Monday, 12. October 2009, 08:23:14
og jeg minnes historien om damen som møtte Picasso og klaget over at hun ikke forsto seg på bildekunst. Da sa maleren: Og kinesisk, forstår De det?
Jeg var på jubileumsutstillinga av noen av Inger Sitters bilder på Gråmølna i samband med at hun er 80. Jeg går omkring mellom store og små lerreter; noen er svarte og grå, andre er røde. Ragnarok er svart og grå. Det samme er Europa, mens Gaia er rød. Titlene blir fortellinger, fargene også, og vekslingene mellom lyse og mørke flater, balansen i lerretet, tyngde oppe og tyngde nede. Jeg kan sette pris på penselstrøk tegnet med autoritet og en selvsikker eleganse. Men med min nøkterne klassebakgrunn og seinere livsførsel har det ikke vært rom for en estetikk som ikke samtidig er pragmatisk, politisk og funksjonell. Jeg har ikke utviklet en estetikk løsrevet fra fortellingen, ingen såkalt rein estetikk.
Hele livet mitt har vært et arbeid for å forstå, å knekke stadig nye koder, å beherske nye tegnsystemer, dvs. alle tegn rundt meg som skaper meining, skrift, musikk, arkitektur, kroppsbruk, bilder, etc. Det har nok vært slik, at jo mer jeg forsto, jo mer så jeg. Og jo mer jeg lærte å se, jo mer forsto jeg. Det er ingen ende på dette.
Men jeg føler meg liten foran Sitters bilder. Hva skal jeg kunne driste meg til å si om dem? Ok, jeg opplever noe. Når jeg ser på mange av bildene, reflekteres engasjement for verden, bekymring, kanskje sinne, pessimisme for menneskene sjøl om jorda overlever. Jeg er urolig når jeg går ut og henter Lea fra bilen og går en tur med henne. Hun er den samme tillitsfulle og optimistiske alltid. Etterpå går Randi og jeg og trener for å få denne uroa ut av kroppen.
Sunday, 11. October 2009, 08:52:01
mens jeg husker det, at i går, lørdag, var en gripende god dag fordi sola skinte fra tidlig på morran, og vi kom oss ut på tur, Randi, Hilja, Lea og jeg, under en himmel som var blå i alle ender, og lufta var like klar som de tynne ishinnene på myrtjønna på veien opp til Rønningen. Og når vi kommer opp på Rønningsåsen, kan vi sette oss i solveggen og kjenne at det varmer enda jeg har bare kortskjorta under vindblusen, og jeg kan ta av meg lua og nyte et siste drag av sommer mens blikket hviler på grantoppene og slutter i den kvite kappa på Vassfjellet. Det er da jeg kjenner en lengsel og en flik av en sorg fordi sola har vært så lite til stede i høst. Jeg vil ikke gå ut av den, og på veien ned går jeg raskt gjennom de partiene der trærne lager skygge for å komme ut i sola igjen, og jeg vil ikke gå hjem før sola er nede bak åsene i vest. Og så, helt ut av ingenting og absolutt ikke på sin plass, dukker Osvalds rivende replikk fra Gjengangere opp: Mor, gi meg solen. Men det blir så altfor melodramatisk, så jeg nevner det ikke til noen, men feier det vekk som en malplassert sentimentalitet.
Men jeg skjønner, meget godt, de kulturene som hadde sola som sin gud.
Friday, 9. October 2009, 17:00:38
for at humøret er bra, uanset vær og føre, dagene er helt ok, og kroppen tåler trening. Jeg kan takke DNA-spiralen for at den stadig putrer og går, Golfstrømmen fordi den fortsatt holder seg langs kysten, kjæresten fortdi hun våkner ved siden av meg hver morran, kjærestens kokekunst som får mye annen servering til å bleikne, familien forøvrig, mine venner, den nordiske velferdsstaten, Gud, mine formødre som ikke ga opp, min afrikanske stammor som kom seg ut av Afrika, dette stedet på 63 grader nord ved Atlanterhavskysten, språket, skrivekunsten, Mozart og annen musikk, og slik kunne jeg fortsette ...
