Skip navigation.

No title

en fisketur som ble en badetur

Randi og jeg dro til Essandsjøen med Hilja, Ragnar og Audun. Det skulle være telttur, og det skulle være fisketur. Essand ligger i Sylan og på noe over 700 m, alt etter hvor høy vannstanden er for tida. Vi visste om en god teltplass ved Sankåvika, der bomveien går videre inn til Storerikvollen.

Vi hadde med to telt, liggeunderlag til alle, soveposer, mat for bål og grill, kokeutstyr og fiskesaker. Hver av barna med egen fiskestang, rigget for mark og dupp, og marken var gravd opp i kjøkkenhagen på Heimdal.

Men fiskeværet ble ikke det beste. Sola skinte fra skyfri himmel, og av og til bare en svak vind som laget altfor små kursninger på vatnet. Men de fikk ut duppene, og Ragnar hektet en fjellørret som ble nok middag for ham. I bakhand hadde vi med fem ørret fra frysedisken, så det ble fisk på alle.

Den første dagen lå snøfonner ned til vatnet, og før vi dro ned var de trukket langt opp mot skogkanten. Det ble mer badeliv enn fiskeliv, og selv om duppene lå ute det meste av tida, så var det Audun, Ragnar og Hilja som duppet mest i vannskorpa. Siden myggen eksploderte på tirsdag, og kleggen kom på fredag, ble det jevnlig smøring, vekselsvis med myggmiddel og med solkrem.

telt med dobbel bunn

å være sammen med folk er viktig. Jeg så nettopp en artikkel om en kar som leste ei bok hver dag, og jeg tenkte: det var fint om jeg kunne være ei tid tett sammen med en person hver dag. Og etter å ha vært på tur med ungdommer og barn, finner jeg at det er lærerikt samme hvor gamle de er. Fjellturen med Bjørk var mange spørsmål og utfordringer:
- Hva er dette?
- Jeg tror det må være en vannkalv.

Nå har vi en vitsekonkurranse, sier hun:
Det var fire svensker som skulle på telttur, men så hadde de glemt teltet. Hvordan løste de det? Jo, de telte til fire.
De sa: en, to, tre, fire. Så hadde de telt til fire.

Jeg måtte innrømme at jeg ikke husket mange vitser, så jeg mottar alle tips med takk, slik at jeg kan være bedre rustet neste gang.

varm grøt og sure sokker

vi er tilbake fra årets fjelltur med Bjørk. Turen gikk i Sylan, og på fem dager gikk vi 7,5 mil mellom Ramsjøhytta, Schulzhytta, Bjørneggen og Storerikvollen, og Bjørk har med glans bestått de store styrkeprøven. Uten å kny har hun gått i regnvær, i kuling, mellom torden og lyn, gjennom piskende haglskurer, i steikende sol, med eksploderende myggsvermer og over iskalde elver med fossende vatn til over knærne og utfordret meg til å finne på bedre og mer lattervekkede vitser enn de hun selv avleverte. Den lengste turen var på 24 km, og også det er rekord for henne, og etter ankomst Storerikvollen bykset hun rundt med Lea i band uten å avsløre trøttheten. Heretter kan hun være med på de turene hun vil og vite at hun takler dem like godt, og kanskje etter hvert bedre, enn vi som har gått dem i femti år. Kanskje nettopp derfor.

I år ble det tre sjølbetjente hytter med knekkebrød til frokost og joikakaker fra boks til middag. Formiddagsmaten underveis var som vanlig grøt kokt på grove havregryn og med rosiner, smør og kanel. Det varmet godt i magen og er lettspist og velsmakende. Bonus var å komme til Storerikvollen, en av Midt-Norges triveligste hytter, og min favoritt. Også i år med et muntert, ungdommelig og meget hyggelig personale og med god oppdekking. Da er det å gå nydusjet til ferdig matbord og bli servert både suppe, hovedrett og dessert. Og etterpå er det kaffe og kaker og benking rundt åpen peis sammen med folk som forteller om sine turer.

At slike turer gjør deg bedre kjent med egen kropp, må vi ta med godt humør. Så når vannblemmene og ømme sener melder seg, så må de pleies med omsorg.

