camino-08

Får litt dårlig samvittighet jeg nå at jeg ikke har hengt ut meiseboller og andre godsaker til småfuglene i plommetreet utenfor vinduet her. Det hender jo at jeg slenger ut noen brødskalker som sjura er snar til å finne. Og spurvene, ja, de mesker seg i korntørka hvor det fremdeles er mye havre. Får supplere med et dikt jeg syns er så søtt:

Spurven

Av Arnulf Øverland



Der hopper en spurv i gården,

en grå og fornøyelig filleball.

Han skravler og spiser frokost,

han spiser i alle fall.



Og når han er ferdig med frokost,

så spiser han frokost igjen.

Og finner hans kone en frokost,

så spiser han også den.



Og siden spiser han middag og aften

med alle de andre spurvemenn.



Men når det blir mørkt i verden,

og ikke en aftensmat mer er å se,

flakser han hjem under møne,

for nu skal det være fred.



Der steller han seg til natten

og tenker omtent som så

at nu er det mørkt, og nu er det natt;

men så er det frokost. Det tenker han på.

det er mange dikt om fugler, og det er fint å bli minnet om noen av dem. Hvorfor blir vi så fascinert av fugler. Jeg er hekta på trekkfugler og følger nøye med når de drar både nordover og sørover. De flyr rett over huset fordi nærmeste overnatting eller rasteplass er Gulosen, det frodige utløpet av Gaula.