camino-08

Midt i motstridige og enerverende kveldsforberedelser til ei slitsom undervisningsøkt i grammatikk griper Finn forstyrrende inn med herlige caminospørsmål, som det ikke går an å ikke forholde seg til…Hvor kommer gleden fra? Jeg vet jeg ikke makter å svare på spørsmålet, men her må det være lov å tenke høyt, eller kanskje skrive høyt… De flyktige øyeblikkene som Finn treffende skildrer, kjenner vi oss godt igjen i, og assosierer brokker av et dikt av Andre Bjerke:
.....det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forstod,
var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange den inn
og holde den fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lynsnare kast
av en drøm, av en duft,
da var det det brast.
Da grep dine hender din tomme luft -.

Livet er fritt.
Det kan ikke temmes til vakre ord.
Du kan ikke gripe sekundenes kor
og gjøre dem om til sange –
Og øyeblikket er ikke ditt.
Du kan ikke ta det til fange!
(Fra diktet Øyeblikket)

Jeg synes Andre Bjerke treffer noe her. Det paradoksale er kanskje at han prøver på noe han selv sier er umulig; å temme livet til vakre ord. Jeg mener å kjenne meg selv såpass godt etter 57 års samliv – med meg selv - at noen situasjoner, noen sammenhenger i livet, er slike som ofte kan avle glede, eller mer pompøst, lykke.

En bitte liten, eller aller helst stor gammeldansk - etter å ha svettet på plass tunge sekker til hytta, før vi pakker ut – med ei ubrukt helg foran og ei sliten uke bak, og ei du er glad i til å dele skålen med, eller en utsikt over verdalsfjell badet i gul sol, eller en strek av Finn Graf, et dikt av Edith Sødergran, eller Amazing Grace framført av Meryl Streep uten akkompagnement, eller å erobre 34-tallet på et Tordenskioldløp etter å ha fomlet på 35-tallet altfor lenge, eller 15 ah midt i ei romjul, eller en samtale som utfordrer tanken til nye dybder, ikke minst å kna, elte og forme ord til en formulering som sitter og i beste fall treffer en annen. De sikreste gledesstundene tror jeg er knyttet til mennesker – til dem som betyr noe for oss og som kan bekrefte oss som de vi er.

Det sies at noen dager før han døde, greide Winston Churchill med møye og besvær å stavre seg bort til stolen sin, og ikke nok med det; han fikk til å knytte skoreimene selv – et stort gledesøyeblikk for den gamle statsmann idet han utbrøt: ”I made it.”

Harald Morten