I Kristi drakt

Sal.73.26

Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.

Ser du ofte på deg selv? Jeg gjør det. Og jeg gjør det faktisk svært ofte av at det faller meg naturlig.

Hvor fører det deg hen? Til tenking om egenrettferdighet. Også kommer mismotet alltid frem, med unntaket når man føler seg nokså tilfreds med sin egen tilstand . Denne Djevelens løgn.

Kan dette skjære rett inn i din frelsesvisshet? Jeg føler det slik ja. Ikke bare føler jeg det, men det kan uroe hjertet med en kontinuerlig uvisshet.

Konsekvensen.. er den stor? Konsekvensen blir at jeg sliter med å stole på frelsen. Altså ikke frelsen i seg selv, problemet ligger vel egentlig hos meg. Jeg strekker ikke til.

Disse tankene møter jeg hele veien. De kommer ikke nødvendigvis som uante skarpe piler, nei de lever i meg. Jeg tror de lever i deg også. I 2.kor.5,17 står det at man er en ny skapning ved sin tilflukt til Jesus. En ny skapning? Vil det si at jeg som kristen er blitt et helt annet menneske? Forstå meg riktig når jeg sier nei. I Kristus er du blitt alt det Gud krever, den skapning som ene og alene var nok for å tilfredsstille det Gud forlangte. For du strekker ikke til en centimeter, ingenting har du som Gud ville ta imot på dommens dag. Du er helt blottlagt og Gud vet det. Du er totalt gjennomskuet, ja dine beste gjerninger er også bare synd. Så hvorfor i alle dager skulle du se på deg selv?

Noen vil lure: “trenger man da gjøre det gode når til og med det er synd?” Så absolutt! Og Bibelen sier at man skal legge vinn på det. Se hva verset i salmen jeg siterte sier: “om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter” det er den ene delen. Min elendighet, alt det miserable som vi tidligere her nevnte. Også siste del: “så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig”. Jeg får rett og slett regne med Gud og hans verk. Hva sier dette meg? Jeg er totalt skyldig, og totalt frigjort! En natur som bare er skyldig og vil det onde, den som jeg ikke bør se på, og Jesus Kristus min rettferdighet som jeg bør se på. Når det så faller meg naturlig å se på meg selv, burde det automatisk vekke en lyst i meg til å se på Jesus. Motløshet kommer jo fra mitt eget. Så hvis du lever i din motløshet må du søke Jesus, ingenting annet er bedre. Ikke finn deg til rette i den stilling.

Så skal man kjempe kampen i kjødet, men med blikket festet på Jesus, og legge vinn på å leve et liv etter hans vilje. For det er han vi elsker, og den man elsker vil man følge! Ja i glede som i sorg vil Jesus være med! Du er frikjøpt og slipper å stå for dommen med ditt eget!

Bloggen har ligget stille helt siden påske ser jeg, så det var kanskje på tide å skrive noe slik at det var noen vits i den. Samtidig har jeg brukt alt for lite tid på Bibelen, og da har man jo fort lite å legge ut. En vet så inderlig godt hvor viktig det er å lese. Den herlige smaken av Jesu ord som vokser til visshet er glede over glede. Likevel lar vi gjerne andre ting komme foran. Egentlig er det helt utrolig, men som ordet sier så har vi et skrøpelig kjød, og det er ikke noen unnskyldning, bare en urokkelig sannhet.

Sal.4.8-9

Du har gitt meg glede i mitt hjerte, større enn den de andre har når de har overflod av korn og most. I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet.

Disse to versene ble så gode for meg her en kveld rett før sengetid. “Du har gitt meg glede i mitt hjerte”, ja Jesus har virkelig gitt meg glede i mitt hjerte, og den er større enn den verden gir, som i virkeligheten bare bygger på tomhet. Overflod i verden kan ikke gi annet. Har man ikke erfart dette mangler man en kjerne-brikke i kristenlivet. Det er så viktig å skille mellom disse to gleder, for dette skillet er som natt og dag. Den som har smakt Jesu glede, ja frelsesverket som sin frigjøring fra syndens tunge bånd, vet i sitt hjerte at der finnes absolutt ingenting som kan erstatte en slik fred. “I fred vil jeg legge meg ned og sove”, og det pga den ro hjertet har fått! Slik som det første verset taler om. Ofte kan man undres over den ro noen kristne mennesker kan ha, men det er fra Gud og er slettes ikke underlig. Får Gud bare lede oss inn i sitt ord og får han lov til å ta våre byrder, er det ikke noe å frykte på denne syndefulle jord.

Jeg lurer litt på hvordan for eks kommunistene reagerte i sin tid når de torturerte og lemlestet sine ofre til kroppen knakk i senk, men likevel hadde de en ro som ikke kunne beskrives og forstås for disse hjernevaskede robotene. Det ble litt av et vitnesbyrd, og jeg vet at det hendte at slike fikk øynene opp og selv tok imot Herren som sin frelser.

Hvordan kunne de ha slik en ro?

De hadde tatt til seg av det Bibelen fortalte, og Gud hadde nok fått forme deres hjerter. Jesu sinnelag vokste frem og ble en merkbar skikkelse i hele deres vesen og væremåte. Om bare dette kunne gjelde oss også. At vi her i Norge kunne få denne Gud-gitte fred når forfølgelsen engang skulle komme. Jeg tror han vil gi oss det vi trenger når den tid er her, bare vi holder oss til ham og hans ord. “For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet”.

