... Lola Loopylou

Når jeg ligger på sofaen og hodet er gått i dvale. Når kroppen er nede for telling. Når imunforsvaret står på barrikadene og for øyeblikket er underbemannet. Ja det er akkurat da jeg ligger og drømmer meg tilbake til barndommen. Tenker på det å være sorgløs og bare bli tatt vare på. Å ha kun en tanke i hodet, enten det er den umettelige lysten på søtsaker eller overbevisningen om hvilken bok som er verdens viktigste akkurat i dag.

Så tenker jeg på barnet mitt, og på hvor intenst jeg ønsker å gi henne alt det jeg selv hadde og enda mer. Jeg ønsker det så sterkt av og til, at jeg må ta meg selv i nakken for ikke å fylle hennes univers med mine referanser istedenfor å la henne fylle det selv. Frykten for å mislykkes som omsorgsperson er nesten overveldende, her jeg ligger på sofaen. Hva er det riktige, og hva er egentlig godt nok?

I dag er vi hjemme, fordi basseluskene ikke vil forlate oss. Hverken henne eller meg. Vi står i sjiten sammen. Jeg ligger på sofaen og prokastinerer innimellom snytepapir og urtete. Datteren leker jul inne på rommet sitt. Med jevne mellomrom kommer hun trippende mot meg med en leke innpakket i skjerf. Værsågod, mamma! Jeg tar i mot og spiller med. Så forsvinner hun inn på rommet igjen, og jeg hører at det knirker i hjulene på dukkevogna eller at det romsteres i Lego-kassen.

Jeg skulle ønske jeg hadde åtte armer. Så kunne jeg smelle sammen en gjærdeig, vaske koppene, koke kakao og i samme slengen være med henne i leken. Leve meg inn og observere, tenke og komme med kloke svar. Være drømmemamma.

Men istedenfor kan jeg kun klamre meg til tanken. Akkurat nå har jeg evig nok med å orke å løfte kroppen fra sofaen og bort til neste rom når brødskiver skal smøres, hender skal vaskes eller neser skal snytes.