Wednesday, 28. October 2009, 00:10:03
I Michael Hallidays funksjonelle språksyn er det en grunnleggende forståelse at man trenger språket til å finne orden og mening i verden omkring, til å sortere og knytte sammen den kontinuerlige strømmen av sanseinntrykk. Dette gjør vi, ifølge Halliday, gjennom språkets grammatikk. I dette perspektivet er grammatikken i seg selv meningsbærende. Dette og andre aspekter ved Hallidays grammatikk gleder jeg meg til å diskutere med mine masterstudenter i morra.
Vår virkelighetsforståelse er konstruert gjennom språkets grammatikk, sier Halliday. Vår grammatikk er vår modell av virkeligheten. At meningen er konstruert, betyr også at den kan omkonstrueres, gjennom andre grammatiske løsninger. Nettopp dette er jo forutsetning for å utvikle en annen forståelse av noe, eller ny kunnskap gjennom vitenskap. Gode og illustrerende eksempler på slike meningskonstruksjoner ser vi blant annet når barn erobrer og sorterer nye fragmenter av verden gjennom ordene, begrepene – gjennom språket. Mine og andres barnebarn er utmerkede "forskningsobjekter" på dette feltet.
Et kjennetegn ved Hallidays språksyn er at språket utvikler seg gjennom bruk, gjennom vårt behov for å forstå en omliggende verden og en sosial virkelighet. Meningsskaping gjennom språkbruk er grunnleggende en sosial aktivitet, vi skaper mening gjennom sosial samhandling i ulike situasjoner – i jobb, fritid, i blogger og sammen med våre nærmeste. Det er språket som gjør mennesket til et sosialt vesen. I slike sosiale aktiviteter diskuterer og reflekterer vi over verden – en antatt virkelig verden eller en tenkt verden.
Et interessant aspekt ved Hallidays sosialsemiotikk er ,etter min mening, at den har plass til både det synet at kunnskapen referer til en ytre virkelighet og at den er frambrakt av mennesker i en sosial og kulturell kontekst. Jeg blir aldri ferdig med å undre meg over at ordene, setningene, begrepene, ikke minst bildene og metaforene, er representasjoner av verden - av verden omkring oss eller vår indre verden. Hvem kan ha vært så klok, vis og genial at han, eller hun, kunne skape et slikt univers av tegn til å bidra til å gi menneskene mening....
hm
Friday, 23. October 2009, 20:46:02
I forbindelse med at Jan Erik Vold nylig fylte 70 år, har jeg konsumert mye mediestoff om jubilanten, hans liv, hans poesi og hans jazz. Det har vært en fryd – og en reise tilbake til de fleste tiår også i mitt eget liv – til 60-, 70-, 80-, 90- og 2000-tall. Jan Erik Vold har vært til stede hele tida.
”Jeg lærte mer av å lytte til jazz enn jeg gjorde på universitetet”, uttaler han i et intervju med Morgenbladet. Han utdyper påstanden og sier følgende: ”Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare”. – Jeg kjenner meg igjen i det JEV sier. Å observere den subtile kommunikasjonen som er til stede mellom musikere i et godt jazzband, deres usynlige signaler når én i bandet tar et musikalsk ansvar i form av en solo, de kroppskommunikative geberder som forteller at soloen overbringes til andre i bandet. De ikke-akademiske improvisasjonene, som kjennetegner jazzsjangeren, er ikke bare spennende, men relevante i de fleste kommunikative kontekster. Ikke minst liker jeg det demokratiske prosjektet de fleste jazzband praktiserer. De har ikke én soloartist. Alle artister er soloartister i løpet av en konsert. Det er vel ingen andre musikksjangrer som har akkurat denne praksisen.
Det er interessant at de trønderske og internasjonalt anerkjente jazzmusikerne, Jon Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug, reiser landet rundt og foredrar om ledelsesfilosofi, der de overfører erfaringer fra jazzens verden til private og offentlige ledelsesmiljøer.
