Skip navigation.

urbant konsum....

Det er tilbrakt noen urbane dager i Oslo - en hovedstad innrettet i indianersommersol og sensommerklima. Man har bodd på et gjennomsnittlig Thonhotell ved slottsparken - hundre meter fra Kunstnernes hus og to hundre meter fra Litteraturhuset. Det har vært høy kjendisfaktor i dette terrenget. Det koster sytti kroner for en halvtørr hvitvin på Kunstnernes hus, mens det koster 110 på Bølgen & Moy på Aker brygge (der sjenker de forøvrig bare i bunnen av glasset). Livet har bestått av faglige seminarer der noen av oss har hatt presentasjoner innen nye fagfelt. Det har vært møter i Cappelens forlag med diskusjoner om revisjon av grammatikkbok. Det har vært tre retters middager om kveldene og samtaler med fornuftige, originale, kjedelige og spennende mennesker. Det har vært meningsfulle besøk hos familie, og det har vært utekvelder med nære venner. Det har vært konsert på Aker brygge. Det har vært løpeturer i Slottsparken, rundt omkring på Frogner og i Frognerparken. Man har trolig lagt på seg et par kilo i løpet av disse urbane dagene. Sånne dager i livet er givende og inspirerende, og de er slitsomme. Hvorfor savner jeg ikke Ladestien, Estenstadmarka, Bymarka eller verdalsfjella.....?

Sosiologen Georg Simmel skriver om distansen, blasertheten og reservasjonen som sentrale trekk ved det urbane mennesket. Han skriver også om høfligheten som en nødvendig egenskap for å fungere i det urbane rommet. Dette synes jeg er interessant. Gjelder det en annen høflighet i det urbane miljøet enn i det rurale?

Simmel påpeker dessuten bymenneskenes frihet til å iscenesette seg selv på ulike sosiale scener som storbyen tilbyr. Urbaniteten representerer individualitet, sie han, og ofte nekter man å innordne seg under én sosial kode. Bylivet gir mulighet til stadig å forflytte seg identitetsmessig, søke nye inspirasjonskilder, eksperimentere med sin personlighet og prøve ut hvor mange ulike fasetter man kan leve med. De sosiale normene er i stor grad fragmentert i byen, hevder Simmel.

Sosiologer tar jeg med mange klyper salt, men de formulerer interessante setninger om ulike deler av våre liv...

hm

oerepropper og harde tak

bare for aa melde at det stort sett er en bonus aa ha en handfast livsledsager, men naar oereproppen setter seg fast fordi jeg har trykt den for langt inn for ikke aa bli vekt av fly som skal lande paa Heathrow klokka seks om morran, og hun trekker den ut med pinsett som om hun aapener ei flaske roedvin og skaper et undertrykk som nesten sprenger trommehinna og faar blodet til aa flyte, saa er det kanskje et eksempel paa at hun av og til kan ta for hardt i. Men saann er det bare ... Hovedsida er bra.

finn

et apropos til landskampen mellom island og norge i kveld...

Jeg prøver å bidra med en tilleggsforklaring til drillos analyse og kommentar til uavgjortkampen mellom island og norge i kveld. I denne kampen var island klart best - i alle faser. Islendingene overkjørte den norske midtbanen, de vant duellene, de sloss mer og bedre enn oss. De var sterkere. Øya med 300.000 innbyggere, som har 50 proffspillere på høyt europeisk nivå, spilte kun for ære. De er forlengst ute av kvalifiseringskampen. Æresbegrepet på island er imidlertid sterkt og har en lang historie og islendingenes fighteregenskaper likeså. I denne sammenhengen vil jeg kort berette om en ball-leik på island for 1100 år sia, som forklarer noe av den islandske fandenivoldskheten. Islendingene har nytte av kulturelle og biologiske gener når de nøytraliserer Magne Hoseth og de andre midtbanespillerne...