Nesten hver gang når jeg stavrer meg over det høyeste punktet i lysløypa og slipper meg utfor på den andre sida, og beina går og pusten går og tankene flyr, så dukker dette spørsmålet opp-
Sunday, 4. October 2009, 11:24:44
for liksom å late som jeg enten ikke bryr meg eller bryr meg så mye at jeg skjemmes over å nevne det. Men en søndags formiddag når det er slik, må jeg slenge på meg ei lite elegant morgenkåpe når den unge jenta kommer for å selge Dagbladet på døra klokka halv ti, og jeg lukker soveromsvinduet og trekker gardinene fra og går og setter på kaffen. Jeg henter fram to kjeks med sjokoladetrekk på ene sida og to rosiner presset ned i den andre og tar meg inn når kaffen er klar og en bunke lørdagsaviser under arma. Så krøller vi puta sammen så den støtter noe opp i ryggen og bretter ei anna morgenkåpe over dyna så ikke avisene skal sverte av på dynetrekket Randi skiftet på i går.
Jeg får lest noen artikler i aviser som er lagt til side for å leses siden, og vi planlegger resten av dagen, og jeg lover å plukke resten av svartsurbæra om det så skal gjøres i fullt regnhyre og med vannet rennende opp under jakka og ned langs armene når jeg strekker dem opp mellom greinene. For svartsurbæra skal i hus, om ikke annet for at jeg ikke skal ergre meg over at jeg ikke plukket blåbær i år, for svartsurbære er stinn av antioksidanter, mye mer enn all skogsbær vi har, og Randi lager jus som vi drikker et halvt glass av til frokosten.
Så skal Lea ha seg en tur, og vi skulle sjøl gjerne ha ei treningsøkt før vi drar til byen og er invitert på kino med noen som har fødselsdag og som vil vi skal spise ute etterpå. Slik går den søndagen.
Saturday, 3. October 2009, 12:11:25
og ser på livet i gata og på elva, og jeg kommer midtveis mellom Batterseabrua og Albertbrua der det ligger noen husbåter og en er til salgs, så ser jeg ytterst i rekka av båter en svart baug med klar kvit skrift, og det står BØLGEN. Jeg ville sjølsagt ikke ha reagert på dette om det var i Ravnkloa eller på havna i Kristiansund, men her i London stopper jeg opp og er forundret og lurer på hvordan den har havnet her og hva slags historie den båten har. For ikke bare har den et norsk navn med bokstaven Ø, en unik bokstav i verden, men navnet gir assosiasjoner til nordligere breddegrader, for idrettslaget på Bugøynes er nettopp BØLGEN, i hovedsak et forballag som ikke lenger har folk nok til å slåss om plassering i Varangerområdet, men ligger nede selv om de har en helt åreit gressbane oppe i Mosedalen der tribunenen er berghyller, og på en av dem er det malt med store svarte bokstaver: LUTON. Så vi har Luton på Bugøynes og Bølgen i London. Og begge steder ser BØLGEN ut til å ha gått i et endelig opplag. De kruser ikke mer, verken på gressmatta eller på sjøen. Sic transit ...
Tuesday, 29. September 2009, 12:25:20
eller The Last Word med Randi i forgrunnen er et bilde av en kaffebar og Randi. Ikke noe annet. Ingen dobbel bunn. Ikke noe om at det siste ordet er sagt, eller hvem får alltid det siste ordet. Jeg vet at er det noe folk krangler om, så er det ord. Og er det noe vi har glede av, eller kan glede andre med, så er det ord. Ord er til og med ofte bedre enn blomster. Og selvsagt er det tilfredsstillelse i å få det siste ordet, noen ganger. Og særlig om du er eldst i søskenflokken og innbiller deg at du egentlig har det, selv om du velger å holde kjeft. Men det ligger ingen slike betraktninger bak dette bildet. Bare en kaffebar og Randi, og det rett utafor The British Library, et sted jeg har stor glede av å besøke.
