... Lola Loopylou

I dag våknet jeg av at da barnet reiv ned et bilde fra veggen inne på rommet sitt. Det dæljet ned i gulvet med et stort brak, så buldoggen spratt opp og satte i et høyt BOFF. Jeg skvatt ut av drømmen min, og kjente at jeg var ualminnelig trøtt.

Finne morgenkåpen i halvsvime. Skifte eksplosiv bleie, vaske hender omstendig etterpå. Kle på unge. Sette på havregrøt. Sette på barne tv. Sette på kaffe.

Eksistere. Fungere. Autopilot.

Bevegelser så innarbeidet at det går av seg selv. Armer og bein. Luktesans som skrur seg av. Hodepine som har flyttet inn og blitt en naturlig del av hverdagen. Som en tapet. Den er der, men man merker den ikke lengre. Fraværet av ro. Den umulige tankerekken og korttidshukommelsen som ikke fungerer. Fordi når man hadde en klar tanke i hodet, så kommer avbrytelsene marsjerende en etter en og river alt i stykker. Avbrytelser som fyller hele rommet med noe som er..... viktig.

Avbrytelser som inviterer meg inn i en annen verden. En verden hvor ingenting er forutbestemt eller automatisk. En verden hvor alt er spennende og hver minste ting er forunderlig og merkverdig. Jeg sitter i en berg- og dalbanevogn sammen med barnet og lar voksenverden gli avsted inn i horisonten et sted.
En verden hvor hodepina forvinner og hodet fylles av den intense følelsen av å være så glad i barnet sitt av man holder på å sprekke. Kjenne at hun er så perfekt og genial på en gang at man kjenner det fra nederst i tærne til øverst på hodet og ut i hårtuppene. Barnet mitt. Verdens mest fantastiske skapning.

Vi utforsker putene i sofaen som har blitt til tinder og fjelltopper. Vi kan se hele verden fra her oppe, og langt der borte sitter bestefar og mormor og oldemor og farfar som sitter i godstolen sin. Farmor har leppestift og når det er natt sover alle sammen mens månen står opp. Så det er omvendt, akkurat som melk og sjokomelk. Omvendt.

Vi steller med dukken i vogna som er syk. Vi lager grøt og bløtkake og pluttselig er det julaften og etterpå leser vi bok istedenfor. Hun ler, jeg ler. Vi er enig og uenig. Plutselig gnir hun seg i øynene og krøller seg opp i fanget mitt. Barnet trenger duppen sin, og voksenverdenen åpner seg igjen. Jeg skifter bleie, rer opp seng, henter drikke, snyter nese, synger sang.

Det er på tide å komme seg ut av morgenkåpa og inn resten av dagens gjøremål som står på lista. Det er på tide å slå på autopiloten igjen.