En gammel allegori forteller:

En mann hadde funnet rettferdighet. Han fant den ved Kristi kors. Hans sinn strømmet over av takknemlighet over den store gave. Men så gikk han av sted igjen, ut i den store verden. Nå ville han også finne hellighet.
Han gikk lenge og lette flittig, over alt hvor han tenkte seg at hellighet kunne være å finne. Men han fant den ikke. Til slutt ble han trett. Han satte seg mismodig ned for å gruble over dette. Da oppdaget han at han i all denne søken etter hellighet også hadde mistet rettferdigheten! Men den visste han hvor han skulle finne: Ved Jesu kors. Derfor skyndte han seg tilbake til Golgata.
De siste krefter brukte han oppad høyden. Han sank trett ned ved korsets fot.
Da rørte en ved hans skulder. Han så opp.
- "Hvor har du vært så lenge?"
- "Ute i den vide verden for å lete!"
- "Hva har du søkt etter?"
- "Hellighet! Men jeg fant den ikke!"
Da svarte mannen ved korset: "Akk, du stakkars sjel! Mitt navn er "Hellighet." Her har jeg stått og ventet på deg i all den tid. Hvor skulle du vel treffe meg , uten ved korsets fot?"

Denne fikk jeg av Johannes Eiken og syntes jeg måtte dele den. Hva leter vi etter i verden, hellighet? Jo mere du leter jo lengre bort kommer du. "Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg." Han er min rettferdighet så også min hellighet, ja i ham eier vi alt.

Gal 4,5.13

For dere ble kalt til frihet, brødre.
La da ikke friheten bli et påskudd for kjødet,
men tjen hverandre i kjærlighet.



Vi ble kalt til frihet, Guds mening og vilje for oss er samfunn med ham gjennom Jesus Kristus. Det gjelder hver og en! Disse ordene er så herlige å høre, at vi ble kalt til frihet. Gud vil sine barn det beste, tåler vi da den frihet som vår skaper så gjerne vil dele? Vår frihets kunnskap utfolder seg på menneskelig basis, og er som oftest en helt annen enn Guds tanke, men i hans ord er kilden til rikdom! Å bli som ordet forteller deg er en kamp som kjempes gjennom hele livet. Ved Jesu føtter får du de kreftene du tørster etter og han hjelper deg gjennom dagene som er tunge. I glede som i sorg vil Jesus være med!
La da ikke friheten bli et påskudd for kjødet sier Gud videre. Kjødets lyst er vanskelig å hanskes med, den river ned og sliper ofte vår samvittighet.

Legger ved bare en enkel sang eller dikt (velg selv), som ble en liten bønn her en kveld. Det har vært endel møter nå i den senere tid, gode sådan, som jeg sikkert burde skrevet litt om. Kanskje det var greit å minne andre på de ting som ble lagt frem. Kristen i endetiden og postmodernismens inntog var de to temaene forkynnerne talte over. Nå var gjerne ikke den siste så veldig givende for sjelen, men så absolutt noe man bør få med seg. Jeg glemmer fort så vi får se om jeg kommer på noe. Guds fred uansett!


Du Gud som åpner skriften så frelsen jeg kan se,
her foldes nå to hender og bøyes bønnens kne.
Det var just det jeg håpte at bønnen rakte frem,
En fred ble lagt i hjertet; jeg når mitt kjære hjem.

Ei alltid var det stille, ei alltid var det ro.
Å, Jesus vil du røre meg la hjertesåret gro.
For fredens Gud har lovet så at tro han med meg går,
beroliget jeg hvile kan i Jesu Kristi sår.

Fristeren han roper; se denne brede vei!
Enkelt kan du gå her og snuble gjør du ei.
Da høres og en stemme som hvisker stille kom,
Jeg kjøpte deg du barnet mitt selv om du ei var from.

En takk til min Jesus jeg måtte se på deg,
min frelseskrone skimte for den fantes ei i meg.
Nei, jeg har deg kun trettet med misgjerninger og svik,
Men Gud tenk det utslettet du og jeg ble sådan rik!

Mat.26,41.

Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse!
Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.



Før Jesus går bort for å be til Faderen andre gang sier han disse ord. Det er ord til alle de som har fått del i hans legeme. Våk og be, det hjelper til å motstå fristeren. Vi får lagt våre liv i en annens hender, ja faktisk i de hender som dannet hvert enkelt menneske. En som sier jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. En som aldri kan lyve fordi han er sannhet, og denne sannhet tåler ikke synd. En som ofret sin egen sønn, og det behaget å knuse ham. Ja en som elsker deg høyt, vår visdom rekker ikke dit hen. Denne vår Far sliter vi med å stole på. Om bare Satan ville slippe de bånd som binder oss til hans stemme, disse slue ord om at “har Gud virkelig sagt?”. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det. Det har Gud virkelig sagt, og det står ved lag. Vær du trygg.

Herre åpenbar for vårt hjerte disse sannhetens ord, at dine løfter står fast. Det er frelse for hver den som tror. Noe som ikke beror på oss selv, det er en gave fra Gud. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Den Ånd som ble oss tilregnet da vi ble forent med vår Frelser er villig, det forandres ei. Vårt kjød forandres heller ikke og vil alltid være skrøpelig, så også motvillig. Kjødet taler til oss om det vi trenger som denne verden kan gi oss, ting som samstemmer med dets egne lyster.
Måtte vi våke og be slik at Ånden kunne vokse i oss. I stillhet få knele ned og få styrke ved
Jesu føtter.