... Lola Loopylou

I det samme sekundet den søttende luken i kalenderen åpnes, demrer det for meg at jula faktisk er like om hjørnet. Jeg tar en rask avsjekk med meg selv sånn for sikkerhets skyld og kommer fram til at det meste faktisk er klart. Pakkene er pakket inn, boden er fylt opp med godsaker, finklærne vasket og strøket. Likevel sitter jeg med en gnagende følelse av at jeg MÅ ha glemt noe.

Det er akkurat det som er så rart med høytiden. Den forventningen med at alt MÅ være perfekt, når det kimer i juleklokka. Det paradoksale faktum at det ikke er andre enn meg selv som stiller forventningen, samt jobber for å innfri det. Hvorfor er det sånn? Arv og miljø? Oppdragelse? Posisjonering? Hvem er jeg og hva står jeg for? Hva er MINE verdier- hvordan vil egentlig jeg ha det? Og hva er egentlig den perfekte jula?

Jeg vet ihvertfall at Las Vegas- tema på julepynten kunne vært morsomt. Blinkende juletrær i neon, pastellfarget julepynt og batteridrevne nisser som danser og synger rockin' around the christmas-tree i syre-versjon. Harry og morsomt og cheesy og vi voksne ler oss i hjel og tenker at jaja den jula, den kommer jo tilbake hvert år, så hva er det som er så viktig liksom. Eller hva med å bytte ut hele høytiden med noen uker i sol og varme. Bytte ut medisterkakene med paraplydrinker, snowjogs og boblejakke med bikini og solbriller. Noen sover seg gjennom adventen, dropper gavestyret og familieselskapene og velger heller å emigrere til hytta på fjellet. Noen begraver seg i arbeid for å slippe å forholde seg til jula i det hele tatt, mens andre har juletreet ferdig pyntet allerede første søndag dag i advent.

Det finnes mange versjoner og muligheter. Hver sin smak.


Etter mange runder med disse tankene har jeg kommet fram til at jeg kanskje ikke har kloke og gode svar på alle spørsmålene, men at det er helt greit enn så lenge. Nå som jeg selv er voksen og ikke får jula servert på et sølvfat hjemme hos mor lengre, er det mitt eget ansvar å lage jul for familien min og barnet mitt. Hennes barndomsminner og framtidige verdier, ligger i mine hender. Hvordan vil jeg at datteren min skal oppleve jul og høytid? Hvordan kan jeg gi henne opplevelsen av jula som den spennende og koselige tiden den er? Hva skal hun assosiere jula med for resten av sitt liv? Blinkende neontrær og plastikk? Syden? Eller vil jeg at jenta mi skal forbinde jula med noe trygt og koselig, noe hun deler med de hun er glad i- noen hun i aller høyeste grad er en selvfølgelig del av. Tradisjon. Fellsskap. Gode gjerninger og kos.

Sånn sett må jeg kanskje bare akseptere å sette mine egne, personlige behov og ønsker til side til fordel for barnet mitt, noe som faktisk ikke føles som noe offer, men heller som noe nytt og spennende. Det aller, aller viktigste er uansett at hun får lære jula å kjenne, og vokse opp med tradisjon og høytid som noe positivt og herlig. Noe hun begynner å glede seg til allerede når det første løvet faller av trærne og man vet går mot vinter. For vinter, det betyr at jula ikke er så veldig langt unna, og da holder vi ut mørket og kulda. Fordi vi har noe å se fram til.

Derfor må jula være perfekt.

Derfor.