Friday, 15. September 2006, 14:56:46
Onsdag 13. september gjorde vi et ærlig forsøk på å komme oss til toppen av Beerenberg, men måtte snu på 1950 moh pga for mange tversgående bresprekker. Været var nydelig og vi hadde en flott tur sjøl om vi ikke kom helt opp. De siste 3-4 åra har det bare vært ett følge som har nådd toppen og det var i vinter som var.
Hele sesongen har vi ønska oss til topps, og tidlig i uka viste værmelding og meteogram at onsdag skulle bli skyfri og nesten vindstille. Spenningen steig utover tirsdag - ville prognosen slå til slik at vi kom oss av gårde? Og hvordan var føreforholda der oppe på breen? Her nede i lavlandet har det vært en del regn de siste ukene og ballonsonderingene har vist kuldegrader i høyden, så vi var spente på hvor mye nysnø som var kommet og åssen føret var.
Tirsdag kveld ar vi fem av de ivrigste turgåerne som gjorde oss klare til bestigning - Jørn (turleder), Øyvind, meg, Per Erik og Odd-Torstein. Seletøy og stegjern blei tilpassa og testa i Storgarasjen, nister smurt og sekkene pakka. Og så prøvde vi å få oss en god (kort) natts søvn, men jeg skal vel ikke påstå at jeg var superuthvilt da jeg sto opp kl 5 onsdag morgen.
Kl 06 kjørte vi av gårde til Ekerolddalen, og kl 06.50 begynte vi å gå i mørke og lett snøyr. Det lysna fort, og oppover snøen og breen var det fint skareføre og hardt og fint å gå, men sola så vi ikke noe til ennå. Første matpause tok vi på Finnrabben (920 moh) kl 09.45. Deretter bar det strake veien oppover, høydemeter for høydemeter. Vi kom over skydekket og sola begynte å varme på vei opp til Nunatakken. Vi var forberedt på å måtte gå i taulag denne strekningen, men det var ingen sprekker å se på den kursen vi holdt, så vi kunne gå løse alle mann.
Kl 11.30 inntok vi lunsj på Nunataken 1560 moh etter 4 t og 40 mins marsj og tok oss en god rast før den siste etappen. Vi håpa at skydekket skulle forsvinne slik at vi kunne sett hele den smale øya strekke seg ut under oss, men det var bare noen gløtter før det tetta seg helt til.
Vi la fra oss en del av oppakningen for å få mindre å bære opp bratthenget, spente på oss seletøyet og knøyt oss inn i taulaget før vi la i vei med Jørn i front. Vi hadde sett oss ut noen lovende ruter, men det viste seg at det var mange flere sprekker enn det som var synlig på avstand. Derfor blei det en del bomturer og blindveier og vi måtte snu og gå rundt flere steder. På grunn av denne sikksakk-gåinga for å komme rundt de tverrgående sprekkene, blei det atskillig lengre å gå enn vi hadde beregna. Føret var også bløtere, og det var tungt for Jørn å tråkke spor. Dermed blei farten lavere, og godt var det siden stigninga var mye brattere enn tidligere på turen. Sola stekte fra skyfri himmel og ingen vind til å kjøle oss ned, så det blei skikkelig varmt, reine påskeføret. For varmt, egentlig, med den påkledingen vi hadde, men av sikkerhetshensyn ville vi ikke være for tynnkledte i fall vi fikk et uhell og en kanskje havna i en bresprekk.
Stegjerna tok vi på litt før bratthenget. Her var snøen ganske våt og det klabba skikkelig under støvlene. Etter to rutevalg ca midt i sida som måtte oppgis pga breie og djupe sprekker, gjorde vi et siste framstøt til høyre i håp om å komme opp på ryggen for å følge den til topps. Men det blei bratt og smalt og med det klabbeføret vi hadde der det var vanskelig å få stegjernpiggene til å feste i noe hardt, begynte jeg å følge meg utrygg. Det blei dessuten klart at heller ikke denne veien førte fram, og vi valgte å avbryte bestigningsforsøket der på 1950 moh kl 15.50. Etterpå så vi en siste mulighet som kunne vært forsøkt, men med høyst usikker suksessfaktor, så vi er ganske enige om at det var rett tid å avbryte på.
På vei ned igjen fant vi ei lettere rute og brukte selvfølgelig mye kortere tid ned til Nunataken. Under oss var det bare et enormt skyhav, og det var som å være på tur ut i det store intet. Jeg kjente sola steike i fjeset, og sjøl om jeg var den eneste med solfaktor, så blei jeg nok ganske rød, jeg også. Matpakkemiddagen smakte ikke helt, ei dobbelskive var mer enn nok for meg, men det smakte godt med vann og saft.
Så var det bare å pakke sammen og sette kursen for tåkehavet (som viste seg å ligge fra ca 900-400 moh). Det gikk raskt nedover breen, 5 km/t i følge GPSen, og det kjentes i kne og rygg. Vel inne i tåka skulle vi prøve en annen vei ned til bilen, og det endte selfølgelig med at vi kom helt ut av kurs - og med antydning til småampert pga uenighet om hvor vi var. Men vi kom greit inn på rett vei igjen, og vi kom under tåka/skyene og kunne se hjem mot stasjonen. Det var godt å komme fram til bilen og en liten pilsskål etter 13,5 time på fjelltur!
Ca kl 21 rulla vi inn på stasjonen og det var deilig å senke seg ned i et varmt basseng og mjuke opp ømme muskler og føtter.
Det var synd vi ikke kom helt opp, og den unike reportasjen Per Erik og jeg hadde planlagt å sende til Laagendalsposten om to Kongsberginger på vulkanens topp blei det dessverre ikke noe av. Men en aldeles nydelig tur var det i drømmevær! Litt støl har jeg selvfølgelig vært etterpå, men ikke på langt nær så ille som jeg hadde regna med. Fikk ikke tatt så voldsomt mange bilder underveis, men har fått kopiere litt av de andre også, så sjekk Beerenberg-ekspedisjon-albumet!
Her er noen data for turen:Kl 06.50 Start Ekerolddalen
Kl 09.45 Første matrast Finnrabben 920 moh
Kl 11.30 Lunsj Nunataken 1560 moh
Kl 15.50 Snudde 1950 moh
Kl 20.20 Tilbake i Ekeroddalen
Status fra værsonden kl 13.10:
Øvre skydekke ved 950 moh
0 C ved 375 moh
Ved 2277 moh:
- Trykk 768 hPa
- -2,8 C
- Vindretning 246 grader
- Vindstyrke 5 kt
Ikke alle spiste lunsj i sola - 6 stykker la i vei mot Beernberg kl 5 i morges, men de kom seg ikke opp og snudde på Nuunatakken. Da hadde de gått inne en sky mestparten av veien og hatt dårlig sikt og nokså kaldt. Det var meninga jeg skulle vært med også, men jeg ombestemte meg i går kveld - kjente at jeg ikke var motivert til å fryse meg opp til toppen. Og nå angrer jeg ikke på det!
November 2009January 2010
WIDGETIZE