trivialiteter

Opplysningstid er den norske betegnelsen paa tida 1680-1820 i Europeisk og Nord-Amerikansk historie. Det er mer schwung over den engelske betegnelsen, The Age of Enlightenment. Men jeg synes flere saker faller paa plass i den tyske betegnelsen, Zeitalter der Aufklärung. For det er et behov for avklaring paa saa mange omraader som blir paatrengende naar du gaar inn og studerer tida.

Jeg tenker paa tradisjonen fra Leibniz, via de engelske empiristene, Locke, Berkeley og Hume og fram til Kant.
Linnaeus, Franklin og Newton innen naturvitenskapen
Adam Smith og Thomas Jefferson innen samfunnsvitenskapen.
Voltaire, , Rousseau og Defoe innen litteratur og humaniora.
Haydn, Mozart og Beethoven i musikken.

Jeg leiter etter aspekter ved denne tida hver gang jeg er i London. Denne gang var det ei utstilling om Opplysningstida paa British Museum. Den presenterte en del av de folka som i denne perioden samlet paa alt fra planter, insekter, fugler, mineraler, og hva det maatte vaere - og saa proevde aa ordne og katalogisere sine funn. De lette etter moenstre, strukturer, sammenhenger med en oppgloedd optimisme over sine oppdagelser. De trodde det var mulig aa finne svar paa spoersmaal gjennom aa etablere orden og system. Det gjaldt baade innen filosofi, religion og enkeltvitenskapene som vokser fram paa denne tida.

Kant skriver at Aufklärung er menneskets steg ut fra sin selvforskylte umodenhet, stiller spoersmaal ved alle autoriteter og begynner aa tenke selv.

Slikt kan en gaa rundt aa tenke paa dagen foer nordmenn gaar til valgurnene.

jeg skal ikke skrive om underholdningsindustrien, finanskapitalen eller innvandrerdebatten, bare lufte meg aldri så kort og overflatisk om den valgkampen som omgir oss nå om dagen. Jeg opplever den som ensidig, ureflektert og fordummende - hvorfor?
Jo, når jeg bretter ut på golvet foran meg alle klippene jeg har fra de siste par ukenes aviser, og som omhandler Stortingsvalget 2009, ser jeg følgende fellesnevner:
HVORDAN SKAL VI FORDELE OLJEPENGENE SLIK AT HVER AV OSS FÅR MEST MULIG?
Dette perspektivet har fått lov til å sette dagsorden, og journalistene springer rundt og rører ukritisk i denne suppa: en privatisering og individualisering av marginale problem når det gjelder enkeltmennesker som mottakere av goder og privilegier:

- får jeg enerom på pleiehjemmet når jeg skal dit?
- kan jeg få redusert skatten ytterligere, selv om den er den laveste i Norden?
- kommer jeg raskt nok til legen med lyskebrokken min?
- får barnebarna varm mat på skolen?
- blir det barnehageplass i nabolaget?
- får jeg råd til tre sydenturer i året?
Fyll ut etter behov.

Det som vi ikke snakker om er de nasjonale fellesoppgavene, og hva vi kan og må bidra med for å skape et samfunn basert på likhetstanken, og sosialt ansvar for fellesskapet:

- skal vi fortsatt ha et land der folk kan bo og jobbe utenom sentrale områder på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag?
- skal vi fortsatt produsere mat i Norge?
- skal vi gjøre fiskerinæringa, den nest største næringa i landet, til ei næring som sikrer sysselsetting og bosetting langs kysten?
- skal vi ha et landbruk i Norge?

Og hva med vårt internasjonale perspektiv? Har vi ikke også et ansvar for å bidra til likhet og solidaritet utenom landets grenser? Slike spørsmål eksisterer ikke i mitt utvalg av presseklipp. Konklusjonen min er: det er typisk norsk å være dum - og jeg er en del av det.

det var ok å dra til byen og forhåndsstemme, og tenkte først jeg skulle stemme taktisk på et utsatt sistemandat i den rødgrønne koalisjonen, men greip allikevel den seddelen med den beste førstekandidaten; en yngre kar som bruker taletida si på noen annet enn tomme klisjeer og svulstig såkalt folkelighet. For en gangs skyld betyr det mye for meg at det ikke blir blå-brunt flertall på Stortinget fordi dette vil sette landet langt tilbake både sosialt, økonomisk og kulturelt og i tillegg være et hardt slag mot likhetstanken i vår bevissthet. Tydeligere enn noen gang står valget mellom kultur og ukultur.

