trivialiteter

at Baudrillard får noe rett i sin kommentar til tekster, dvs. tegn, som noe som i økende grad får mening fordi de refererer til andre tekster i verden og ikke til fenomener i den utenomtekstlige verden. Tekst er i sitt vesen intertekst som får mening i en tekstkonstruert virkelighet. Kanskje er dette særlig følbart for akademikere som legitimerer sin virksomhet gjennom teksten. Men det er et dilemma også for kunstnere som ønsker å si noe om en sanseerfart verden, særlig om de velger tekst som ytring. Internett og en lett tilgjengelig multimedieteknologi gjør dette tydeligere.
For mer enn hundre år siden avlivet fotografiapparatet myten om at bildekunsten kunne gjenskape verden. Nå bør det bli tydelig for de fleste at Internett og multimedier avliver myten, endelig, om at tekstkunsten kan gjenskape noe som ikke er tekst. Tekst avbilder tekst.

selv om det er mer snakk om å gripe en betegnelse enn et begrepsinnhold. Så når en muslimsk blog kaller seg Blog Carnival, blir det i denne sammenhengen en betegnelse på en samling av ulike blogger med hovedvekt på et fargerikt mangfold.

Min idé er en annen. Jeg legger et innhold i begrepet mer i tråd med Bakhtins bruk av begrepet når han skriver om Rabelais and His World. Det er på samme tid både en arena, eller et offentlig rom om man vil, og en polyfoni av stemmer. Disse stemmene kan der og da tillate seg mer enn ellers fordi utkledning og maskering tillater folk å være anonyme. For en gangs skyld trenger de ikke stå til rette for sine ytringer, men dekker seg bak maskene,og kan, som middelaldernarren, tillate seg å kritisere og latterliggjøre makthaverne.

På mange måter fungerer Internett slik som offentlig rom i vår del av verden i dag. Folk opptrer med sine fortellinger og kommentarer, både i tekst, bilder og med lydfiler, mer eller mindre maskerte. Vi kan nesten alltid sette spørsmålstegn ved identiteten til aktørene, og i ly av et utstrakt rollespill opplever vi en kakafoni av stemmer der vi ofte leverer ytringer vi slipper å stå til ansvar for. Eller vi kan bevisst velge å innta roller som ikke nødvendigvis er representative, men mer som et virkemiddel til å skape engasjement for andre.

Som Bakhtin henter sin karneval-inspirasjon fra Rabelais populære verker på 1600-tallet, kan vi lenke denne til det raskt voksende offentlige rom på Internett.

om at vår Livsverden oppleves ganske tom og retningsløs. Om jeg får støtte meg et øyeblikk på Nietzsche, som opplevde noe liknende for 150 år siden, så uttrykte han at det ikke lenger fantes objektive sannheter, og vi måtte selv fortolke verden og skape mening i den. Han hevdet at på den ene siden var kristendommens tid ute; den representerte ikke lenger noen betydning for verditekningen. Gud, som en opplevd levende kraft i tilværelsen, var død. På den annen side kunne heller ikke filosofien og vitenskapen tilby modeller og retningslinjer å leve etter. Mennesket var alene i verden, riktignok med en helt ny frihet, men også med et helt nytt ansvar. Det måtte selv skape verdiene og ta ansvaret for eget liv.

Nietzsche setter ord på tvilen overfor det moderne sivilisasjonsprosjektet og et ønske om å finne noe ekte og varig i naturen. Akkurat som Hamsun. Der var det mulig å finne det enkle og det som ikke var menneskeskapt. Naturen ble et korrektiv og en tilflukt.

