... Lola Loopylou

- Hei, bruker jeg å si når jeg møter nye mennesker. Så håndhilser jeg, ser dem inn i øynene og smiler og så spør jeg kanskje et spørsmål eller to. Og vips så begynner vi å snakke med hverandre. Noen ganger snakker man lenge, og andre ganger snakker man kanskje ikke i det hele tatt. Det beste er når folk smiler tilbake.

Det er mye forskjellige mennesker, har jeg erfart. I dag har jeg tenkt litt på de som jeg som regel blir mest nysgjerrig på av alle. De som ikke smiler, men som snakker strengt og fort og så er dem kanskje litt redd inni seg, tenker jeg. Kanskje er dem faktisk forferdelig ensomme, selv om dem er rundt folk døgnet rundt. Ensom i hodet fordi ingen andre forstår. Fordi det er så veldig mange av de andre som føler et fellesskap som man selv ikke føler man er en del av. Ikke på ordentlig.

Noe som for andre kanskje er det letteste og mest vanlige i hele verden, tror jeg er fremmed og uhåndgripelig for disse menneskene. Bittesmå hverdagsnormer, kotymer, do's and dont's. Ofte er er de vanvittig intelligente. Som Elton Johns Rocketman. Helt alene i verdensrommet med all kunskapen sin. Og inni hjelmen- bak lås og slå, der er det latter og sang og flammer og fyrverkeri. En diger blomstereng og små overvektige babyengler som skyter røde hjerter med pil- og buene sine til musikk så vidunderlig som du aldri har hørt før.

Så stokker det seg istedenfor, når dem er sammen med andre folk. Så sier dem vonde, og kanskje litt sårende ting. Slik at folk går der i fra. Sånn at gapet mellom dem og de andre bare blir enda større.

Jeg ser dem ofte angre seg sekundet etterpå, uten evne til å rette det opp igjen. Det bare går ikke. Det stopper helt opp. Man ser det i øynene til dem. At det trygles om nåde, selv om resten av ansiktet holder en urørlig maske. At tvilen er øredøvende, at det koker samtidig som de står i et veldig kaldt, lite rom. Og så skjer det igjen kanskje. Og igjen.

Jeg står og ser på. Så skjer det noe.

Jeg viser at jeg ikke er sånn som alle andre, at jeg ikke lar meg skremme bort. Jeg ser dem. Og akkurat der får vi kontakt. En helt usynlig kontakt som ikke snakkes om. Som ikke er der, men som i aller høyeste grad er der likevel. Det er ikke sikkert vi snakker en gang. For dem trenger tid til å vurdere meg opp og ned i mente og hundretusen ganger til etter det igjen. Men enn så lenge så er jeg inn varmen. Jeg er på sidelinja, på en benk. Og der sitter jeg i påvente at jeg blir tatt ordentlig inn i varmen. Og hvis det skjer, veit jeg at jeg kommer til å bli der for alltid.

Da får jeg ofte en trang til å felle en gledeståre. Det er besynderlig, jeg vet. For jeg sitter jo bare på den benken som regel. Men det holder i lange bananer for meg, det.