trivialiteter

og jeg minnes historien om damen som møtte Picasso og klaget over at hun ikke forsto seg på bildekunst. Da sa maleren: Og kinesisk, forstår De det?

Jeg var på jubileumsutstillinga av noen av Inger Sitters bilder på Gråmølna i samband med at hun er 80. Jeg går omkring mellom store og små lerreter; noen er svarte og grå, andre er røde. Ragnarok er svart og grå. Det samme er Europa, mens Gaia er rød. Titlene blir fortellinger, fargene også, og vekslingene mellom lyse og mørke flater, balansen i lerretet, tyngde oppe og tyngde nede. Jeg kan sette pris på penselstrøk tegnet med autoritet og en selvsikker eleganse. Men med min nøkterne klassebakgrunn og seinere livsførsel har det ikke vært rom for en estetikk som ikke samtidig er pragmatisk, politisk og funksjonell. Jeg har ikke utviklet en estetikk løsrevet fra fortellingen, ingen såkalt rein estetikk.

Hele livet mitt har vært et arbeid for å forstå, å knekke stadig nye koder, å beherske nye tegnsystemer, dvs. alle tegn rundt meg som skaper meining, skrift, musikk, arkitektur, kroppsbruk, bilder, etc. Det har nok vært slik, at jo mer jeg forsto, jo mer så jeg. Og jo mer jeg lærte å se, jo mer forsto jeg. Det er ingen ende på dette.

Men jeg føler meg liten foran Sitters bilder. Hva skal jeg kunne driste meg til å si om dem? Ok, jeg opplever noe. Når jeg ser på mange av bildene, reflekteres engasjement for verden, bekymring, kanskje sinne, pessimisme for menneskene sjøl om jorda overlever. Jeg er urolig når jeg går ut og henter Lea fra bilen og går en tur med henne. Hun er den samme tillitsfulle og optimistiske alltid. Etterpå går Randi og jeg og trener for å få denne uroa ut av kroppen.