camino-08

Det er tilbrakt noen urbane dager i Oslo - en hovedstad innrettet i indianersommersol og sensommerklima. Man har bodd på et gjennomsnittlig Thonhotell ved slottsparken - hundre meter fra Kunstnernes hus og to hundre meter fra Litteraturhuset. Det har vært høy kjendisfaktor i dette terrenget. Det koster sytti kroner for en halvtørr hvitvin på Kunstnernes hus, mens det koster 110 på Bølgen & Moy på Aker brygge (der sjenker de forøvrig bare i bunnen av glasset). Livet har bestått av faglige seminarer der noen av oss har hatt presentasjoner innen nye fagfelt. Det har vært møter i Cappelens forlag med diskusjoner om revisjon av grammatikkbok. Det har vært tre retters middager om kveldene og samtaler med fornuftige, originale, kjedelige og spennende mennesker. Det har vært meningsfulle besøk hos familie, og det har vært utekvelder med nære venner. Det har vært konsert på Aker brygge. Det har vært løpeturer i Slottsparken, rundt omkring på Frogner og i Frognerparken. Man har trolig lagt på seg et par kilo i løpet av disse urbane dagene. Sånne dager i livet er givende og inspirerende, og de er slitsomme. Hvorfor savner jeg ikke Ladestien, Estenstadmarka, Bymarka eller verdalsfjella.....?

Sosiologen Georg Simmel skriver om distansen, blasertheten og reservasjonen som sentrale trekk ved det urbane mennesket. Han skriver også om høfligheten som en nødvendig egenskap for å fungere i det urbane rommet. Dette synes jeg er interessant. Gjelder det en annen høflighet i det urbane miljøet enn i det rurale?

Simmel påpeker dessuten bymenneskenes frihet til å iscenesette seg selv på ulike sosiale scener som storbyen tilbyr. Urbaniteten representerer individualitet, sie han, og ofte nekter man å innordne seg under én sosial kode. Bylivet gir mulighet til stadig å forflytte seg identitetsmessig, søke nye inspirasjonskilder, eksperimentere med sin personlighet og prøve ut hvor mange ulike fasetter man kan leve med. De sosiale normene er i stor grad fragmentert i byen, hevder Simmel.

Sosiologer tar jeg med mange klyper salt, men de formulerer interessante setninger om ulike deler av våre liv...

hm

Jeg prøver å bidra med en tilleggsforklaring til drillos analyse og kommentar til uavgjortkampen mellom island og norge i kveld. I denne kampen var island klart best - i alle faser. Islendingene overkjørte den norske midtbanen, de vant duellene, de sloss mer og bedre enn oss. De var sterkere. Øya med 300.000 innbyggere, som har 50 proffspillere på høyt europeisk nivå, spilte kun for ære. De er forlengst ute av kvalifiseringskampen. Æresbegrepet på island er imidlertid sterkt og har en lang historie og islendingenes fighteregenskaper likeså. I denne sammenhengen vil jeg kort berette om en ball-leik på island for 1100 år sia, som forklarer noe av den islandske fandenivoldskheten. Islendingene har nytte av kulturelle og biologiske gener når de nøytraliserer Magne Hoseth og de andre midtbanespillerne...

Jeg gjengir noen passasjer fra Egilssoga - fra en fotballkamp på Island da Egil Skallagrimson var "på det sjuande året":
"Det var fastsett at det skulle vera ein stor ball-leik på Kvitåvollane i førstninga av vinteren. Dit kom folk frå tinglaget vide ikring, og mange folk frå Skallagrim for dit til leiken. Tord Granesson var den fremste mellom dei. Egil ba Tord om å få vera med han til leiken; han var da på det sjuande året. (...) Egil skulle leika med ein gut som heitte Grim, son til Hegg på Heggstad. Grim var ti eller elleve år og sterk for sin alder. Då dei leika med kvarandre,vart Egil veikast. Grim brukte og overmakta si så godt han kunne. Da vart Egil sint og lyfte opp balltreet og slo Grim, men Grim tok han med hendene, og kasta han i bakken og for heller ille med han (...). Egil sprang til Tord og fortalde kva som hadde hendt. Tord sa: "Eg skal gå med deg, så skal vi gje han att". Tord flidde han ei skjegg-øks som han hadde hatt i handa; dei våpna var vanlege i den tid. Dei går så dit som guteleiken var. Grim hadde da teki ballen og dreiv han føre seg; dei andre gutane sprang etter. Da sprang Egil mot Grim og hogg øksa i hovudet på han, så ho stod fast i hjernen. Deretter gjekk Egil og Tord bort til folka sine...."


Jau, jau sånn va det da ja....

