... Lola Loopylou

I kveld begynte det pluttselig å snø. Det snødde noe helt intenst, og jeg hadde overhodet ikke kledd meg for å møte værforholdene. Pluttselig befant jeg meg ute i det hvite mylderet, i tynnstrømper og småsko. Jeg gikk rundt og rundt og lette desperat etter inngangen inn dit jeg skulle. Desperat fordi jeg var sent ute.
Selv om det var bitende kaldt... var det likevel forunderlig deilig!?

Jeg frøs der jeg gikk, men jeg følte meg pluttselig klarere enn jeg har gjort på lenge. En lang tankerekke kom til meg og ga meg svar på noen ting jeg har gått og fundert på. Det var som om jeg pluttselig tok av meg solbrillene. Som om tåka lettet.

Når himmelen åpner seg og lar det stå til, er det som om noe våkner til live- som om noe slipper taket etter lang tids kamp. Trykket forsvinner. Det grå forsvinner.

Det rare uansett, var at det var i kveld, når det snødde og var kaldt, at jeg for første gang på lenge fikk en ekte følelse av at våren er på vei.