Monday, March 7, 2011 9:45:35 AM
Midt oppe i de store og alvorstyngende politiske og økonomiske hendelser og kriser, har jeg behov for å se enkeltmennesket og våre øyeblikk. Jeg husker fra historieundervisninga på barneskolen; hvilket inntrykk det gjorde på meg da jeg hørte om "skuddet i Sarajevo", Einar Tambarskjelves bue som brast i det avgjørende slaget, og seinere: Murens fall i Berlin. Jeg leste Snorres kongesagaer og glemte ikke de få ordene han la i heltenes munn før de døde. Da jeg som barn leste om Holocaust, var det enkeltmenneskers vitnesbyrd som rev meg med og fikk meg til å studere historia grundigere. Selv om jeg erkjenner de store sosiale bevegelser i historia, trenger jeg også enkeltindividet og øyeblikket for å bli revet med.
Jeg vil nevne tre øyeblikk som jeg i farten bærer med meg:
1. desember 1955 satt Rosa Parks på buss 2857 i Montgomery Alabama. Han satt i "den svarte del" av bussen og nektet å overlate setet til en hvit mann som ikke fikk plass i "den hvite delen". Den hendelsen utløste en sosial omveltning i USA som jeg femten år seinere skrev min hovedfagsoppgave om.
Først på september 1978 nekter en enslig demonstrant å flytte seg fra et veikryss i Teheran. Politiet lar ham stå, og 8. september, den svarte fredag, bryter massedemonstrasjonene mot sjahen løs.
17. desember 2010 setter Mohammad Boazizi fyr på seg sjøl i Tunisia fordi politiet konfiskerer grønnsaksvogna hans. Dagen etter starter massedemonstrasjonene mot regimet. Noen uker seinere ruller de gjennom Egypt, Jordan, Jemen, og nå: Libya.
Det er ok å vite at enkeltindividet, om det er ei ufaglært svart kvinne, en nå anonym teheraner eller en proletarisert kar fra Tunis, fortsatt gjør en forskjell.
Tuesday, February 15, 2011 7:16:14 PM
for kunnskapsrike, nøkterne og daglige reportasjer fra Kairo under det folkelige opprøret i Egypt så langt. Reportasjene har vært fri for luftige framtidsvisjoner og synsing om demokratiutvikling i den arabiske verden generelt. I motsetning til mange av journalistene fra internasjonal presse som kom til landet etter at uroen brøt løs, har Amal Wahab fulgt opptakten til dramaet i Egypt på nært hold over tid. Hun har vært Kairo-korrespondent for Klassekampen siden 2007 og bosatt i byen enda lengre. Hun har oppholdt seg blant folket på Tahrirplassen og ikke blant flere av de vestlige mediefolka, på betryggende avstand.
Det har vært mye informasjon å forholde seg til om det som skjer i Egypt nå. Wahab har imøtegått mye av den historieframskriving såkalte eksperter stadig lanserer. Hun har det enkle grunnsyn at historia aldri gjentar seg. Den blir i sine detaljer alltid ny, og skal vi forstå den bedre, må vi legge klisjeer til side, enten disse omhandler islam, demokrati eller folkelige opprør. Vi må referere det som vi ser med ydmykhet og kunnskap.
Ikke siden Vietnamkrigen har jeg lært så mye om folkelig engasjement og supermakters kynisme. Og ennå er den egyptiske prosessen bare såvidt startet. Det vanskeligste står igjen: å forene demonstranter og militære i den lange felles marsjen mot et demokratisk styresett. Det blir ennå mye å lære, både for oss og dem.
Wednesday, January 19, 2011 5:52:40 PM
Skriveren Colmcille var en irsk munk som levde fra 521 til 597, og da han grunnlag Iona kloster, saa han det som sin oppgave aa trene munkene til aa bli skrivere av ypperste klasse. Og paa den tida var en skriver en som samvittighetsfullt og med stor kunstferdighet skrev av handskrifter slik at de kunne bli tilgjengelige for flere og bedre bli bevart for ettertida.
Siden 1986, det er 25aars jubileum i aar, har London Underground hengt opp dikt i vognene, og det staar: These poems in different ways all celebrate the enduring value of the written word, from the earliest times to the present.
Maanedens dikt er av skriveren Colmcille og snart 1500 aar gammelt. Det gaar slik:
My hand is cramped from penwork.
