... Lola Loopylou

Hver dag går jeg denne turen som tar nøyaktig en time. Victor er fullt opptatt med å lese dagens aviser på hver eneste gatelykt, fortauskant, trafokiosk eller tre- mens jeg får tid til å la tankene fly. Bilistene frustrerer seg i kø så eksosen syder. Studentene småspringer til bussen og parfymen henger igjen i lufta oppover hele gata. Jeg velger å gå innimellom husene istedenfor. Der har vi gata for oss selv.



Det er dette det gjelder. Akkurat dette. Hverdagen. Som vi alle sammen deler.

De fleste har dårlig tid. Mange har glemt av noe hjemme, noen har kanskje sovet dårlig, noen har kanskje sovet kjempelenge, noen har kanskje spist noe de ikke tålte dagen før og noen har sikkert sommerfugler i magen. Noen er på vei en til en jobb de hater, noen er på vei til en jobb de elsker, og noen er kanskje ikke på vei til noen jobb i det hele tatt. Kansje de er på gjennomreise? Kanskje de skal til legen? Tannlegen? Frisøren? Svømmehallen? Og så har du sånne som meg som bare er ute og går med hunden sin og er så heldig å få bivåne alt fra sidelinja.

Deretter går jeg forbi drømmehuset. Jeg tror de har verdens fineste stue, med svære bordlamper, svære møbler...og jammen meg ser jeg ikke for meg et svømmebasseng der inne et sted også. Jeg lurer på om huset kan være fra tidligere enn 70-tallet, og om de har det orginale interiøret fortsatt inntakt? inni hodet mitt har dem det. Hele eiendommen er en oase. Fra en annen tid. Jeg får bare lyst til å gå hjem og skrive, male, lage film, lage musikk, skrive en bok, en fotobok...det huset får meg til å føle meg som Supergirl. Hjertet banker. Det er simpelthen det fineste, kuleste, råeste huset jeg vet om.


Så kommer jeg hjem til meg selv, lager en kopp te. I dag ble det en te som smaker smørkarameller og ren lykke.