Hm

PS: Egil Skallagrimson levde på 900-tallet, og ble regnet som en meget dyktig skald. I sagaen om Egil Skallagrimson (Egils saga) blir det fortalt at han kunne kvede dikt allerede som treåring.

at jeg belemrer alle mine urbane venner med en rapport om lokal matproduksjon, men jeg kunne ikke la være. Det er ei naturlig avslutning av en serie meldinger om hva en kan høste fra havet og jorda, og enda er det ikke sagt noe om skogsbær, sopp, etc.
Men i går tok vi altså et prøveopptak av rotfruktene, poteter og gulerøtter, og vi ble imponert over hvor lite som skal til for å få såpass mye tilbake. Det er ikke sant at Norge ikke er jordbruksland og ei skattkiste for matproduksjon, og det er ingen grunn til at vi skal bygge ned all matjorda for å gi plass til kjøpesentra, boliger og parkeringsplasser. Det er nok steinrøyser å ta av.
Så her er et bilde av et utvalg pimpernel, gulerot og mandelpotet med bladsalat som bakgrunn. Vi regner med å ha nok til eget bruk til godt ut i mars.
Jeg vet dette kan virke puslete på blogvenner fra det brede østland, men til gjengjeld bruker vi ikke mange timene verken på våronn eller høston og ligger ikke våken om natta når regnet slår kornet i bakken

finn

431 dager etter vårt første møte med stokkøya blir vi mottatt av de samme blide, lune hyggelige, travle og avslappede menneskene på dette underlige og sjarmerende stedet i det trønderske havgapet. Denne gangen bor vi i en sublugar – hva nå det egentlig måtte være. De unge og alternative eierne av dette sjøsenteret beskriver sublugarene slik: ”De er rustikke og romslige - med eget dusj og toalett, alle områder er tilpasset rullestol. Materialene som er brukt, er mye betong og glass, men med mykere elementer som tekstil, seilduk og med en del gjenbruk av møbler. Hele bygningen har vegetasjon lagt over i bakkant, slik at det skal bli mest mulig diskret i terrenget fra baksiden. Fronten har vinterhager/veranda med tak på hver enhet.”

Jada, beskrivelsen er dekkende. Vi syns sublugarene er kule, minimalistiske, kreative og morsomme – og godt plassert utenfor alle arkitektoniske mainstreamløsninger. De er i stor grad postmoderne, og interiøret kan karakteriseres mer som kitch enn kunst. Skap, hyller og nattbord er fraværende eller svært upraktiske. Vi måtte spre toilettsakene på badegulvet i mangel av badehylle, og det oppsto umiddelbart rot i stua når vi ikke hadde noe sted å dytte unna eiendelene. Dette er imidlertid minor details, som noen sier. Det er partikulært og eksotisk å sitte i sublugaren og skue ut over havet og menneskene gjennom glassveggen. Det hviler en behagelig ro over lugarene som over det meste på dette stedet, og det var godt å rekreere og slappe av her. Vi sov en djupere søvn her enn andre steder vi har overnattet. Vi ville ikke hatt det annerledes – bortsett fra en ønsket badehylle og puter i stolene.

Kveldene har vært tilbrakt i strandbaren, hvor vi har gasset oss i nydelige matretter, som på stokkøya alltid har et lokalt preg. Blåskjellene og kveita er hentet i havet rett utenfor og kjøttet er dyrket fram på gårdene i nærheten. I strandbaren har de gourmétkokker som holder europeisk elitenivå.

I går kveld opplevde vi ellers amerikaneren Terry Lee Hale (USA). For ham er det like naturlig å konsertere på strandbaren på Stokkøya som på Credo i Trondheim. Han har vært her før, men da bare på et par dagers ferie. Han påstås å være en av USAs mest undervurderte singer/songwriters. Det var tettpakket med folk og stor stemning under blueskonserten, som vi syntes holdt meget høyt nivå.

Vi vurderer å la stokkøyturene bli en årlig tradisjon. Vi føler oss velkomne og blir godt behandlet her….

hg & hm

Randi limte stein opp på muren rundt ovnen på hytta. Hun har planlagt dette lenge; samlet stein og studert framgangsmåte. På hver tur i daler og på topper i området, fant hun flate steiner hun fylte sekkene våre med. Nå la hun dem ut på terrassen og målte opp arealet de skulle dekke. Vi måtte en ekstratur til bygda for å kjøpe mer flislim og øl, for det siste er obligatorisk for murere. Så brukte hun en lang dag på design og gjennomføring, en formidabel jogg som blir stående.

Finn grov i myra. Det skulle bli pillarhull til tilbygget på uthuset. Det skal bli ny utedass og et rom for verktøy, utemøbler, skiutstyr og en del annet. Framgangsmåten er slik:
- det er bare å grave og grave til jeg finner fast underlag
- så er det å fylle opp med stein til over nivået for myrvatnet som siger inn
- deretter fylles alle tomrom med grus og sand som jeg henter i elva
- så vatres den pillarblokka som skal være fundament

Dette gjentas for alle hull, og så er det bare å sette opp byggverket, ikke med så reint lite vedmod når jeg er bort på den gamle utedassen fra midt på 70-tallet. Nå skal den bort; ei ny og mer forfinet tid ruler.

Innimellom er det trivelige stunder på terrassen med god servering og gode radioprogram på P2. Vi lytter til og sier vår mening om dokumentarprogram, musikk og valgsendinger. De siste får meg til å stille spørsmål til mitt yrkesliv i kunnskapingens tjeneste. Har alle de år med samvittighetsfull innsats vært forgjeves? Har all undervisning i historieforståelse, saklighet i diskusjoner og ærlighet i uttrykk vært mislykket? Bor jeg i et land der 1/3 av folket lever i en helt annen virkelighet og historie enn det jeg gjør?

Om kveldene leser vi, og hver gang Randi humrer mens hun leser Michael Palins notater fra ei reise i Sahara, må hun lese høyt for meg slik at vi kan humre sammen. Dagene går over i hverandre, før vi veit ordet av det er det gått ei uke.

Været skifter, men temperaturene er høye til å være i Trollheimen. Skyer over fjelltoppene om kvelden og stjernehimmel uten ende om natta får oss til å løfte blikket oppover og undre oss.

finn