Sunday, 20. December 2009, 15:47:29
i går der det oppsetting av julenek, rydding rundt huset og børsting av hund som røyter på gal tid av året. Det var baking av pepperkakehus og overdådig pynting med all slags seigvesener. Leverposteien var allerede i form, flere kakesorter var i boks, brød var bakt, og det legging og smaking av fire ulike silderetter i tillegg til gravet og røkt laks.
I dag var det hogging og hjemkjøring av juletre og søndagstur til et høyt sted der vi kunne se utover heile
byen fra Lade til Heimdal. Og så er det hjem til risgrøt med mye kanel på og nesten usynlig kvit mandel i, og den som får den i skeia, vinner en marsipangris av ikke helt liten størrelse.
Og på juleaften skal vi fortelle småfolka om den første fortellinga, den som startet det hele.
Sunday, 20. December 2009, 15:36:54
og imot jul skal disse fortellingene ha et særlig innhold. Store deler av forretningsstanden, som har en viktig del av årsinntekta si i desember, lager fortellinger som skal få oss forbrukere til å legge igjen mest mulig av lønnsinntekta i butikkene. Underholdningsindustrien jobber overtid og lokker med alskens julekonserter, og artister du hører lite til ellers, sendes land og strand rundt for å tolke gamle julemelodier på sin måte. Serveringsbransjen selger juletallerkener til mange ganger prisen samme retter koster ellers i året, og det er akevittid. Midt oppe i alt dette skal unge og eldre husmødre følge opp tradisjoner med baking og hamstring, pynting og oppdressing, så langt lommeboka rekker. Også jeg er en del av alt dette, og spør meg sjøl: Hva var den opprinnelige fortellinga som ligger bak alt dette?
Den opprinnelige fortellinga var genialt enkel. Den handler om ei ung kvinne og en ung mann som skal ha et barn sammen. De er ikke gift, og er på vei til Betlehem for å skrive seg inn i et ættemanntall. Kvinna skal ha barn, og siden det er fullt i alle overnattingssteder, blir barnet født i et fjøs. Dette er grunnfortellinga om jula, og så blir den krydret med ei ekstra sterk stjerne, hellige konger, gaver, engler og lyssøyler fra himmelen. Men som de fleste fortellinger, kunne den godt ha blitt glemt eller fortsatt å være ei lokal fortelling for en liten gruppe folk.
Men den romerske keiser Konstantin, som kom til makta i 306, så potensialet. I kampen med andre som ønsket makt gjorde han fortellinga til et politisk redskap i en keiserlig ideologi. Han legaliserte kristendommen i Romerriket i 313, kuppet et bispemøte i Nikea i 325 og gjorde kristendommen til statsreligion med seg sjøl som øverste leder. Kirka hadde mistet sin uavhengighet, men fortellinga var sikret for de neste 1700 år. Det i seg sjøl er ei ganske utrolig fortelling.
Men hva dreide denne fortellinga seg egentlig om? Den forteller i si utvida form om da barnet ble født, et lite glimt fra en episode i 12-årsalderen og åra fra vedkommende var 30 til knappe 33. Og den koker ned til to saker: en skal møte andre folk med kjærlighet og resten av skaperverket med ydmykhet og respekt. En skal m.a.o. ta vare på folk rundt seg og jorda en lever på.
Wednesday, 16. December 2009, 08:57:34
De tre vise aper i japansk fortellertradisjon er de tre som som ikke vil se noe ondt, ikke høre noe ondt, ikke si noe ondt. De tre er: Mizaru, som dekker sine øyer og ikke ser noe ondt. Kikazaru, som holder for sine ører og ikke hører noe ondt og Iwazaru, som holder for sin munn og ikke sier noe ondt. Noen ganger er det en fjerde ape sammen med de andre, Shizaru, som symboliserer «ikke gjøre noe ondt». Han kan dekke magen eller skrittet, eller bare krysser armene. Fortellingen om disse kloke apene skal lære oss noe viktig, og enhver av oss kunne trenge en slik påminnelse foran oss på skrivebordet til daglig.
Dersom vi skifter ut apene med folk, vil jeg snu på budskapet. Da forteller bildet om de som ikke vil se, ikke vil høre og ikke vil ta ordet mot urett.
