... Lola Loopylou

Noen liker det sånn. Noen må ha støy rundt seg for å fungere. Kjenne at det bråker skikkelig høyt, at rommet er en karusell som går fortere og fortere. Framover, oppover, høyere, videre, bredere, sterkere, større. Da slipper man jo å kjenne på det. Den klamme stillheten. Unngå det enkle, rolige. Det vanskelige, rare, tomme.

Faren for at alle inntrykkene, følelsene og alt det andre man trodde man hadde pakket ned for lengst- faren for at alt det ekle skal marsjere tilbake og inn i synsfeltet igjen. Ta stilling! Forhold deg! Men noe! Engasjer deg! Vær helt naken midt på dagen i en folkeforsamling! No place to hide, litle girl. No place to hide.

Den hviskende lyden av tørre hender som gnir seg i hverandre. Ansikter til gribbene som bare skal ha, skal haaaaa. Åh gud. La det svinge. La det rock'n roll for svarte. La lyset være PÅ og musikken enda høyere!

Jeg slår av lyset. Jeg legger meg ned på senga og lukker øynene og kjenner rommet gå rundt og rundt. Så prøver jeg å finne rusjebanen ned i det mørke. Det hellige, deilige, fantastiske, vidunderlige mørke. Der kan jeg slippe taket og være i fred. Hvile ut. Samle kreftene, slå av maskineriet.

Men det er nå bare meg.

Så våkner jeg opp og ser at det ligger det pakke i postkassen min. Inni den ligger de regnbuefargede skolissene jeg hadde glemt at jeg bestilte i januar.

Da stilner bråkesjøen litt. Sånn helt plutselig.

Det er fint.