Jan Erik Vold sier ellers at de som har spilt med noen, de kan fortelle videre. ”Derfor liker jeg så godt å omgås musikere. For de snakker ikke musikk, men forteller anekdoter, historier, og dette skaper varme. Jeg pleier å si det er ålreit å være sammen med musikere fordi de vet de ikke skal få nobelprisen. Det er lite kniving og misunnelse”. – Dette synes jeg er et vakkert utsagn. Jeg mener å ha erfart at det ofte er slik…
hm
Tuesday, 13. October 2009, 08:08:43
treningstilbud for
hjernegym. Du betaler et beløp i måneden og loses gjennom et treningsprogram på nettet som, ifølge reklamen, skal gi deg større mental kapasitet. Det tok tid før noen våget, her til lands, men nå er det her. Alt kan kommersialiseres, og har du noe å selge så kom med det raskt. Nå kan vi følgelig kjøpe full velværepakke som inneholder:
treningsstudio for fysisk trening: ca. kr. 350.- pr. mnd.
treningsstudio for mental trening: kr, 45.- pr. mnd.
psykoterapeut: kr. 500.- pr. time
fysioterapeut: kr. 250.- pr. time
da er lykken sikret!
I mellomtida drar Randi og jeg på hytta fram til søndag og får besøk av småfolk allerede i morra. Artig det og!
finn
Monday, 12. October 2009, 08:26:24
og jeg minnes historien om damen som møtte Picasso og klaget over at hun ikke forsto seg på bildekunst. Da sa maleren: Og kinesisk, forstår De det?
Jeg var på jubileumsutstillinga av noen av Inger Sitters bilder på Gråmølna i samband med at hun er 80. Jeg går omkring mellom store og små lerreter; noen er svarte og grå, andre er røde. Ragnarok er svart og grå. Det samme er Europa, mens Gaia er rød. Titlene blir fortellinger, fargene også, og vekslingene mellom lyse og mørke flater, balansen i lerretet, tyngde oppe og tyngde nede. Jeg kan sette pris på penselstrøk tegnet med autoritet og en selvsikker eleganse. Men med min nøkterne klassebakgrunn og seinere livsførsel har det ikke vært rom for en estetikk som ikke samtidig er pragmatisk, politisk og funksjonell. Jeg har ikke utviklet en estetikk løsrevet fra fortellingen, ingen såkalt rein estetikk.
Hele livet mitt har vært et arbeid for å forstå, å knekke stadig nye koder, å beherske nye tegnsystemer, dvs. alle tegn rundt meg som skaper meining, skrift, musikk, arkitektur, kroppsbruk, bilder, etc. Det har nok vært slik, at jo mer jeg forsto, jo mer så jeg. Og jo mer jeg lærte å se, jo mer forsto jeg. Det er ingen ende på dette.
Men jeg føler meg liten foran Sitters bilder. Hva skal jeg kunne driste meg til å si om dem? Ok, jeg opplever noe. Når jeg ser på mange av bildene, reflekteres engasjement for verden, bekymring, kanskje sinne, pessimisme for menneskene sjøl om jorda overlever. Jeg er urolig når jeg går ut og henter Lea fra bilen og går en tur med henne. Hun er den samme tillitsfulle og optimistiske alltid. Etterpå går Randi og jeg og trener for å få denne uroa ut av kroppen.
finn
Sunday, 11. October 2009, 08:55:03
mens jeg husker det, at i går, lørdag, var en gripende god dag fordi sola skinte fra tidlig på morran, og vi kom oss ut på tur, Randi, Hilja, Lea og jeg, under en himmel som var blå i alle ender, og lufta var like klar som de tynne ishinnene på myrtjønna på veien opp til Rønningen. Og når vi kommer opp på Rønningsåsen, kan vi sette oss i solveggen og kjenne at det varmer enda jeg har bare kortskjorta under vindblusen, og jeg kan ta av meg lua og nyte et siste drag av sommer mens blikket hviler på grantoppene og slutter i den kvite kappa på Vassfjellet. Det er da jeg kjenner en lengsel og en flik av en sorg fordi sola har vært så lite til stede i høst. Jeg vil ikke gå ut av den, og på veien ned går jeg raskt gjennom de partiene der trærne lager skygge for å komme ut i sola igjen, og jeg vil ikke gå hjem før sola er nede bak åsene i vest. Og så, helt ut av ingenting og absolutt ikke på sin plass, dukker Osvalds rivende replikk fra Gjengangere opp: Mor, gi meg solen. Men det blir så altfor melodramatisk, så jeg nevner det ikke til noen, men feier det vekk som en malplassert sentimentalitet.
