camino-08

eller når eksisterer vi? Jeg skjønner det kan oppfattes som en uting å spørre slik på en helt alminnelig og triviell torsdagskveld midt under "Kodenavn Hunter", i gnistrene og iskalde februargrader, som er gode å være inne i. "Jeg tenker, altså er jeg", sa filosofen for noen hundre år siden og plaget mange sjeler, både i samtid og ettertid med det utsagnet. Ikke minst noen tusen ex.phil-kandidater har klødd seg i tinningen over denne setningen. Grunnen til det ekle spørsmålet i starten fra min side, er tanker som renner en i hu i sammenhenger en ufrivillig har måttet være i den siste tida. Hadde det vært mulig å si: "Jeg møter, altså er jeg?" Det tror jeg ikke. Iallfall "er" ikke jeg på en del av møtene jeg såkalt deltar i. Jeg deltar forresten heller ikke alltid, men jeg tenker. Vi sitter altså i møter, vi planlegger, vi utreder, vi diskuterer, vi administrerer, noen ganger kverulerer, vi kopierer, vi mailer, vi googler, vi lager spørreskjema, høringsutkast, evalueringsskjema. Vi pusler med markedsundersøkelser, kvalitetskontroller, strategiplaner, visjoner, målsettinger. Det verste er HMS-prosessene. Parkinsons lov sier forresten at "alt arbeid fyller den tid som er til disposissjon".

Men er det egentlig arbeid vi utfører i de ovennevnte kontekstene? Er det ikke planlegging av, forberedelser til, utredning om og evaluering av arbeid? Vel - det må da i rettferdighetens navn sies å være arbeid. Ellers var det mange som ikke arbeidet. Men vi arbeider med mer eller mindre meningsløse ting, mye av vår tid. Og vi får selskap av stadig flere som deltar i denne meiningsløysa. At alle møter tar akkurat så mye tid som vi avsetter, har de fleste erfart. Kan det ha skjedd at et møte ble avsluttet tidligere enn bebudet dersom saklista ble halvert? Hos oss møtes vi når det er møtetid - også om vi ikke har møteagenda, fordi det er møtetid.

Administrasjonen til den britiske marinen vokste dramatisk i første halvdel av mellomkrigstida, samtidig som antall krigsskip ble redusert med to tredjedeler, og Colonial Office ble bygd kraftig ut etter den andre verdenskrig, samtidig som det ble stadig færre britiske kolonier å administrere. Eller - da avdeling for lærerutdanning på Levanger ble fusjonert til HiNT i 1994 og opphørte å være sjølstendig lærerhøyskole, men bare en avdeling, økte antall ansatte i avdelingsledelsen med ca 50%. C. N. Parkinson skildret absurditeten i arbeidlivet som få andre, og han så byråkratiet som et et slags overhistorisk fenomen - dømt til evig vekst og hevet over alle menneskelige fristelser til avgrensning.
Jaja...trøsten når vi gjesper oss gjennom trøtte møter, får være at "vi tenker, altså er vi" - i hvert fall mennesker - her på en kald februarklode.

Harald Morten