Folkets Hus

ligger ved Litlelva i Moadalen i Klæbu, til venstre like nedafor krysset til Svean om du kjører mot Selbusjøen. Farfar min var med og bygde det i tida mellom 1. og 2. verdenskrig, og sammen med farmor og to onkler deltok han i den sosialdemokratiske vending der arbeiderbevegelsen startet arbeiderlag, Fram-lag, teaterlag, musikkorps, ungdomslag, arbeiderkvinnelag og sangkor. Farfar sang i koret og spilte storgtromme i korpset, bl.a., og det klirret i vindusrutene når de øvde på Tiger Rag.

I dag er skiltet i en noe bedrøvelig forfatning og gjenspeiler et velferdssamfunn som har lagt en del fellesskapsaktiviteter og fellesskapstenkning bak seg, der vi i stedet, i stor grad, konsumerer kommersialiserte kulturtilbud fra musikkfestivaler til fotballkamper og ofte sitter svært få foran tv-skjermen. The times they are achanging...

Randis orkideer

står i vestvinduet og får det som måtte være av kveldssol. Når R er på reise, vanner jeg dem, ifølge henne altfor grundig. Jeg er kanskje av det grundige slaget når det gjelder vanning. R bruker som regel noen timer på å drenere plantene når hun er tilbake. Men det er robuste saker. De overlever min vanning og våre ferier år etter år. Og det skal R ha, hun får saker til å vokse og trives.

enkelte dager er det like greit

å bli liggende i senga om morran når det pissregner ute, og jeg kvier meg for å ta en tur med Lea, enten det er snusetur på hennes premisser eller joggetur på mine. Så jeg setter på kaffen og henter dagens aviser fra kassen på bakdøra og bevilger meg tre-fire Bixit kjeks med sjokoladetrekk på den ene sida. Og dette gjør jeg uten å oppleve det minste snev av dårlig samvittighet, for dette kan fort bli en innedag. Det er i hvert fall ikke en dag for hagearbeid, og selv om jeg hadde tenkt en bytur, spørs det om det ikke blir lese- og skrivearbeid heime i stedet. Det er så mye som blir liggende for av slikt på denne tida da det er best å være ute.

Men en eller annen form for mosjon må jeg vel få til. Det hadde vært greit å røre seg litt før kveldens fotballkamp på tv. Da tror jeg Rolf kommer innom, jeg har i hvert fall handla inn det han ønsker å meske seg med under kampen. Vi får se ...

en takk til mine joggesko

som i dag tok meg med på en løpetur det er lenge siden jeg har opplevd maken til. Jeg løp uanstrengt tur-retur Granåsen-Rønningen bare avbrutt av Leas hyppige og utidige pissestopp. Pusten og beina samarbeidet som de ikke har gjort på lang tid, og det var en flyt over løpinga som minnet om tidligere tider. Stigninger som ellers ville ha fått meg til å stampe med hivende pust, la jeg knapt merke til. Det dukket opp en gammel glede over å ha krefter nok til bare å la beina gå.

Noe av forklaringen kan være at jeg har rolige dager som gir overskudd. Jeg opplever nok også resultat av perioder med regelmessig styrketrening med vekt på støttemuskulatur, mage og rygg, og beinøvelser som forebygger slitasje når jeg går langt eller når jeg løper. Så etter løpeturen var jeg en tur innom treningsstudio og la inn ei times økt med styrketrening med håp om at løpegleden kan oppleves oftere. Bare av rent overskudd ...

Guernica og Gaza

Pablo Picasso leverte bildet Guernica til Verdensutstillingen i Paris i 1937. Han sa om bildet: «Den spanske striden er reaksjonens kamp mot folket, mot friheten. Mitt hele kunstnerliv har vært en evinnelig kamp mot reaksjonen og kunstens død. Hvordan kunne noen da et øyeblikk tenke seg at jeg ville samstemme i reaksjon og død? . . I dette arbeidet, som jeg vil kalle «Guernica», og i alle mine senere arbeider har jeg lagt inn min avsky for den militære kasten som har senket Spania i et hav av lidelse og død»

I 2009 har maleren Håkon Gullvåg ei utstilling i Trondheim som han kaller Hellig Jord. Bildene er malt før og etter ei reise til Gaza i 2008. Ett av bildene ser slik ut:

hvorfor er det barn på alle bildene?

er et spørsmål jeg får når jeg tar med to barnebarn på 7 og 11 år på maleriutstillinga Hellig Jord av Håkon Gullvåg.
- det er fordi det er krig der, og det går utover barna, svarer jeg
- det er alltid krig, sier 7-åringen, og hun fortsetter:
- og jorda er som et egg; jeg tror det knuses ...