Skip navigation.

November 2009

( Monthly archive )

jeg leser Sigrid Undset

når jeg nå blir bedt om å holde hodet i ro i noen dager. Svimmelheten har gitt seg etter at jeg i helga knapt kunne bevege hodet uten at alt gikk rundt. "Rusk blant krystallene i mellomøret," sa fastlegen da jeg snakket med ham på telefonen. Ikke uvanlig, såvidt jeg skjønte. "Men gi det et par dager ekstra på å roe seg," sa han. Så det er det jeg gjør nå, men han sa ikke at jeg ikke skulle bruke hodet; at jeg ikke skulle kunne lese, om jeg lå helt i ro.

Så det ble på en måte en liten gave dette, ei innskutt tid da jeg ikke trengte å lese fag og slett ikke skulle rive ytterpanel, men kunne hengi meg til rent velvære. Derfor ble det til at jeg hentet fram Olav Audunssøn, den siste delen. Jeg ville ha noe av "det stille alvoret" som er varemerket til Sigrid Undset. Noe som er skrevet før postmodernismen startet sin ironisering over troen på verdier. Før det ble avlegs å skildre natur og opplevelser av sol, vind og regn.

Jeg liker Undset sin respekt for alt slags folk. Ikke som hos Hamsun, som raljerer over og latterliggjør oss dødelige. Nei, men som har en omsorg for at vi som oftest ikke strekker til. Og jeg går fra middelalderromanen til Jenny; den hun skreiv i Roma, og som gir meg lyst til å reise dit igjen og gå der hun lar sine personer gå og se det de ser. Det hadde passet fint nå som det er hundre år siden hun kom dit. Den 20. november 1909 sto hun der med sitt kunstnerstipend på sin første utenlandstur utenom Skandinavia. Hun hadde sluttet i kontorjobben, skulle ikke lenger underholde mor og søstre, men bli kunstner. La oss sette oss på Spansketrappa og feire henne aldri så lite.

Når jeg leser henne, ser jeg at hun også kunne ha blitt en habil maler. Hun fusket litt i faget, men valgte skrivingen der hennes skarpe observasjoner og glede over former og farger kommer til uttrykk i ord, og gir oss gleden av detaljer og nyanser som blir liggende hos leseren som små perler. Jeg opplever å bli tatt på alvor når jeg leser dette. Vi skulle ha kunnet snakke sammen, om tida hadde ordnet det slik. Jeg skulle ha kunne vært der, på Bjerkebekk, da hun ble gammel og ensom og hjulpet henne med noe snømåking, vedhogst og beising av de gamle tømmerhusa.

jeg godtar ikke å bli kalt antisemitt

fordi jeg er kritisk til Israels krigføring i Gaza og andre palestinske områder. Jeg er ikke anti-amerikansk når jeg er kritisk til USA's utenrikspolitikk. Jeg er ikke anti-tysk når jeg tar avstand fra Holocaust. Jeg er ikke anti-norsk når jeg er grunnleggende kritisk til norsk nyliberalisme i politikken.

Jeg vil bli respektert som et samfunnsengasjert og normalt reflektert menneske når jeg mener krig mot sivile er brudd på menneskeretter. Jeg vil bli respektert som et historisk orientert menneske når jeg opplever Palestina-konflikten i lys av Krystallnatten, Holocaust, stormaktenes skalting og valting med land og folk fra kolonitida til Tsjetsjenia, Ungarn 1956, Praha 1968, Vietnam, lista slutter ikke ... Overalt der vi har å gjøre med overgripere og ofre vil jeg ha rett til å ha en mening om rett og galt.

Folk som blir undertrykt, som mister sin nasjon, sitt land, sine eiendommer, sine borgerrettigheter og sin verdighet blir ikke tolerante og medgjørlige. Noen av dem forsøker å ta til motmæle på måter vi ikke liker. Men det betyr ikke at de havner i samme båt som sine undertrykkere. De er fortsatt ofre. Vi må greie å skille mellom to sider uten å ta parti for den ene.

Israelske akademikere og andre intellektuelle har vært sørgelig tause i løpet av det siste årets konflikt i Palestina. Vi, for vår del, kan være opptatt av norske akademikeres fravær i samfunnsdebatten her hjemme. Vi er muligens ikke stort bedre. Det er en ansvarsfraskriving i god postmodernistisk tradisjon. Men vi kan ikke dekke oss bak akademisk vegring mot å ta standpunkt i enhver situasjon. Vi må hilse et initiativ fra NTNU om akademisk boikott av Israel velkommen. Dette er ikke antisemitisme. Det er heller ikke et angrep på israelske akademikere. Det er en bønn om tilsvar, om dialog, om brudd på tausheten. Alle forsøk på å stemple politisk uenighet og humanitært engasjement som antisemitisme faller på sin urimelighet.

Dersom NTNU fatter et vedtak om boikott på torsdag i denne uka, blir jeg stolt av å tilhøre dette fellesskapet. Dersom dette ikke blir vedtatt, mister jeg respekt for akademia og dets troverdighet i enhver verdidebatt.

det er torsdag uka etter

og jeg har ikke skrevet noe noen steder og vegrer meg også for å skrive her fordi jeg ikke har et bilde å støtte meg til, men bare nakne skrifta om stort sett ingen ting. Men det er slik at den siste tida har vært mest håndens arbeid og ikke åndens. Sjøl lesinga kom på avstand, og det var anstrengende å konsentrere seg om skrevet tekst, og det meste av den virket også ganske uinteressant. F.eks. all skjønnlitteraturen som grenser opp mot terapeutiske egenavsløringer og skriveskoletekniske krumspring. Det er som jeg har lest alt fra før. Og mye bedre har det ikke vært å trenge inn i sjølhøytidelig faglitteratur der skriveren tror han (oftest en han) aleine i verden om sine finurlige tanker og beveger seg i en enten-eller-verden i foreldete dikotomiske øvelser.

Nei, gi meg en spade, hammer og et brekkjern og la meg stabbe omkring utendørs der jeg kan grave ned den nye fiberkabelen, støype pillarer, tømme kompostbinger, rive gammelt ytterpanel og sage det opp til opptenningsved, kjøre gamle vinduer på Heggstadmoen og lufte Lea. Jeg har fått nok tunge løft, dype knebøy og klatring i stige til å ikke savne 3T en dag. Men nå er det slutt. I morra begynner jeg et nytt og annerledes liv: morran på kontoret med tekster, løpetur med Lea og kvelden med gode venner på Brinken. Så får vi ser hvor det bærer hen ...

Akkurat nå benker jeg meg foran TV'en for å se en dansk kriminalfilm, Forbrytelsen.