Dette er den voksende gruppe mennesker som nekter å akseptere resultater av etterprøvbar og kvalitetssikret forskning. Det er de som nekter å akseptere gjeldende klimaforskning. De slutter heller opp om nyreligiøst svermeri enn seriøs vitenskapelighet. Eller de kan være politikere som bare tenker i perspektivet fram til neste valg og bruker oppslutningen om dagens meningsmåling som målestokk for hva som er god og dårlig politikk for framtida. Når slike folk skal være garantien for at vi lever i et demokrati, ser vi demokratiets begrensninger, selv om vi ikke ser noe alternativ til det.
Det er to saker som det siste året har gjort det vanskelig å skrive om de små og nødvendige trivialiteter. Den ene er finanskrisen, og den andre er klimatrusselen. Begge er bare i sin spede begynnelse og hører sammen. Begge stiller store krav til demokratiet og krever en ny type økonomer og en ny type poltikere, snarest.
Tuesday, 15. December 2009, 20:18:18
foran de avgjørende og siste dagene. Og kløfta mellom de som har og de som ikke har er blitt så altfor tydelig, og de sistnevnte vil ikke lenger være med i den ulike kampen om paragrafer. Det var sjølsagt å vente, og spørsmålet er om det er mulig å se dette som starten på noe, eller om det er en foreløpig slutt på en prosess som aldri kom i gang.
Det er vanskelig å komme videre med språk og logisk argumentasjon. Jeg ville ha bedt folka om å ta en fem minutters pause sammen uten å si noe. De kunne f.eks. bruke den tida til å lytte, til musikk. Jeg ville foreslått en adante. Adante er italiensk og presens partisipp av andare, som betyr å gå. Etymologer tror det kommer av det latinske ambulare: å spasere, å vandre omkring uten en bestemt hensikt, som det engelske to amble.
Når jeg så denne språklige sammenhengen, skjønte jeg hvorfor jeg sjøl likte å spille andanter. De går i et moderat,
sakte tempo; saktere enn allegretto, men raskere enn adagio. Så jeg har en samling adanter på spilleren. De er ok å ha på øret når jeg går og lufter bikkja. Det er gå-musikk jeg blir goddemt av. En av de jeg setter mest pris på er andresatsen i Dmitri Shostakovichs
pianokonsert nr. 2 i F moll.
Når jeg spiller den, dukker det opp bilder av fjellvidder, granskog og tranedans på myrene. Alt det jeg vil at også mine barnebarns barn skal kunne få oppleve av nordisk natur. Legg særlig merke til når klaveret kommer inn med sine sterke og enkle toner. De skal, etter min mening, spilles kraftigere og mer bestemt, og denne innspillinga kunne ha vært tydeligere her. Men, kort sagt, andanter er noe for camino-folk. Om jeg skulle stille opp med plakat i Køben, skulle det stå: "Slipp Dmitri inn." For når det rasjonelle svikter, må vi ty til følelser.
Tuesday, 8. December 2009, 20:09:01
er, i min smak, de ypperste av matretter. I november og desember er også restaurantbransjen opptatt av
slik mat, og jeg har i løpet av den siste måneden gått fra det ene julebordet til det andre med slike retter. Sist fredag var det lutefisk, og i går var det rakfisk, for eksempel. Men like sikkert som slik mat kommer på menyen, dukker alle de folka som ikke spiser slik mat opp med sine fordommer. Det er ikke måte på hvilke mistak de mener denne maten er et resultat av, og det mangler ikke skrekkhistorier om når de selv mistet matlysten over en slik matrett.
Også jeg har spist dårlig tilberedt mat, enten ved at råvaren var dårlig eller ved at tilberedningen ble uheldig. De fleste negative opplevelsene har jeg fra kjøttmiddager. Men også der har jeg opplevd at gode råvarer og kyndig tilberedning har skapt saftige smaksopplevelser.
Dere skjønner at jeg har en agenda her. Kjære lesere. Stopp hetsing av fisk, i alle de ulike variantene dere måtte møte den. Fisken er i utgangspunktet ok, og dersom dere, som jeg, har hatt ei fiskerkone til svigermor, så vet dere hvilke delikatesser som kommer fra havet. Men også dere som ikke har vært like heldige, men som har dratt fisk over ripa og skjønnsomt fulgt råvaren i prosessen fram til middagsbordet, vet dette. Lutefisk, rakfisk og gravet fisk er ikke mistak ved konservering i ei uklar fortid, men foredlete kulturprodukter med stolte og kunnskapsrike tradisjoner.
WIDGETIZE