... Lola Loopylou

Det er aldri enkelt å være nybegynner i noe. Det er hardt arbeid og uten tvil helt avhengig av selvdisiplin hele veien. Gamelt nytt, men en erkjennelse verdt å kjenne på.

Det kokes ned til en enkelt avgjørelse. Vil jeg dette? Vil jeg det virkelig?
En klok person sa til meg en gang at man ikke kan hoppe bare halvveis ut i et basseng. Enten så gjør man det, eller så gjør man det ikke. Enten eller. Ferdig med det. Sånn har jeg egentlig alltid følt det med hobbyene mine. Enten så går jeg helhjertet inn for noe, eller så kan det være det samme. Lidenskap er drivstoffet mitt, uansett. Liker jeg noe, gjør jeg det til greia mi. Da må jeg eie det. Det må være mitt. Mitt prosjekt. Det handler ikke om de andre. Ikke om fellesskapet, reisene, festene eller tilhørigheten. Det handler om meg. Meg og mitt narcissistiske behov for fullfillment.

Enten så er det ingen grenser, eller så er det ikke noe for meg. Jeg må sette rammene selv. Se hvor langt jeg kan presse meg selv; hvor går grensa, hva slags menneske er jeg egentlig?

De gangene jeg har gått for langt, har det endt dårlig, bank i bordet. De gangene jeg har holdt meg på smertegrensa av mitt eget mestringsnivå, men kanskje pushet det en liten bit lenger, ja da har det som regel endt med suksess. For jeg har aldri vært en gambler. Jeg har heller aldri vært en feiging. Man finner meg vel et sted ganske så akkurat midt i mellom.

Jeg er kanskje unormal eller ikke rett bevart til å være 33 år, mor og karrierekvinne. Eller så er det fordommene mine som snakker. Jeg bare vet at det er når det gjør som mest vondt, blir jeg sulten på mer. Sår muskulatur, kvalme og smerte overdøves av mestringsfølelse og adrenalin. Farten, suset av å bestemme over kroppens hver minste bevegelse... følelsen av å være i ett med meg selv. Det slår alt. Jeg trenger den følelsen. Jeg trenger å kjenne at jeg kan gjøre hva jeg vil. Så lenge jeg kan kjenne på den friheten, driter jeg loddrett i hvor vondt det måtte gjøre etterpå.

Det gjør meg sterkere. Det gjør meg lykkeligere.