camino-08

var vårt samtaletema under pastamiddagen sju meter fra havkanten med hvite duker og bølgeskvulp i går kveld. Å reise tre generasjoner sammen på ferie var vi enige om høres og ser hyggelig og fint ut, men kan i verste fall være litt brysomt. Det er mange storfamilier sammen her i Tucepi. Det observerer vi om dagene ved bassengkanten. Jeg hadde mer enn gjennomsnittlig innrettet oppmerksomhet mot slike prosjekter ved bassenget i dag, og ble avsporet i min lesing av Øystein Rottems Sigurd Hoel-biografi. Når man sitter tett sammen i mange timer med de samme menneskene, gjør man seg tanker og lager hypoteser om hvilke liv menneskene lever og hvilke relasjoner de har til hverandre.

Uten at det trenger å være særlig relevant å trekke inn, må jeg nevne den overveldende og overraskende store forskjellen i korpus på det unge foreldreparet. Han var uvanlig liten, tynn og bleik, mens hun tilhørte de unormalt store, og en må tillate seg å si, tjukke og feite damemenneskene – så tjukk at det var vanskelig å feste blikket på henne sjeldnere enn fire, fem ganger i halvtimen. Hun måtte veie tre ganger mer enn han, men det er jo ingen forbud mot at det kan være slik, tenkte jeg. Det var foreldrene hans som representerte den eldste generasjonen. Det var lett å se, da han var en tro kopi av sin far som forøvrig virket sur, utilpass og reservert i denne situasjonen.

Den mer enn normalt tykkfalne kona var situert i en stol hele dagen. Den forlot hun aldri. Hun røykte filtersigaretter og drakk Coca Cola av glassflasker og hvitvin parallelt. Den tynne mannen hentet nye forsyninger kontinuerlig. Han sprang inn i baren og hentet nye glass hvitvin kombinert med en halv Cola. Selv hadde han ikke tid til å drikke. De hadde med seg tre unger – den yngste på ca et halvt år. Den tynne mannen matet babyen som hylte uvanlig høyt i varmegradene, to ganger i løpet av dagen. Han hadde oversikt over bleier, reine truser, våtservietter, narresmukker, solskjermer og alt det andere. Det er betryggende at han har slik oversikt, tenkte jeg. Så måtte han plutselig sprinte til bassenget der seks- og fireåringene ropte på far. De ville leke med pappa under badinga. Mannen måtte la mor overta babyen for en stund – mens han lekte med de to andra barna.

Hun tente seg en ny sigarett, drakk cola og hvitvin, mens babyen nå hylte hemningsløst. Da roper hun overraskende irritert på mannen, som altså var i bassenget med de to andre ungene. ”Joachim, hvor er smukken!?” Mannen løper til barnevogna som står en meter unna mor, men 25 meter fra bassenget. Han vet nøyaktig i hvilke ”lummer” i barnevogna både smukken og våtserviettene er. Babyen roer seg noe. Pappa leker videre i bassenget med de to største, mens mamma drikker hvitvin, cola og røyker filtersigaretter. Han kommer fra bassenget og rapporterer om badinga med de to eldste, og han er blid og fornøyd, kjærtegner kona på den nokså breie og lyserøde ryggflata og får en slurk cola av henne.

Svigerfar, altså far til den tynne mannen, kommer en svipptur til reviret for hans sønn og svigerdatter. Han kommuniserer en så sterk misnøye, ubekvemmhet og utilfredshet at jeg ikke fikk til å konsentrere meg om min biografilesing i stolen like bak. Den fyldige svigerdattera kroppskommuniserte en isfront i tropevarmen til sin svigerfar på hotellterrassen. Etter to replikker tverrsnur svigerfaren inn til restauranten til sin kone, som altså er svigermor og bestemor i dette tregenerasjonsprosjektet. Hun var overhode ikke i nærheten av den unge enheten – sønnen, svigerdattera og tre barnebarn. Hun satt inne i restauranten med et glass hvitvin og koste seg med ei bok - litt i sin verden. Det er trolig ikke noe galt i det, tenkte jeg, men jeg ble forstyrret av alt dette jeg registrerte i lesinga av min bok i min lille verden her på terassen i dag...

hm