My quill has a tapered point.
Its bird-mouth issues a blue-dark
Beetle-sparkle of ink.
Wisdom keeps welling in streams
From my fine-drawn sallow hand.
Riverrun on the vellum
Of ink from green-skinned holly.
My small runny pen keeps going
Through books, through thick and thin,
To enrich scholars' holdings-
penwork that cramps my hand.
Wednesday, January 12, 2011 8:17:47 PM
over at Rimi-Hagen og hans kolleger selger Elkem til Kina. I et mørkeblått Norge er det forventet at kapitalen går dit profitten er størst. Noe annet ville være til å bli forvirret av. Men jeg undrer meg over at fagforeninger og politikere vil tilkjennegi sine krokodilletårer.
Jeg undrer meg ikke over at norske økonomer ikke bedriver fagkritikk. De er utdannet ved institusjoner i Norge, USA og andre vestlige land der tradisjonen fra Adam Smidt aldri blir problematisert,
og der kapitalens vekst er et gode uansett hvem som må betale dyrt for den veksten.
Jeg undrer meg ikke over Vestens psykologer som ensidig fokuserer på enkeltindividet og underkaster seg en nyliberalistisk individualisering av alle problemer mennesker møter i sine liv.
Men jeg undrer meg over at så mange, så lenge kan forbli blinde i sine vitenskaper. At de ikke er ute etter å forstå en virkelighet, men å undertvinge denne virkeligheten sin ene analysemetode. Det er noe fundamentalistisk over deler av vitenskapen, en rendyrking av enkeltteorier og enkeltmetoder som enhver må undre seg over. Målet er ikke å bygge opp et innholdsrikt verktøyskrin for å kunne forstå virkeligheten bedre. Målet kan synes å være å anvende ett verktøy på et mangfold av perspektiver og virkeligheter. Det undrer jeg meg over.
Sunday, January 9, 2011 10:04:44 AM
for da kan jeg traske omkring i den essayistiske ufarligheten der jeg og andre er det meste av tida. De fleste skrivere jobber i den faglige eller den journalistiske skrivinga, eller fiksjonsskrivinga. Det er trygge steder å være. Den kompromissløse skrivinga er det verre med. Det kan være vanskelig å kombinere det akseptable livet med den kompromissløse skrivinga, og vanskeligst kan det være for folk rundt meg. For denne skrivinga er hensynsløs dersom den er konsekvent.
En ting er at den kompromissløse skrivinga er selvutleverende i en grad som er pinlig både for meg selv og andre. I løpet av de siste par åra har vi hatt mediedebatter om dette. Den tar meg med til steder der både jeg selv og folk rundt meg synes det er beklemmende, ja, skremmende å være. Når jeg skriver, merker jeg at jeg kommer inn i minelagte områder, eller jeg legger ut på veier som fører meg til steder jeg helst ikke vil være. Det er som om røde trafikklys forteller meg at om jeg drar videre på denne veien, kommer jeg til å skrive noe jeg ikke vil at andre skal lese. Jeg kan til og med bli skremt av det jeg er i stand til å skrive. Da skygger jeg unna og begynner å legge kabal på skjermen, eller jeg henter inn mer ved eller går en tur med Lea.
Fiksjonsskriverne har andre navn på denne skrivinga. De kaller det skrivesperre, eller de sier at de mister kontrollen over de fiktive karakterene. Slik Gro Dahle sier i et intervju i KK på lørdag: "Hovudpersonen Sigrid begynte å leva, ho tok sine eigne val, eg hadde ikkje lenger kontrollen. Eg har høyrt andre forfattarar snakke slik om romanpersonane sine, men eg trudde ikkje eg skulle komma dit." Men dette blir jo bare moro når vi kan operere med fiktive personer; når vi kan ta på oss masker slik at ingen ser oss, men tror de ser på en annen.
En annen strategi er å gå inn i detaljene og trivialitetene sammen med de fiktive karakterene, slik bl.a. Proust gjør, eller uten de fiktive karakterene, slik bl.a. Montaigne og de fleste bloggerne gjør.