Jeg gjengir noen passasjer fra Egilssoga - fra en fotballkamp på Island da Egil Skallagrimson var "på det sjuande året":
"Det var fastsett at det skulle vera ein stor ball-leik på Kvitåvollane i førstninga av vinteren. Dit kom folk frå tinglaget vide ikring, og mange folk frå Skallagrim for dit til leiken. Tord Granesson var den fremste mellom dei. Egil ba Tord om å få vera med han til leiken; han var da på det sjuande året. (...) Egil skulle leika med ein gut som heitte Grim, son til Hegg på Heggstad. Grim var ti eller elleve år og sterk for sin alder. Då dei leika med kvarandre,vart Egil veikast. Grim brukte og overmakta si så godt han kunne. Da vart Egil sint og lyfte opp balltreet og slo Grim, men Grim tok han med hendene, og kasta han i bakken og for heller ille med han (...). Egil sprang til Tord og fortalde kva som hadde hendt. Tord sa: "Eg skal gå med deg, så skal vi gje han att". Tord flidde han ei skjegg-øks som han hadde hatt i handa; dei våpna var vanlege i den tid. Dei går så dit som guteleiken var. Grim hadde da teki ballen og dreiv han føre seg; dei andre gutane sprang etter. Da sprang Egil mot Grim og hogg øksa i hovudet på han, så ho stod fast i hjernen. Deretter gjekk Egil og Tord bort til folka sine...."


Jau, jau sånn va det da ja....

Hm

PS: Egil Skallagrimson levde på 900-tallet, og ble regnet som en meget dyktig skald. I sagaen om Egil Skallagrimson (Egils saga) blir det fortalt at han kunne kvede dikt allerede som treåring.

Det er typisk norsk å være dum!

jeg skal ikke skrive om underholdningsindustrien, finanskapitalen eller innvandrerdebatten, bare lufte meg aldri så kort og overflatisk om den valgkampen som omgir oss nå om dagen. Jeg opplever den som ensidig, ureflektert og fordummende - hvorfor?
Jo, når jeg bretter ut på golvet foran meg alle klippene jeg har fra de siste par ukenes aviser, og som omhandler Stortingsvalget 2009, ser jeg følgende fellesnevner:

HVORDAN SKAL VI RASKT FORDELE OLJEPENGENE SLIK AT HVER AV OSS FÅR MEST MULIG?

Dette perspektivet har fått lov til å sette dagsorden, og journalistene springer rundt og rører ukritisk i denne suppa: en privatisering og individualisering av marginale problem når det gjelder enkeltmennesker som mottakere av goder og privilegier:

- får jeg enerom på pleiehjemmet når jeg skal dit?
- kan jeg få redusert skatten ytterligere, selv om den er den laveste i Norden?
- kommer jeg raskt nok til legen med lyskebrokken min?
- får barnebarna varm mat på skolen?
- blir det barnehageplass i nabolaget?
- får jeg råd til tre sydenturer i året?
Fyll ut etter behov.

Det som vi ikke snakker om er de nasjonale fellesoppgavene, og hva vi kan og må bidra med for å skape et samfunn basert på likhetstanken, og sosialt ansvar for fellesskapet:

- skal vi fortsatt ha et land der folk kan bo og jobbe utenom sentrale områder på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag?
- skal vi fortsatt produsere mat i Norge?
- skal vi gjøre fiskerinæringa, den nest største næringa i landet, til ei næring som sikrer sysselsetting og bosetting langs kysten?
- skal vi ha et landbruk i Norge?
Dere har selv flere eksempler.

