... Lola Loopylou

Jepp, du hørte rett. Jeg leser fag. Dog ikke fordi jeg har blitt student igjen. Jeg bare er sånn. Faget mitt har blitt en del av meg, og vil ikke slippe taket. Det er ikke lenger noe skille der, og akkurat nå i det siste har jeg tenkt veldig mye på framtiden.

Da jeg var liten var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli advokat. Jeg skulle ha på damedress og snakke alvor, peke og slå opp i Norges Lover hver gang jeg trengte å understreke noe. Neste sekund sto jeg foran speilet og drømte at jeg var popstjerne på et stadium fylt av hylende fans. Det var en periode jeg vurderte å bli arkitekt, men det slo jeg ganske fort fra meg. Så var det den tida jeg trodde jeg skulle bli barnebokforfatter, eller den gangen jeg trodde jeg skulle starte mitt eget kjoleimperium, veskeimperium eller for eksempel bli profesjonell snowboardjournalist. Reise verden rundt med kamera og penn, følge brettakrobatene opp i helikopterene, se snødekte tinder, drikke fredagspilsen på ei kneipe i en øde fjellandsby i alpene et sted.

I en alder av tjuetre år, begynte jeg på reklameskole. Jeg lærte ting jeg aldri kan viske bort. Det ligger der uansett hva jeg gjør. Det spørrende, det strategisk tenkende, det kritiske og nysgjerrige. Hva vil du si? Hvem sier du det til? Hvorfor? Det kronisk facinerende faget mitt som jeg ikke hverken kan eller vil gi slipp på.

Resten er historie. Nå er det ingen vei tilbake. Ikke vil jeg tilbake heller.

I dag fikk jeg pluttselig behov for å IKKE tenke på faget mitt eller framtiden for ei stund. Derfor handlet jeg sko istedenfor. Sko gjør meg alltid glad. Ja jeg vet det. Det er ironisk. Noe helt vanvittig ironisk, faktisk.