Da det var gjort ble det joggetur med Lea i marka, og nå er det slik at hun blir ganske slapp i steget når tempen går over 12-14 grader, og det passer meg godt. Så vi lunket behagelig av gårde, og det var så få folk ute at bare en sjelden gang, da noen kom imot, løftet jeg instinktivt på brystkassa og kvesset til i steget slik at pulsen ble ubehagelig høy. Men vi gjennomførte turen vår med stil og sammen med nødvendige tøyinger og armhevinger etterpå ble det ei slags mosjonsøkt.

Vel hjemme hørte jeg blues på P2 og tenkte at det var trass i alt noe godt som kom fra dette cowboylandet i vest: musikken, litteraturen og Nike joggesko. Ikke lite bare det. Slik gikk i store trekk noe av den nest siste dagen i august.

så fikk jeg sjansen til å si noe om Olav H. Hauge, epledyrker og poet, siden det i dag er 101 år siden han ble født. Jeg stod i ripsen og tenkte at jeg skulle ha plantet epletrær da vi flytta hit først på 80-tallet. Da ville vi ha kunnet laget cider nå. I stedet blir det saft. Greit nok det, men eplecider hadde vært mer stas.

Så gikk jeg mellom ripsbuskene og mumlet på dette diktet av OHH:

Møt ikkje med:
gøyande hund,
hotande hand,
trakk ikkje i rugen!
Men syn oss åkeren din
ei morgonstund!

Det er gode ord, og jeg kom til at det er det de gjør, hm, Norfrid og de andre, når de gir oss små glimt av dagene sine, eller åkeren sin, i bloggene.

disse to orda som Harald Morten ytret i sammenheng med semesterstart på HIST og at timeplanen igjen er lagt, og du er i garnet igjen. Det er ei av sidene ved arbeidslivet, der du underkaster deg et regime og har større eller mindre frihet til å improvisere. Dette er regimer med sine regler og rutiner, og det forundrer meg at vi så ukritisk aksepterer dette, mens vi er i opposisjon til liknende regimer på andre arenaer, enten det er i politkk eller religion. Er det så enkelt at de fleste av oss er opportunister og underkaster oss de regimer som betaler mest for den type arbeid vi kan utføre?

Min erfaring sier at det er et behov for struktur og forutsigbarhet, og la meg forfølge dette også med et humoristisk glimt i det ene øyet. I ferietider er jeg ubekvem med fraværet av disse. Det er ok med noen få dager fri flyt, og at du underkaster deg andre som direkte og indirekte strukturerer dagen for deg. Men i lengden blir dette vanskelig. 3-4 ukers ferie er i grunnen nok. Nå har jeg erfaring med enda lengre perioder utafor rekkevidde av arbeidslivets strukturering. Det er en utfordring. For mens alle aksepterer en arbeidsgivers krav og strukturer, er det ikke alltid like lett å se at en enkeltperson kan ha sine strukturer, om de da ikke er innarbeidet over tid dersom du er sjølstendig næringsdrivende.

Dette er et spennende felt: hva kan du få aksept for om du ikke kan refere til et regime du har underkastet deg? Derfor kan det oppleves som en befrielse for mange som går ut av det offisielle arbeidsliv å gå inn i et nytt regime, enten det nå er en humanitær organisasjon, et sangkor eller den katolske kirka (slik mange godt voksne akademikere gjør). Da har du en forpliktelse du kan refere til, overfor både deg sjøl og andre, i motsatt fall er du fritt vilt ...

Jeg har kommet fram til at det for meg er tre typer strukturer: ytre forpliktende strukturer (jobb, etc.), fellesstrukturer (kjæreste, familie, nære venner) og private strukturer. De siste inkluderer bl.a. tid til trening, lesing, skriving og diverse. Er det noen andre innspill til dette?

Til slutt: jeg har vært nysgjerrig overfor statistikk som sier at stadig flere godt voksne velger å leve aleine framfor å leve sammen med andre. Antall husstander på 1 person står for rundt 50%, og trekker vi fra ungdom og eldre, står vi allikevel igjen med mange som er i denne kategorien. Hvorfor? Er det for å slippe for mange påtrengendre stukturer?