The British Library flyttet inn i nye lokaler på St. Pancras på Euston Road i 1998. Det er et hus for tekster og stadig nye utstillinger over temaer om tekster. Det gjør noe med hodet bare å gå inn der. Arkivene er bunnløse, enten det gjelder bøker, artikler eller magasiner. Søkemulighetene er et eventyr, og du kan bli sittende der til du blir så sulten eller kaffetørst at du bare må ta en pause for etterpå å komme deg videre inn i tekstjungelen. For meg er dette et sted jeg stadig kommer tilbake til.
Thursday, 24. September 2009, 10:42:37
har jeg et forhold til. Helt tilbake til da jeg som 21-åring bodde der et år og oppdaget at jeg kunne sitte i parken og lese i februar. Og det uten langmakko på. Så Randi og jeg er mye i parker når vi er i London. Vi er der med jentene når de skal utforske stadig nye leikestativer og turnmuligheter. Og vi er der når sola varmer såpass at utelivet er ukomplisert og vi kan sitte ned med avisa, boka eller skrivesakene. De større parkene, som Regents Park, Hyde Park og Battersea Park, er fine å løpe i, eller bare gå langsomt og sparke i konglene.
Med jentene er vi i Hurlingham Park, South Park (ikke TV-serien) og andre små grønne lunger i nærområdet. London er en grønn by. Selv midt i sentrum er det ikke langt til en benk i ly av noen trær, ei lomme i trafikken. For de av oss som er samlere og vandrere, så er det et poeng å gå fra park til park og se hvor mange du rekker over på en dag.
Monday, 21. September 2009, 10:47:55
så kommer vi ikke utenom en av Nord-Europas mest muntre og kreative trioer: Hilja (7), Selma (6) og Hannah (4). Dersom noen trenger noe å bekjempe vinterdepresjoner med, så stiller disse tre opp med sine show. Forestillingene inneholder sang, dans og quiz med, for meg, ganske vriene spørsmål, f.eks.: hvilken fugl var her i sted? Hvor kommer vepsen fra? Hvorfor er sommeren så kort? Har du flere is i fryseren?
Monday, 21. September 2009, 06:40:50
Ragnar (7) og Audun (5) skal overnatte til i morra, og vi skal skysse dem til skole og barnehage. Akkurat nå er de kommet til køys, etter brytekamper og løping over sofa og stoler,og det er stille på soverommet. De er greie. Så lenge de er på beina, så er det fart på dem. Men har du først fått presset dem ned flatt på ryggen i senga, så blir det fort stille. Det er noe i dette at gutter er enkle folk: gi dem mat, la dem løpe fra seg, og de blir som smør. Jeg vet ...
Sunday, 20. September 2009, 18:43:51
er ei rute for den som liker å gå, enten det nå er i byer eller på landsbygda. Det er en ca. 270 km lang vandringsvei gjennom England, fra pub til pub, og den starter ved elvemunningen, The Thames Barrier, via Greenwich og langs elva gjennom hele London. Randi og jeg går en del av den nesten hver gang vi er i London, en kulturhistorisk og arkitektonisk ferd gjennom byen med avstikkere til gamle dokker og nye bolig- eller industriprosjekter med fantasifulle løsninger.
The Thames Path i London er også der vi møter joggerne, særlig i lunsjpausen midt på dagen, og det
inviterer til studier av like mange ulike løpestiler som løpere. Men folk svetter seg forbi for å rekke dusjen og et smørbrød før de igjen dumper ned bak kontorpulten eller nystilet foran årets kreasjoner i motebutikken.
Du kan henge over muren og kikke ned i elva der du kan se alt fra kasserte sykler til gjørmete PC'er, forkastete paraplyer og hva ellers folk ikke lenger har følt de hadde bruk for. Men selv om elva ser brun og ugjennomtrengelig ut, er den rein nok til at fisken er kommet tilbake etter at store rensetiltak er satt i verk. Jeg opplever det kribler i kroppen når jeg ser en padler som stanger seg opp mot strømmen.
Den som vil kan lese mer
her.
Showing posts 11 -
20 of 152.
WIDGETIZE