Men jeg skjønner, meget godt, de kulturene som hadde sola som sin gud.
finn
Friday, 9. October 2009, 17:02:40
for at humøret er bra, uanset vær og føre, dagene er helt ok, og kroppen tåler trening. Jeg kan takke DNA-spiralen for at den stadig putrer og går, Golfstrømmen fordi den fortsatt holder seg langs kysten, kjæresten fortdi hun våkner ved siden av meg hver morran, kjærestens kokekunst som får mye annen servering til å bleikne, familien forøvrig, mine venner, den nordiske velferdsstaten, Gud, mine formødre som ikke ga opp, min afrikanske stammor som kom seg ut av Afrika, dette stedet på 63 grader nord ved Atlanterhavskysten, språket, skrivekunsten, Mozart og annen musikk, og slik kunne jeg fortsette ...
Nesten hver gang når jeg stavrer meg over det høyeste punktet i lysløypa og slipper meg utfor på den andre sida, og beina går og pusten går og tankene flyr, så dukker dette spørsmålet opp.
finn
Friday, 9. October 2009, 00:03:59
og bilen fullastet med nødvendige og unødvendige ting og noe tang, som noen sier, reiste vi til vera i ettermiddag. Vi var forvirret over den duse oktobersola, oppholdsværet og vindstilla. Trøndelagsregionen har i ukevis vært belemret med vått og kaldt regn og til dels sludd. Når værmeldingene også var dystre, ble dette været ekstra bonus under oppfarten. Vi trasket opp mange kilo fra bilen i uvanlig blaut myr, vant såvidt kampem mot mørket og tok den obligatoriske gammeldansken før vi fikk i gang varmegradene i stua...
Ei ny antenne gir oss krystallklare signaler fra et titalls fjernsynskanaler, og vi er så urbane, prinsippløse og postmoderne at vi ser et par tv-programmer, mens vi spiser ferdigpizza. Dermed er vi oppdaterte på nyheter, og vi slår av tv'n. Det er et kvalifisert flertall i familien for å ha tv på hytta, men trolg et knapt, rent flertall for å bedrive pc-viksomheter. Når bare seniorene er her, og at det ikke går ut over andres trivsel, rigger vi også opp våre laptopper. Vi kan dermed tillate oss å gjøre helgene nokså ovale i forhold til jobben fordi vi er online her i fjellheimen. Vi skriver, mailer, blogger og kommuniserer digitalt med verden mellom vedsjau, beising, maling, rydding, kaffeslabberasing, myrvandringer, bok- og avislesing.
Ferdigpizza spises ikke flere kvelder under dette oppholdet. Vi prøver oss på mer rustikke retter som høver til fjellkonteksten og opprettholder det gourmé-sjølbildet vi kjemper for å være bekjent av. Den argentinske St. Lucas-rødvinens bouquet vurderes imidlertid ut fra pappvinskriterier. Kanskje slår vi av tv'n, leser den biografien som ligger i ryggsekken og diskuterer noen av livets og grammatikkens uutgrunneligheter...
hm
Sunday, 4. October 2009, 11:27:15
for liksom å late som jeg enten ikke bryr meg eller bryr meg så mye at jeg skjemmes over å nevne det. Men en søndags formiddag når det er slik, må jeg slenge på meg ei lite elegant morgenkåpe når den unge jenta kommer for å selge Dagbladet på døra klokka halv ti, og jeg lukker soveromsvinduet og trekker gardinene fra og går og setter på kaffen. Jeg henter fram to kjeks med sjokoladetrekk på ene sida og to rosiner presset ned i den andre og tar meg inn når kaffen er klar og en bunke lørdagsaviser under arma. Så krøller vi puta sammen så den støtter noe opp i ryggen og bretter ei anna morgenkåpe over dyna så ikke avisene skal sverte av på dynetrekket Randi skiftet på i går.
