trivialiteter

når jeg nå blir bedt om å holde hodet i ro i noen dager. Svimmelheten har gitt seg etter at jeg i helga knapt kunne bevege hodet uten at alt gikk rundt. "Rusk blant krystallene i mellomøret," sa fastlegen da jeg snakket med ham på telefonen. Ikke uvanlig, såvidt jeg skjønte. "Men gi det et par dager ekstra på å roe seg," sa han. Så det er det jeg gjør nå, men han sa ikke at jeg ikke skulle bruke hodet; at jeg ikke skulle kunne lese, om jeg lå helt i ro.

Så det ble på en måte en liten gave dette, ei innskutt tid da jeg ikke trengte å lese fag og slett ikke skulle rive ytterpanel, men kunne hengi meg til rent velvære. Derfor ble det til at jeg hentet fram Olav Audunssøn, den siste delen. Jeg ville ha noe av "det stille alvoret" som er varemerket til Sigrid Undset. Noe som er skrevet før postmodernismen startet sin ironisering over troen på verdier. Før det ble avlegs å skildre natur og opplevelser av sol, vind og regn.

Jeg liker Undset sin respekt for alt slags folk. Ikke som hos Hamsun, som raljerer over og latterliggjør oss dødelige. Nei, men som har en omsorg for at vi som oftest ikke strekker til. Og jeg går fra middelalderromanen til Jenny; den hun skreiv i Roma, og som gir meg lyst til å reise dit igjen og gå der hun lar sine personer gå og se det de ser. Det hadde passet fint nå som det er hundre år siden hun kom dit. Den 20. november 1909 sto hun der med sitt kunstnerstipend på sin første utenlandstur utenom Skandinavia. Hun hadde sluttet i kontorjobben, skulle ikke lenger underholde mor og søstre, men bli kunstner. La oss sette oss på Spansketrappa og feire henne aldri så lite.

Når jeg leser henne, ser jeg at hun også kunne ha blitt en habil maler. Hun fusket litt i faget, men valgte skrivingen der hennes skarpe observasjoner og glede over former og farger kommer til uttrykk i ord, og gir oss gleden av detaljer og nyanser som blir liggende hos leseren som små perler. Jeg opplever å bli tatt på alvor når jeg leser dette. Vi skulle ha kunnet snakke sammen, om tida hadde ordnet det slik. Jeg skulle ha kunne vært der, på Bjerkebekk, da hun ble gammel og ensom og hjulpet henne med noe snømåking, vedhogst og beising av de gamle tømmerhusa.

og jeg har ikke skrevet noe noen steder og vegrer meg også for å skrive her fordi jeg ikke har et bilde å støtte meg til, men bare nakne skrifta om stort sett ingen ting. Men det er slik at den siste tida har vært mest håndens arbeid og ikke åndens. Sjøl lesinga kom på avstand, og det var anstrengende å konsentrere seg om skrevet tekst, og det meste av den virket også ganske uinteressant. F.eks. all skjønnlitteraturen som grenser opp mot terapeutiske egenavsløringer og skriveskoletekniske krumspring. Det er som jeg har lest alt fra før. Og mye bedre har det ikke vært å trenge inn i sjølhøytidelig faglitteratur der skriveren tror han (oftest en han) aleine i verden om sine finurlige tanker og beveger seg i en enten-eller-verden i foreldete dikotomiske øvelser.

Nei, gi meg en spade, hammer og et brekkjern og la meg stabbe omkring utendørs der jeg kan grave ned den nye fiberkabelen, støype pillarer, tømme kompostbinger, rive gammelt ytterpanel og sage det opp til opptenningsved, kjøre gamle vinduer på Heggstadmoen og lufte Lea. Jeg har fått nok tunge løft, dype knebøy og klatring i stige til å ikke savne 3T en dag. Men nå er det slutt. I morra begynner jeg et nytt og annerledes liv: morran på kontoret med tekster, løpetur med Lea og kvelden med gode venner på Brinken. Så får vi ser hvor det bærer hen ...

