trivialiteter

og jeg har ikke skrevet noe noen steder og vegrer meg også for å skrive her fordi jeg ikke har et bilde å støtte meg til, men bare nakne skrifta om stort sett ingen ting. Men det er slik at den siste tida har vært mest håndens arbeid og ikke åndens. Sjøl lesinga kom på avstand, og det var anstrengende å konsentrere seg om skrevet tekst, og det meste av den virket også ganske uinteressant. F.eks. all skjønnlitteraturen som grenser opp mot terapeutiske egenavsløringer og skriveskoletekniske krumspring. Det er som jeg har lest alt fra før. Og mye bedre har det ikke vært å trenge inn i sjølhøytidelig faglitteratur der skriveren tror han (oftest en han) aleine i verden om sine finurlige tanker og beveger seg i en enten-eller-verden i foreldete dikotomiske øvelser.

Nei, gi meg en spade, hammer og et brekkjern og la meg stabbe omkring utendørs der jeg kan grave ned den nye fiberkabelen, støype pillarer, tømme kompostbinger, rive gammelt ytterpanel og sage det opp til opptenningsved, kjøre gamle vinduer på Heggstadmoen og lufte Lea. Jeg har fått nok tunge løft, dype knebøy og klatring i stige til å ikke savne 3T en dag. Men nå er det slutt. I morra begynner jeg et nytt og annerledes liv: morran på kontoret med tekster, løpetur med Lea og kvelden med gode venner på Brinken. Så får vi ser hvor det bærer hen ...

Akkurat nå benker jeg meg foran TV'en for å se en dansk kriminalfilm, Forbrytelsen.