trivialiteter

står i vestvinduet og får det som måtte være av kveldssol. Når R er på reise, vanner jeg dem, ifølge henne altfor grundig. Jeg er kanskje av det grundige slaget når det gjelder vanning. R bruker som regel noen timer på å drenere plantene når hun er tilbake. Men det er robuste saker. De overlever min vanning og våre ferier år etter år. Og det skal R ha, hun får saker til å vokse og trives.

som i dag tok meg med på en løpetur det er lenge siden jeg har opplevd maken til. Jeg løp uanstrengt tur-retur Granåsen-Rønningen bare avbrutt av Leas hyppige og utidige pissestopp. Pusten og beina samarbeidet som de ikke har gjort på lang tid, og det var en flyt over løpinga som minnet om tidligere tider. Stigninger som ellers ville ha fått meg til å stampe med hivende pust, la jeg knapt merke til. Det dukket opp en gammel glede over å ha krefter nok til bare å la beina gå.

Noe av forklaringen kan være at jeg har rolige dager som gir overskudd. Jeg opplever nok også resultat av perioder med regelmessig styrketrening med vekt på støttemuskulatur, mage og rygg, og beinøvelser som forebygger slitasje når jeg går langt eller når jeg løper. Så etter løpeturen var jeg en tur innom treningsstudio og la inn ei times økt med styrketrening med håp om at løpegleden kan oppleves oftere. Bare av rent overskudd ...

er et spørsmål jeg får når jeg tar med to barnebarn på 7 og 11 år på maleriutstillinga Hellig Jord av Håkon Gullvåg.
- det er fordi det er krig der, og det går utover barna, svarer jeg
- det er alltid krig, sier 7-åringen, og hun fortsetter:
- og jorda er som et egg; jeg tror det knuses ...

over graset som gror i vekslingene mellom atlanterhavsklimaets regn og sol på drøye 63 grader nord i en villahage. Sist uke målte jeg en vekst på mellom 0.3 og 0.5 cm i døgnet og ser at naturen i disse månedene fra april til oktober produserer enorme mengder biomasse som igjen skal komposteres til ny jord. Størst er produksjonen her fra siste halvdel av mai til siste halvdel av juli.

Denne undringa fører meg til undring over naturens kreativitet og produksjon generelt. HM nevnte fossilfunnet Ida for ei stund siden. Det var bare rett at dette ble gjort kjent i et Darwin-år. Evolusjonen, både hos planer og dyr, skaper tankerom uten grenser og presenterer oss for en serie nyskapninger vi bare såvidt har begynt å nøste i.

Biokjemikeren Nick Lane drøfter, i boka Life Ascending: The Ten Great Inventions of Evolution, disse nyskapningene, fra lagrings- og kopierings-mekanismen DNA, den første cellen med kjerne til cellenes utfasing (døden) og den genial og festlige oppfinnelsen, sex. Dagene er ikke lange nok, selv om sola nå er oppe snart 19 timer i døgnet, til å dukke ned i alt, mens det gror og gror.

til å skrive noe om Sigrid Undset. Av en eller annen grunn har jeg en usprettet 500-lapp i lommeboka. Jeg ser på bildet av Sigrid Undset og kjenner en merkelig omsorg for denne personen som nå har vært død i 60 år. Hvor kommer denne følelsen fra? Det ser jeg nærmere på.

Noe av grunnen er at jeg har romaner av Undset på hytta, og hytta er det stedet jeg leser mest, og som jeg sikkert har sagt tidligere, så leste jeg i vinter, om igjen etter flere år, bøkene om Olav Audunssøn. De står seg. Så leste jeg Sigrun Slapgards biografi om forfatteren, og det ble en sterk opplevelse fordi den er så godt skrevet og slikt et skikkelig kildehandverk. Slapgards bok er fri for synsing og sladder, hun dokumenterer alle opplysninger og kommer ikke med egne spekulasjoner. Uten at dette gjør boka tannløs, tvert imot. Jeg kan ikke huske å ha kommet så nær inn på en person i noen biografi før. Om Sigrid Undset fortsatt hadde vært i live på Bjerkebæk, skulle jeg ha tilbudt meg å hogge ved og rydde noe på tomta hennes.

Uttrykket "det stille alvoret", som Knut Olav Åmås nytter om Wittgenstein, passer på Sigrid Undset. Hun tilhører de tidlige modernistene som forteller helt uten baktanke og ironi. Selv føler jeg meg hjemme blant slike fortellere.

Hun var også tydelig politisk. Mens Knut Hamsun ga sin Nobelprismedalje til Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister, ga Undset sin Nobelmedalje til Finlandshjelpen, som støtte til finnenes vinterkrig mot Sovjetstyrkene. Mens Hamsun ba nordmenn underkaste seg nazistene og Quislings regime, måtte Undset flykte og jobbet aktivt for Norges frigjøring i USA.

Det er usmakelig at årets litteraturfestival på Lillehammer, også kalt Sigrid Undset-dagene, inviterte David Irving, Holocaustfornekteren, til å holde foredrag. Noe det allikevel ikke ble noe av. Det er også til ettertanke at Knut Hamsun, i år 150 etter han ble født, hylles som forfatter og delvis unnskyldes som samfunnsmenneske. Går det an å dele opp et menneske? Uansett språklig forføring, kjenner jeg alltid et ubehag når jeg leser Hamsun. Jeg opplever en avsporet dyrking av enkeltmennesket på bekostning av fellesskapet.

Hos Sigrid Undset opplever jeg enkeltmenneskene som representanter for fellesskapet. Det etiske ståstedet er et helt annet enn hos Hamsun. Også har hun noen naturskildringer og dybdeboringer i menneskenes indre som står seg fortsatt.