Saturday, January 8, 2011 12:05:44 PM
Sjåføren sto utafor bussen og røykte da eg kom, og sidan døra var open ville eg gå inn, men han sa det kunne eg ikkje, og eg kunne ikkje bruke busskortet mitt for han var ikkje pålogga enno. Neivel, tenkte eg. Når er vi eigentleg pålogga? Eg veit eg er pålogga når eg skal betale matvarene på Coopen og kortlesaren seier "godkjent", og dagleg loggar eg meg på datamaskina og ulike progam: eposten, bloggen, fjesboka, nettbanken og andre.
Så du fekk vel gjerne rett, Luhmann. Eg loggar meg på og av sosiale system det meste av dagen. Språket er og eit slikt sosialt system, i Luhmann si tenking. Alle kommunikasjonsteknikkar er det. Eg tenker på det når eg går i byen og treffer folk eg kjenner: skal eg logga meg på eller ikkje? Skal eg berre løfte handa til helsing og seie hei medan eg går forbi? Eller skal eg stoppa opp og spørre korleis han eller ho har det? Og eg kan opne for ein meir inngåande samtale og bli ståande ei tid. Da er eg logga på, meiner eg.
Det er eit pedagogisk grep å tale om sosiale system. Alle forstår at skal du kopla deg på skiløping som system, må du trene for å bli god. Skal du kopla deg på ei ytringsform, må du lære deg forma godt, om det er dans eller språk. Å vere språkbrukar er å trene på språk i alle dei formene det kan ha. Spørsmålet mitt til studentane var ofte: er du påkopla eller pålogga, eller er du det ikkje. Du kan heller ikkje vere fullt oppkopla på fleire system på samme tid. Du kan ikkje både lese avisa og tru at du høyrer forelesinga. Å vere pålogga krev konsentrasjon.
Men å ta i bruk eit sosialt system krev også at eg trener. Om eg loggar meg på nettbanken berre ein gong i månaden, kan det hende eg gløymer både brukar og passord. Og det å skrive er som å spele piano, eg må trene og trene. Det seier eg til studentane, men om det hjelper ...
Friday, January 7, 2011 7:23:48 AM
eg kjem ikkje bort fra det, og ikkje er det noko gale heller. Det er berre å sjå det. At noko vert skrive for at andre skal lese. På bloggen er det ei ramme eg skriv innafor, og eg prøver ut ulike rammer no. Skriftspråket i seg sjølv er ei ramme, slik nynorsk, bokmål og engelsk er det for meg. Og innafor det enkelte språket er det nye rammer, fra rapporten og fagartikkelen til essayet, bloggen og dagboka. Den siste er kan hende, om ho berre er meint for den som skriv, den mest opne i tydinga open for skrivinga, men lukka for andre enn skrivaren.
Innafor kunstskrivinga har det vore vanleg å dikta fram fiktive personar for ein sjølv; ei anonymisering av den som skriv. Men no prøver fleire å skrelle bort denne ramma og gå meir rett på seg sjølv og berre la det stå til. Det er ingen veg utanom, seier Tove Nilsen i eit intervju. Endeleg, etter 30 bøker og 36 år som forfattar, er eg kome dit, seier ho. Så det er ikkje tvil om at Knausgård har opna for noko meir dristig i skrivinga.
No har eg prøvd ut ulike rammer ei tid, blant anna dei ulike skriftspråka som eg greier med. Når eg ser på tekstane over denne tida, så ser eg at dei ulike språka tek meg inn i ulike kontekstar. Sjølv om eg dessverre aldri har hatt nynorsk som hovudmål, ser eg at nynorsken ligg lett i penna og tek meg meir inn i det private enn dei andre skriftspråka mine. Eg ser og at bloggen disiplinerar meg på ein måte eg likar. Ein bloggtekst skal vere kort, poengtert og så velskriven som råd.
Men poenget mitt no er at den opne bloggen er ei ramme som gjev føringar for skrivinga, og desse føringane skal eg no stenge av for ei tid for å sjå kva som skjer med teksten. Kjem det fram noko som eg ikkje slepp til når eg veit andre andre enn sjølv les? Slepp eg til det eg ikkje vil andre skal sjå? Det blir slik nokre dagar framover, så får eg sjå om eg kjem attende til bloggen som ei skriving som er open for andre.