Akkurat nå benker jeg meg foran TV'en for å se en dansk kriminalfilm, Forbrytelsen.

treningstilbud for hjernegym. Du betaler et beløp i måneden og loses gjennom et treningsprogram på nettet som, ifølge reklamen, skal gi deg større mental kapasitet. Det tok tid før noen våget, her til lands, men nå er det her. Så nå kan vi kjøpe full velværepakke som inneholder:

treningsstudio for fysisk trening: ca. kr. 350.- pr. mnd.
treningsstudio for mental trening: kr, 45.- pr. mnd.
psykoterapeut: kr. 500.- pr. time
fysioterapeut: kr. 250.- pr. time

da er lykken sikret!

I mellomtida drar Randi og jeg på hytta fram til søndag og får besøk av småfolk allerede i morra. Artig det og!

mens jeg husker det, at i går, lørdag, var en gripende god dag fordi sola skinte fra tidlig på morran, og vi kom oss ut på tur, Randi, Hilja, Lea og jeg, under en himmel som var blå i alle ender, og lufta var like klar som de tynne ishinnene på myrtjønna på veien opp til Rønningen. Og når vi kommer opp på Rønningsåsen, kan vi sette oss i solveggen og kjenne at det varmer enda jeg har bare kortskjorta under vindblusen, og jeg kan ta av meg lua og nyte et siste drag av sommer mens blikket hviler på grantoppene og slutter i den kvite kappa på Vassfjellet. Det er da jeg kjenner en lengsel og en flik av en sorg fordi sola har vært så lite til stede i høst. Jeg vil ikke gå ut av den, og på veien ned går jeg raskt gjennom de partiene der trærne lager skygge for å komme ut i sola igjen, og jeg vil ikke gå hjem før sola er nede bak åsene i vest. Og så, helt ut av ingenting og absolutt ikke på sin plass, dukker Osvalds rivende replikk fra Gjengangere opp: Mor, gi meg solen. Men det blir så altfor melodramatisk, så jeg nevner det ikke til noen, men feier det vekk som en malplassert sentimentalitet.

Men jeg skjønner, meget godt, de kulturene som hadde sola som sin gud.

for liksom å late som jeg enten ikke bryr meg eller bryr meg så mye at jeg skjemmes over å nevne det. Men en søndags formiddag når det er slik, må jeg slenge på meg ei lite elegant morgenkåpe når den unge jenta kommer for å selge Dagbladet på døra klokka halv ti, og jeg lukker soveromsvinduet og trekker gardinene fra og går og setter på kaffen. Jeg henter fram to kjeks med sjokoladetrekk på ene sida og to rosiner presset ned i den andre og tar meg inn når kaffen er klar og en bunke lørdagsaviser under arma. Så krøller vi puta sammen så den støtter noe opp i ryggen og bretter ei anna morgenkåpe over dyna så ikke avisene skal sverte av på dynetrekket Randi skiftet på i går.

Jeg får lest noen artikler i aviser som er lagt til side for å leses siden, og vi planlegger resten av dagen, og jeg lover å plukke resten av svartsurbæra om det så skal gjøres i fullt regnhyre og med vannet rennende opp under jakka og ned langs armene når jeg strekker dem opp mellom greinene. For svartsurbæra skal i hus, om ikke annet for at jeg ikke skal ergre meg over at jeg ikke plukket blåbær i år, for svartsurbære er stinn av antioksidanter, mye mer enn all skogsbær vi har, og Randi lager jus som vi drikker et halvt glass av til frokosten.

Så skal Lea ha seg en tur, og vi skulle sjøl gjerne ha ei treningsøkt før vi drar til byen og er invitert på kino med noen som har fødselsdag og som vil vi skal spise ute etterpå. Slik går den søndagen.