Og hva med vårt internasjonale perspektiv? Har vi ikke også et ansvar for å bidra til likhet og solidaritet utenom landets grenser? Slike spørsmål eksisterer ikke i mitt utvalg av presseklipp.
Konklusjonen min er: det er typisk norsk å være dum - og jeg er en del av det.

finn

det er siste gang i år

at jeg belemrer alle mine urbane venner med en rapport om lokal matproduksjon, men jeg kunne ikke la være. Det er ei naturlig avslutning av en serie meldinger om hva en kan høste fra havet og jorda, og enda er det ikke sagt noe om skogsbær, sopp, etc.
Men i går tok vi altså et prøveopptak av rotfruktene, poteter og gulerøtter, og vi ble imponert over hvor lite som skal til for å få såpass mye tilbake. Det er ikke sant at Norge ikke er jordbruksland og ei skattkiste for matproduksjon, og det er ingen grunn til at vi skal bygge ned all matjorda for å gi plass til kjøpesentra, boliger og parkeringsplasser. Det er nok steinrøyser å ta av.
Så her er et bilde av et utvalg pimpernel, gulerot og mandelpotet med bladsalat som bakgrunn. Vi regner med å ha nok til eget bruk til godt ut i mars.
Jeg vet dette kan virke puslete på blogvenner fra det brede østland, men til gjengjeld bruker vi ikke mange timene verken på våronn eller høston og ligger ikke våken om natta når regnet slår kornet i bakken :wink:

finn

Blåtur

er spennende. 18 godt voksne damer møttes fredag kl. 1530 i 5 biler. Bare 2 damer vet hvor vi skal. Dette har vi gjort i 12 år. Det startet med et bedriftsidrettslag - HVIL - og med et stafettlag i 1982. Damene på laget hadde alle en eller annen tilknytning til Heimdal videregående skole. I 15 år trente vi sammen og løp. Det ble 15 ganger i Holmenkollstafetten som var årets store begivenhet og frihelg i Oslo. Så var det slutt med Holmenkollstafetten, gjennomsnittsalderen var blitt ganske høy og andre ting var mer interessante enn trening til Holmenkollstafetten. Men 15 - 20 spreke damer tenkte ikke på å sette seg i sofaen, og det ble blåtur ei helg i året. Kriteriene for blåturen er: god vin og mat, kultur og natur. Turen er alltid vellykket, stemningen er høy når vi kjører etter førerbilen mens vi gjetter hvor vi skal. Det stemmer aldri. Damene har fantasi! I år gikk turen til Selbu og Stuggudal. Vi har vandret på Norges tak der utspringet for Glomma, Nidelva, Gaula og det som etterhvert blir Klaraelva i Sverige er. Vi har vært på gamle setervoller, på Utvandrermuseum, sjokoladefabrikk og Villmarksmesse. På blåturene er vi blitt kjent med midt-Norge, fra Brønnøysund i nord til Vingelen i sør. I 2007 var vi på Bugøynes. Den turen var ikke blå, de fleste måtte ta seg et par dager ekstra fri fra jobben. Det er samholdet vi bekrefter med disse turene, med Holmenkollstafettene har vi møttes i 28 år til ei herlig helg i året og til fornying av vennskapet og til oppdatering av livet vi lever. I år er ei blitt oldemor.
Randi

stokkøya - en kontinental og urban provins i det trønderske havgapet...

431 dager etter vårt første møte med stokkøya blir vi mottatt av de samme blide, lune hyggelige, travle og avslappede menneskene på dette underlige og sjarmerende stedet i det trønderske havgapet. Denne gangen bor vi i en sublugar – hva nå det egentlig måtte være. De unge og alternative eierne av dette sjøsenteret beskriver sublugarene slik: ”De er rustikke og romslige - med eget dusj og toalett, alle områder er tilpasset rullestol. Materialene som er brukt, er mye betong og glass, men med mykere elementer som tekstil, seilduk og med en del gjenbruk av møbler. Hele bygningen har vegetasjon lagt over i bakkant, slik at det skal bli mest mulig diskret i terrenget fra baksiden. Fronten har vinterhager/veranda med tak på hver enhet.”

