsfjord med Munkholmen rett utenfor – i et dust, blekt og poetisk oktoberlys og i ei lav seinhøstsol – gjorde løpinga fjærlett. Jeg tenkte at ferjene jeg så på fjorden var et vakkert syn og en interessant ”sjanger”. Ferjene binder sammen, tenkte jeg. De utgjør kommunikasjonen mellom mennesker – mellom ektefeller og kjærester, mellom kompiser og venninner, mellom folk som jobber i byen og vil hjem og som gleder seg til gode helgestunder. Dette er ”kjærleikens ferjereiser” for mange mennesker, tenkte jeg. Ferjer både forbinder og atskiller…

Et par digitale klikk på displayet øker tempoet til 4.50 – fart. Kroppen tåler tempoet uten nevneverdige problemer. Jeg kjenner ikke skaden, og jeg blir igjen glad og lettet over det. Hvor navlebeskuende, opphengt i sekunder, minutter og antall løpte kilometer på ei tredemølle kan man bli? Jeg kan ikke huske at jeg tenkte en eneste tanke på klimakrisen eller svineinfluensaen mens jeg løp og løp uten å komme en eneste meter videre. I displayet stod det at jeg hadde løpt fem kilometer, men jeg befant meg jo på nøyaktig samme sted – på stedet hvil.

På vei til dusjen tenkte jeg at det hadde vært ei god treningsøkt, men at jeg nå har ei økt mindre igjen å trene i livet…

hm