trivialiteter

Karl Ove Knausgård, og han sitter på et blendet rom i Malmø og skriver om det. Alt skal dreie seg om teksten, alt skal foregå i teksten. Når han skriver, er livet i teksten og ikke utenfor. Ikke utenfor vinduet.

Jeg har pc'en rett foran meg, til venstre er radioen der de sender en radiodokumentar med forfatteren. Til høyre ligger Klassekampens bokmagasin fra i dag, som har et intervju med Knausgård. (Det har mer også, bl.a. ei melding av boka til Gilbert/Fosse som bl.a. sier noe om barn og død på Gaza som får meg til å grine, og som får meg til å knytte hender med tanke på krigsmakta bak.)

Jeg har respekt for Knausgård, han har et prosjekt jeg syns om: å skrive om sitt eget liv i en lavmælt ekstrem realisme som leseren av og til kan knytte seg til. Akkurat som hos Philip Roth,og jeg liker å la øynene gli gjennom slike tekster. Og av og til kan jeg si at en skjønnlitterær tekst har satt seg fast hos meg, og jeg kan vende tilbake til den. Men som oftest gjelder det mer for vitenskapelige og dokumentariske tekster, som Trond Berg Eriksens biografi om Augustin, en idehistorisk påle, Karen Armstrongs om Bibelen som historiske tekster og deres ulike eksegeser.

Men Knausgård skal jeg bruke noe tid på. Hans tre bøker: Ute av verden (1998), En tid for alt (2004) og Min kamp 1 (2009) er tida verdt.