Jeg får lest noen artikler i aviser som er lagt til side for å leses siden, og vi planlegger resten av dagen, og jeg lover å plukke resten av svartsurbæra om det så skal gjøres i fullt regnhyre og med vannet rennende opp under jakka og ned langs armene når jeg strekker dem opp mellom greinene. For svartsurbæra skal i hus, om ikke annet for at jeg ikke skal ergre meg over at jeg ikke plukket blåbær i år, for svartsurbære er stinn av antioksidanter, mye mer enn all skogsbær vi har, og Randi lager jus som vi drikker et halvt glass av til frokosten.
Så skal Lea ha seg en tur, og vi skulle sjøl gjerne ha ei treningsøkt før vi drar til byen og er invitert på kino med noen som har fødselsdag og som vil vi skal spise ute etterpå. Slik går den søndagen.
Saturday, 3. October 2009, 12:13:33
og ser på livet i gata og på elva, og jeg kommer midtveis mellom Batterseabrua og Albertbrua der det ligger noen husbåter og en er til salgs, så ser jeg ytterst i rekka av båter en svart baug med klar kvit skrift, og det står BØLGEN. Jeg ville sjølsagt ikke ha reagert på dette om det var i Ravnkloa eller på havna i Kristiansund, men her i London stopper jeg opp og er forundret og lurer på hvordan den har havnet her og hva slags historie den båten har. For ikke bare har den et norsk navn med bokstaven Ø, en unik bokstav i verden, men navnet gir assosiasjoner til nordligere breddegrader, for idrettslaget på Bugøynes er nettopp BØLGEN, i hovedsak et forballag som ikke lenger har folk nok til å slåss om plassering i Varangerområdet, men ligger nede selv om de har en helt åreit gressbane oppe i Mosedalen der tribunenen er berghyller, og på en av dem er det malt med store svarte bokstaver: LUTON. Så vi har Luton på Bugøynes og Bølgen i London. Og begge steder ser BØLGEN ut til å ha gått i et endelig opplag. De kruser ikke mer, verken på gressmatta eller på sjøen. Sic transit ...
finn
Tuesday, 29. September 2009, 12:27:59
eller The Last Word med Randi i forgrunnen er et bilde av en kaffebar og Randi. Ikke noe annet. Ingen dobbel bunn. Ikke noe om at det siste ordet er sagt, eller hvem får alltid det siste ordet. Jeg vet at er det noe folk krangler om, så er det ord. Og er det noe vi har glede av, eller kan glede andre med, så er det ord. Ord er til og med ofte bedre enn blomster. Og selvsagt er det tilfredsstillelse i å få det siste ordet, noen ganger. Og særlig om du er eldst i søskenflokken og innbiller deg at du egentlig har det, selv om du velger å holde kjeft. Men det ligger ingen slike betraktninger bak dette bildet. Bare en kaffebar og Randi, og det rett utafor The British Library, et sted jeg har stor glede av å besøke.
The British Library flyttet inn i nye lokaler på St. Pancras på Euston Road i 1998. Det er et hus for tekster og stadig nye utstillinger over temaer om tekster. Det gjør noe med hodet bare å gå inn der. Arkivene er bunnløse, enten det gjelder bøker, artikler eller magasiner. Søkemulighetene er et eventyr, og du kan bli sittende der til du blir så sulten eller kaffetørst at du bare må ta en pause for etterpå å komme deg videre inn i tekstjungelen. For meg er dette et sted jeg stadig kommer tilbake til.
finn
Showing posts 21 -
30 of 598.
WIDGETIZE