Jada, beskrivelsen er dekkende. Vi syns sublugarene er kule, minimalistiske, kreative og morsomme – og godt plassert utenfor alle arkitektoniske mainstreamløsninger. De er i stor grad postmoderne, og interiøret kan karakteriseres mer som kitch enn kunst. Skap, hyller og nattbord er fraværende eller svært upraktiske. Vi måtte spre toilettsakene på badegulvet i mangel av badehylle, og det oppsto umiddelbart rot i stua når vi ikke hadde noe sted å dytte unna eiendelene. Dette er imidlertid minor details, som noen sier. Det er partikulært og eksotisk å sitte i sublugaren og skue ut over havet og menneskene gjennom glassveggen. Det hviler en behagelig ro over lugarene som over det meste på dette stedet, og det var godt å rekreere og slappe av her. Vi sov en djupere søvn her enn andre steder vi har overnattet. Vi ville ikke hatt det annerledes – bortsett fra en ønsket badehylle og puter i stolene.

Kveldene har vært tilbrakt i strandbaren, hvor vi har gasset oss i nydelige matretter, som på stokkøya alltid har et lokalt preg. Blåskjellene og kveita er hentet i havet rett utenfor og kjøttet er dyrket fram på gårdene i nærheten. I strandbaren har de gourmétkokker som holder europeisk elitenivå.

I går kveld opplevde vi ellers amerikaneren Terry Lee Hale (USA). For ham er det like naturlig å konsertere på strandbaren på Stokkøya som på Credo i Trondheim. Han har vært her før, men da bare på et par dagers ferie. Han påstås å være en av USAs mest undervurderte singer/songwriters. Det var tettpakket med folk og stor stemning under blueskonserten, som vi syntes holdt meget høyt nivå.

Vi vurderer å la stokkøyturene bli en årlig tradisjon. Vi føler oss velkomne og blir godt behandlet her….

hg & hm

i dag tenker jeg at

det var ok å dra til byen og forhåndsstemme, og tenkte først jeg skulle stemme taktisk på et utsatt sistemandat i den rødgrønne koalisjonen, men greip allikevel den seddelen med den beste førstekandidaten; en yngre kar som bruker taletida si på noen annet enn tomme klisjeer og svulstig såkalt folkelighet. For en gangs skyld betyr det mye for meg at det ikke blir blå-brunt flertall på Stortinget fordi dette vil sette landet langt tilbake både sosialt, økonomisk og kulturelt og i tillegg være et hardt slag mot likhetstanken i vår bevissthet. Tydeligere enn noen gang står valget mellom kultur og ukultur.

Da det var gjort ble det joggetur med Lea i marka, og nå er det slik at hun blir ganske slapp i steget når tempen går over 12-14 grader, og det passer meg godt. Så vi lunket behagelig av gårde, og det var så få folk ute at bare en sjelden gang, da noen kom imot, løftet jeg instinktivt på brystkassa og kvesset til i steget slik at pulsen ble ubehagelig høy. Men vi gjennomførte turen vår med stil og sammen med nødvendige tøyinger og armhevinger etterpå ble det ei slags mosjonsøkt.

Vel hjemme hørte jeg blues på P2 og tenkte at det var trass i alt noe godt som kom fra dette cowboylandet i vest: musikken, litteraturen og Nike joggesko. Ikke lite bare det. Slik gikk i store trekk noe av den nest siste dagen i august.

finn

stein opp og stein ned

Randi limte stein opp på muren rundt ovnen på hytta. Hun har planlagt dette lenge; samlet stein og studert framgangsmåte. På hver tur i daler og på topper i området, fant hun flate steiner hun fylte sekkene våre med. Nå la hun dem ut på terrassen og målte opp arealet de skulle dekke. Vi måtte en ekstratur til bygda for å kjøpe mer flislim og øl, for det siste er obligatorisk for murere. Så brukte hun en lang dag på design og gjennomføring, en formidabel jogg som blir stående.

