trivialiteter

Randi og jeg dro til Essandsjøen med Hilja, Ragnar og Audun. Det skulle være telttur, og det skulle være fisketur. Essand ligger i Sylan og på noe over 700 m, alt etter hvor høy vannstanden er for tida. Vi visste om en god teltplass ved Sankåvika, der bomveien går videre inn til Storerikvollen.

Vi hadde med to telt, liggeunderlag til alle, soveposer, mat for bål og grill, kokeutstyr og fiskesaker. Hver av barna med egen fiskestang, rigget for mark og dupp, og marken var gravd opp i kjøkkenhagen på Heimdal.

Men fiskeværet ble ikke det beste. Sola skinte fra skyfri himmel, og av og til bare en svak vind som laget altfor små kursninger på vatnet. Men de fikk ut duppene, og Ragnar hektet en fjellørret som ble nok middag for ham. I bakhand hadde vi med fem ørret fra frysedisken, så det ble fisk på alle.

Den første dagen lå snøfonner ned til vatnet, og før vi dro ned var de trukket langt opp mot skogkanten. Det ble mer badeliv enn fiskeliv, og selv om duppene lå ute det meste av tida, så var det Audun, Ragnar og Hilja som duppet mest i vannskorpa. Siden myggen eksploderte på tirsdag, og kleggen kom på fredag, ble det jevnlig smøring, vekselsvis med myggmiddel og med solkrem.

vi er tilbake fra årets fjelltur med Bjørk. Turen gikk i Sylan, og på fem dager gikk vi 7,5 mil mellom Ramsjøhytta, Schulzhytta, Bjørneggen og Storerikvollen, og Bjørk har med glans bestått de store styrkeprøven. Uten å kny har hun gått i regnvær, i kuling, mellom torden og lyn, gjennom piskende haglskurer, i steikende sol, med eksploderende myggsvermer og over iskalde elver med fossende vatn til over knærne og utfordret meg til å finne på bedre og mer lattervekkede vitser enn de hun selv avleverte. Den lengste turen var på 24 km, og også det er rekord for henne, og etter ankomst Storerikvollen bykset hun rundt med Lea i band uten å avsløre trøttheten. Heretter kan hun være med på de turene hun vil og vite at hun takler dem like godt, og kanskje etter hvert bedre, enn vi som har gått dem i femti år. Kanskje nettopp derfor.

I år ble det tre sjølbetjente hytter med knekkebrød til frokost og joikakaker fra boks til middag. Formiddagsmaten underveis var som vanlig grøt kokt på grove havregryn og med rosiner, smør og kanel. Det varmet godt i magen og er lettspist og velsmakende. Bonus var å komme til Storerikvollen, en av Midt-Norges triveligste hytter, og min favoritt. Også i år med et muntert, ungdommelig og meget hyggelig personale og med god oppdekking. Da er det å gå nydusjet til ferdig matbord og bli servert både suppe, hovedrett og dessert. Og etterpå er det kaffe og kaker og benking rundt åpen peis sammen med folk som forteller om sine turer.

At slike turer gjør deg bedre kjent med egen kropp, må vi ta med godt humør. Så når vannblemmene og ømme sener melder seg, så må de pleies med omsorg.

står i vestvinduet og får det som måtte være av kveldssol. Når R er på reise, vanner jeg dem, ifølge henne altfor grundig. Jeg er kanskje av det grundige slaget når det gjelder vanning. R bruker som regel noen timer på å drenere plantene når hun er tilbake. Men det er robuste saker. De overlever min vanning og våre ferier år etter år. Og det skal R ha, hun får saker til å vokse og trives.

som i dag tok meg med på en løpetur det er lenge siden jeg har opplevd maken til. Jeg løp uanstrengt tur-retur Granåsen-Rønningen bare avbrutt av Leas hyppige og utidige pissestopp. Pusten og beina samarbeidet som de ikke har gjort på lang tid, og det var en flyt over løpinga som minnet om tidligere tider. Stigninger som ellers ville ha fått meg til å stampe med hivende pust, la jeg knapt merke til. Det dukket opp en gammel glede over å ha krefter nok til bare å la beina gå.

Noe av forklaringen kan være at jeg har rolige dager som gir overskudd. Jeg opplever nok også resultat av perioder med regelmessig styrketrening med vekt på støttemuskulatur, mage og rygg, og beinøvelser som forebygger slitasje når jeg går langt eller når jeg løper. Så etter løpeturen var jeg en tur innom treningsstudio og la inn ei times økt med styrketrening med håp om at løpegleden kan oppleves oftere. Bare av rent overskudd ...

er et spørsmål jeg får når jeg tar med to barnebarn på 7 og 11 år på maleriutstillinga Hellig Jord av Håkon Gullvåg.
- det er fordi det er krig der, og det går utover barna, svarer jeg
- det er alltid krig, sier 7-åringen, og hun fortsetter:
- og jorda er som et egg; jeg tror det knuses ...