Wednesday, January 5, 2011 1:02:44 PM
som på norsk er Moder Jord og Fader Sol dukket opp under formiddagsturen i dag når sola var godt over åsene i sør, og jeg med godvilje kan si at den muligens varmet ørlite. Den unge Aymarakvinnen jeg pratet en del med ved Titi Caka-sjøen snakket om hvor mye de to betydde i hennes kultur. Da jeg spurte hvordan det harmonerte med at statistikken sier at i overkant av 95% av folket var katolikker, lo hun og hadde mye på hjertet. Hun fortalte om aymarafolket, som hun kom fra, og hvordan alle ritualer i samband med fødsel, død og årstider var rotfestet i jord og sol. Et ekteskap, f.eks., var en pakt som ble inngått med Mama Pacha. I neste omgang kunne det hende at paret fikk kirkas velsignelse, men det ble sett på som en formell stadfestelse og en sosial markering. Pakten med Moder Jord var det essensielle.
Inki Sol var en strengere herre enn det jeg er vant til. Når du lever på 2000 meter over havet ved ekvator er fraværet halve døgnet en kald fornøyelse, mens skyfri himmel om dagen kan gi stikkende varme som du må skjerme deg mot. Ei god side ved ikke å måtte svare for en arbeidsgiver, er at vi, for vår del, kan være ute i soltida på Heimdal hver dag, og du skal ikke se bort fra at jeg kaster et blikk opp mot den ennå kalde solskiva og sier inni meg: bienvenidos Inki Sol.
Tuesday, January 4, 2011 2:54:05 PM
Doris Lessing blir 92 i år, og eg lurar på om ho skriv fortsatt. Om det er slik som ho skreiv i dei to romanane fra først på 80-talet som på norsk fekk namnet Jane Somers dagbok. Slik skreiv ho det den gongen:
Fra Jane Somers’ dagbøker, 1, s.70:
Jeg sitter her, klokken ett om natten, og skriver det ned. Jeg er så klar og skarp i hodet, tankene yngler. Jeg fikk nettopp en ny tanke, nemlig følgende: å skrive er håndverket mitt, jeg skriver hele tiden, beskjeder til meg selv, notater, artikler, og alt dreier seg om å fremstille ideér osv., om ikke for meg selv, så for andre. Jeg lar ikke tankene fly vekk, jeg noterer dem, fremstiller dem, postulerer betrakterøyet. Og det er det jeg gjør nå. Jeg ser at mens jeg skriver denne dagboken, har jeg det observerende øyet i bakhodet. Betyr det at jeg virkelig akter å utgi dette? Det var ganske visst ikke min hensikt da jeg begynte å skrive. Pussig, denne trangen til å skrive ned allting, som om det ikke eksisterte før det står på papiret. Fremstilt. Når jeg lytter til Maudie, får jeg denne følelsen, fort, grip tak i det, la det ikke forsvinne, få det ned på papiret. Som om det ikke gjelds før det står svart på hvitt.
Å, tankene hvirvler gjennom meg, fang dem …
Det var fint om ho fortsatt var klar og skarp i hovudet, fekk til å fange tankane og skreiv vidare.
Monday, January 3, 2011 10:02:51 PM
I said to the young student: either you join the language or you don´t. It´s like putting on clothes when you don´t want to walk naked, and having one language only or being able to use that language in only one way, is like having only one set of trousers. And you know, clothes shrink,and they get torn. You´d better work on them continuously to keep them ok. That´s what language is, clothes.
But if you think you can create reality you´re wrong. Language cannot make a print of reality. Listen to what these old farts say:
If we seek the light of external facts, the only cases of thought which we can find are of thought in signs. Plainly, no other thought can be evidenced by external facts. But we have seen that only by external facts can thought be known at all. The only thought, then, which can possibly be cognized is thought in signs. But thought which cannot be cognized does not exist. All thought, therefore, must necessarily be in signs (Peirce, 1868, Questions Concerning Certain Faculties Claimed for Man)
Nearly one hundred years later a Russian thinker in literature and philosophy repeat the essence of Peirce´s message: … whatever these meanings turn out to be, in order to enter our experience (which is social experience) thry must tak eon the form of a sign, that is audible and visible for us (…) Without such temporal spatial expression, even abstract thought is impossible (Bakhtin, 1981, The Dialogic Imagination , p. 258)
To write something the way it is is impossible. You can only, if you´re really hard working, create that feeling you had then.
My Opera