Finn grov i myra. Det skulle bli pillarhull til tilbygget på uthuset. Det skal bli ny utedass og et rom for verktøy, utemøbler, skiutstyr og en del annet. Framgangsmåten er slik:
- det er bare å grave og grave til jeg finner fast underlag
- så er det å fylle opp med stein til over nivået for myrvatnet som siger inn
- deretter fylles alle tomrom med grus og sand som jeg henter i elva
- så vatres den pillarblokka som skal være fundament

Dette gjentas for alle hull, og så er det bare å sette opp byggverket, ikke med så reint lite vedmod når jeg er bort på den gamle utedassen fra midt på 70-tallet. Nå skal den bort; ei ny og mer forfinet tid ruler.

Innimellom er det trivelige stunder på terrassen med god servering og gode radioprogram på P2. Vi lytter til og sier vår mening om dokumentarprogram, musikk og valgsendinger. De siste får meg til å stille spørsmål til mitt yrkesliv i kunnskapingens tjeneste. Har alle de år med samvittighetsfull innsats vært forgjeves? Har all undervisning i historieforståelse, saklighet i diskusjoner og ærlighet i uttrykk vært mislykket? Bor jeg i et land der 1/3 av folket lever i en helt annen virkelighet og historie enn det jeg gjør?

Om kveldene leser vi, og hver gang Randi humrer mens hun leser Michael Palins notater fra ei reise i Sahara, må hun lese høyt for meg slik at vi kan humre sammen. Dagene går over i hverandre, før vi veit ordet av det er det gått ei uke.

Været skifter, men temperaturene er høye til å være i Trollheimen. Skyer over fjelltoppene om kvelden og stjernehimmel uten ende om natta får oss til å løfte blikket oppover og undre oss.

finn

"Den blonde stadion undres..."

Jeg er i ferd med å skrive en farlig tekst. I dag satt jeg klistra til fjernsynsskjermen og så VM i maraton for menn. I morgen skal jeg se på jentenes maraton i Berlin. Det er løpsøvelsene og Andreas Torkildsen som interesserer meg mest i dette verdensmesterskapet, og det er de lange løpene jeg liker aller best, selv om Usain Bolt har levert en estetikkens idrettshistorie som var ekstatisk og uvirkelig. Jeg er glad jeg fikk oppleve de idrettshistoriske øyeblikkene – 9.58 og 19.19.

Det skumle med denne teksten er at den formidler noen tanker som kan oppfattes som halvrasistiske eller rasistiske. Tankene er imidlertid tenkt, og da er det like greit at de leveres i denne bloggen. Når de aller fleste løpsøvelsene i VM blir en type kretsmesterskap mellom kenyanere, ugandere eller jamaicere, hender det jeg savner hvite europere i feltet. Jeg savner f. eks kvalheimsbrødre, en sørtrøndersk rodal, en nordmørsk svenøy, en marius bakken, ei grete waitz, ei ingrid kristiansen, en emil boysen, en lasse viren, en anders gärderud, en patrik sjøgren eller en emil zatopek. Er det lov å tenke slike tanker? Hvis ikke feltet i løpsøvelsene består av afrikanere, er det gjerne afrikanere som har fått et eller annet europeisk statsborgerskap. Den franske kontingenten i maraton i dag besto av fire franskafrikanere. De beste kortene Norge har på handa i løpsøvelser er den sympatiske gambiansknorske Jaysuma Saidy Ndure, som ble norsk statsborger i 2006, og den flotte og svært lovende nigeriansknorske jenta, Ezinne Okparaebo, som manglet en tiendedel på å komme til finalen.

Når jeg gleder meg til spydfinalen i morgen, er det mest fordi en nordmann er i favorittsjiktet og han konkurrerer merkelig nok med skandinaver og nordeuropere og representerer en stolt kastetradisjon med Egil Danielsen og Trine Hattestad i friskt minne. Hvorfor kaster ikke afrikanerne like langt som oss? Det lurer jeg på.

Jeg vil imidlertid ikke bli assosiert med Nordahl Griegs ”blonde stadion” - 73 år etter Jesse Owens ble hyllet av 110 000 mennesker på olympiastadion i Berlin…

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde Stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten
dem nådde dere igjen.

hm
January 2010
S M T W T F S
December 2009February 2010
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30