... Lola Loopylou

Victor sover helt til han våkner av seg selv. Da er det som om rynkene ikke sitter helt der de skal. Som om noe er ommøblert, eller ansiktet pluttselig er blitt speilvendt. Etter en stund er ting på plass igjen. Etter en stund.




Så er det å komme seg ut å få tatt morgenstell. Lese aviser, tømme tanken, sjekke hvem som har tråkket i territoriumet siden sist.


Inn i varmen og sove litt mer.


Drømme om gjørme, søppelslaps og alt det spennende som er å finne under råttent løv.




Når Victor herjer ekstra mye, hender det at han sikler. Når han sikler, hender det at han blåser en boble som bare blir hengende i munnviken hans uten å sprekke.


Noen ganger er det vanskelig å se om Victor kjeder seg ihjel, om han er trøtt- eller om han bare synes at menneskene er slitsomme.


Det beste i hele verden er når pappa kaster svære pinner. Å få springe det forteste som går an, hente pinnen, ikke slippe taket, erge og terge, tape og deretter springe på nytt igjen. Beste i verden.


En fotball er heller ikke helt feil. En femtilapp til den som klarer å ta ballen fra bulldoggen FØR ballen er tygd hull i.


Hyttetur er stas. Nye lukter og springe løst mens menneskene styrer og ordner.


Det beste er når barnet er lagt og sofaen er fritt leie. Smake på godisen og få all oppmerksomheten selv.


Følge med på hva menneskene gjør.


Springe på grunt vann! Bli gjennomblaut og skikkelig sliten.


Dådyrøyne-strategien er et sikkerstikk.


Plassen. Senga. Det helligste av det hellige. Der ligger beinet og teppet. I akkurat passe avstand til kaminen, og samtidig sånn at man har oversikt over hele stua og om det skulle finne på å gå i utgangsdøra. King of the house. Kom ikke her og kom her.