trivialiteter

Båten er bygd på Hemnesberget først på 70-tallet og pusset opp de foregående to somrene med ny glassfiber over hele utsida. I merkesbrevet ser jeg at svigerfar har kalt den "Runa", og det navnet får den ta med seg videre. Resten av bygda aner nok ikke at den internt går under navnet "Bugøynes' hvite svane" der den troner på utlegg fra sjøbua til svoger Yngve.

I sommer kjøpte vi motor, en 9.9 hesters Yamaha, firetakter og stor nok for vårt bruk. Jeg legger ved et bilde av den også selv om folk flest er mer blasserte overfor slik framvisning enn jeg er. Jeg er i grunnen litt stolt over utstyret og vandrer litt breibeint i kjeledressen på vei til båten når jeg skal på sjøen.

sørger svoger Yngve for. Det er bare å komme seg opp tidlig på morran og bli med ut, så blir det kongekrabbe på brødskiva til formiddagsmaten. Noen gullgruve for fiskeren er det ikke lenger, siden de store krabbene er sjeldne, og du får bare levere de over 2,5 kilo. Det betyr at du kaster ut 98 prosent av de du får i teina. Denne sommeren har han bare fire lenker a fire teiner ute, og det blir 100-150 kilo krabbe for levering: 4-5000 kroner som skal dekke båt, bruk og arbeidsinnsats.

Sjølaksefisket på sommeren var før en stor del av årets inntekt. Nå er sesongen redusert til under det halve, fra 1. juni til 4. august. I en del av perioden er det bare lov å fiske med garn, i en annen del kan du bruke kilnot. Er det pålandvind fra øst, kommer mer åte inn i fjorden, og laksen følger etter. Er det fralandsvind, kan du komme hjem tomhendt fra nota. De store laksene kommer tidlig i sesongen, mens juli er i hovedsak smålakstid. Villaksen er en vakker skapning til forskjell for den mer butte og mindre særpregete "russelaksen", eller "stillehavslaksen", som den også kalles. Den er ikke salgsvare og er heller ikke egnet til røyking. I perioder, når vi får passe nota eller garnet, får vi noe av fangsten sjøl, og her har vi dagens smålaks med svigersønn Knut og Hannah.

- det må bli hovedoverskrifta på noen blogginnlegg framover. Det handler om oppholdet på Bugøynes i sommer; litt om folk, ting og aktiviteter. Svoger Kjell Arne jobber i Råfisklaget i Tromsø og går med ei T-skjorte med tittelen "sjømat til folket"; et paradoks når vi veit hvor mye fisk vi har og hvor lite vi spiser av den. Vi bor ved verdens rikeste spiskammer for sjømat, og allikevel spiser nordmenn mer Grandiosa enn fisk. I utlandet er vi mer kjent for fisken enn for oljen, allikevel er det oljen som stjeler medieinteressen og det politiske engasjementet i Norge.

Men bloggen skal ikke være en klagemur. Mottoet er altså "sjømat til folket", og bloggen støtter opp om dette. Jeg stjeler et annet utsagn fra forfatter Lena Hamnes: "Fisk fra naturen - Botox, Viagra og fettsuging i ett måltid". Men for meg dreier det seg ikke om slagord. Det dreier seg om smak og om gleden ved å følge fisken fra båtripa, gjennom sløying, filetering eller flekking, via røyking eller salting og laging av fiskemat. Sjømat er kultur. Bak ei hyskake ligger generasjoner av kvinner som har prøvd ut sine alternative oppskrifter tilpasset råvaren og den personlige smaken. Ei hyskake er et kulturprodukt på linje med andre kulturprodukter, enten det er innenfor musikk, litteratur eller vitenskap.

Randi og jeg dro til Essandsjøen med Hilja, Ragnar og Audun. Det skulle være telttur, og det skulle være fisketur. Essand ligger i Sylan og på noe over 700 m, alt etter hvor høy vannstanden er for tida. Vi visste om en god teltplass ved Sankåvika, der bomveien går videre inn til Storerikvollen.

Vi hadde med to telt, liggeunderlag til alle, soveposer, mat for bål og grill, kokeutstyr og fiskesaker. Hver av barna med egen fiskestang, rigget for mark og dupp, og marken var gravd opp i kjøkkenhagen på Heimdal.

Men fiskeværet ble ikke det beste. Sola skinte fra skyfri himmel, og av og til bare en svak vind som laget altfor små kursninger på vatnet. Men de fikk ut duppene, og Ragnar hektet en fjellørret som ble nok middag for ham. I bakhand hadde vi med fem ørret fra frysedisken, så det ble fisk på alle.

Den første dagen lå snøfonner ned til vatnet, og før vi dro ned var de trukket langt opp mot skogkanten. Det ble mer badeliv enn fiskeliv, og selv om duppene lå ute det meste av tida, så var det Audun, Ragnar og Hilja som duppet mest i vannskorpa. Siden myggen eksploderte på tirsdag, og kleggen kom på fredag, ble det jevnlig smøring, vekselsvis med myggmiddel og med solkrem.

vi er tilbake fra årets fjelltur med Bjørk. Turen gikk i Sylan, og på fem dager gikk vi 7,5 mil mellom Ramsjøhytta, Schulzhytta, Bjørneggen og Storerikvollen, og Bjørk har med glans bestått de store styrkeprøven. Uten å kny har hun gått i regnvær, i kuling, mellom torden og lyn, gjennom piskende haglskurer, i steikende sol, med eksploderende myggsvermer og over iskalde elver med fossende vatn til over knærne og utfordret meg til å finne på bedre og mer lattervekkede vitser enn de hun selv avleverte. Den lengste turen var på 24 km, og også det er rekord for henne, og etter ankomst Storerikvollen bykset hun rundt med Lea i band uten å avsløre trøttheten. Heretter kan hun være med på de turene hun vil og vite at hun takler dem like godt, og kanskje etter hvert bedre, enn vi som har gått dem i femti år. Kanskje nettopp derfor.

I år ble det tre sjølbetjente hytter med knekkebrød til frokost og joikakaker fra boks til middag. Formiddagsmaten underveis var som vanlig grøt kokt på grove havregryn og med rosiner, smør og kanel. Det varmet godt i magen og er lettspist og velsmakende. Bonus var å komme til Storerikvollen, en av Midt-Norges triveligste hytter, og min favoritt. Også i år med et muntert, ungdommelig og meget hyggelig personale og med god oppdekking. Da er det å gå nydusjet til ferdig matbord og bli servert både suppe, hovedrett og dessert. Og etterpå er det kaffe og kaker og benking rundt åpen peis sammen med folk som forteller om sine turer.

At slike turer gjør deg bedre kjent med egen kropp, må vi ta med godt humør. Så når vannblemmene og ømme sener melder seg, så må de pleies med omsorg.