Men, og det er her min hypotese kommer inn. Med vår opplevelse, anno 2007, av naturen som en skadeskutt og etter hvert sterkt redusert del av verden, kan den ikke lenger tilby stabilitet, uberørthet og tilflukt. Heller ikke naturen har unnsluppet menneskets nivellering og ødeleggelser. Mennesket er ikke bare i stand til å ødelegge naturen. Det har langt på vei gjort deler av verden ubeboelig. Heller ikke naturen representerer noe retningsgivende; noe vi kan stole på alltid er der. Den er ikke lenger et korrektiv til sivilisasjonen, men skadelidende som sivilisasjonen selv. Da blir mennesket dobbelt alene i verden, og det som skulle oppleves som frihet, oppleves nå som ufrihet, mens det nye ansvaret blir ren maktesløshet. Når vi nå prøver å fortolke verden, blir fortolkningen grunnleggende negativ, og meningen vi skaper gir ingen livsglede.

Etter min mening er det mot en slik bakgrunn vi må snakke om hva vi kan etablere av optimisme og livsvilje. For det er på bakgrunn av dette at vi fortsatt må prøve å holde det gående.

Finn

Han blir kalt bare K. og heter Kjetil. Jeg har kjent ham i tjue år, og vi treffes et par ganger i måneden for en prat. Det var K. som fikk meg til å starte denne bloggen. Hans problem er at hver dag, sier han, stiller han seg spørsmålet om det er verdt å fortsette eller ikke. Nesten hver gang snakker vi om dette. Han våkner i 4-5-tida om morgenen og blir liggende med disse tankene fram til klokka ringer.
Min rolle i dette er å lytte og komme inn med mitt syn, som er at dette er et allment fenomen; et aspekt ved vår kultur. Presise svar har jeg ikke, men jeg har utfordret K. til å prøve å sette ord på sider av dette. Ennå har han ikke dukket opp i bloggen, men i går sa jeg at jeg kom til å skrive om ham.
K. er en staut kar. Han var aktiv skiløper til langt opp i veteranalderen og har god jobb i kommuneforvaltningen. For 3-4 år siden valgte han å leve alene, men har tett kontakt med resten av familien og er ofte sammen med dem.
Hver gang han kopler seg på temaet "å holde det gående", så stiller jeg spørsmålet: Har vi funnet flere ord for å kunne beskrive aspekter ved det? Vi blir enige om å lese andres beskrivelser for å kunne bruke deres ord, og vi har sett noe klarere gjennom brillene til slike som Anthony Giddens, Stanley Cavell og Finn Skårderud, for å nevne noen. Ofte kan imidlertid kunsten, med sine ulike uttrykk, bringe forståelsen nærmere enn vitenskapens språkformuleringer.
Hva er det som får et stadig reflekterende menneske til å holde det gående, og når butter det så mye imot at vedkommende velger en annen vei ut av det? Statistikk sier at det ikke er fattige, ressurssvake mennesker som begår selvmord; det er de velstående og ressurssterke.
Jeg må innrømme at i lengden kan disse samtalene med K. bli både morbide og lite oppbyggelige (hører du, K.?). Men vi holder allikevel også disse samtalene gående, og nå også her ...

for tredje gang. Og en enda større opplevelse enn sist. Ser mer nå. Om alt som synes så trivielt. Ingen garanti for at noe blir bedre og mer. At det var øyeblikkene som var virkelige. Der og da. Som en sier: living a life I have no wish to live. "You cannot find peace by avoiding life. You have to face the hours. You have to look life in the face and to know it for what it is - and then put it away.
Og etterpå går jeg over til underholdning - den som fyller tiden og rommet rundt oss hele tiden og hindrer oss i å se klart - hvordan en nå kan få sagt det.
Sterk er rollen som Julianne Moore har, særlig når hun spiller eldre. Bra!

Det gjelder, som sagt, å holde det gående trass i at du vet det ikke er noe mer; det er ikke noe som kommer til deg. Go on, ville Wittgenstein ha sagt. Saywords, ville Becket har sagt. Just keep on saying words, whatever.Det gjelder å holde det gående; det står respekt av det. Slik alle har gjort det: min morfar og min mormor, min far, min mor - de holdt det gående.

Men så kan vi fylle tomheten med underholdning. Slik vi også gjør, og jeg ser Beat for Beat med Dyrhaug og fire sangartister. En reprise fra i går kveld. Herlig!