... Lola Loopylou

Vi kommer inn i leiligheten som lukter himmelsk. Hun møter oss i døra med forkleet ennå på seg. Hun klapper i hendene og smiler og lyser opp som ei sol når hun ser oss. Lille familien med oldebarn og hund. Vi klemmer henne og snakker oss gjenom gangen og inn mot stua. Vi henger fra oss jakker, tar av sko og setter kursen inn mot det ferdig dekte middagsbordet. Det er påskepyntet, gult og fint. Jeg tar et glass Solo. Barnet får et påskeegg utlevert. Mannen tar en øl.

Målfrid har lagd mat hele livet. Det sitter i hendene, hver eneste vendig og bevegelse. Det finnes ikke tilfeldigheter. Her finnes ikke brent kjøtt eller ihjelkokt potet. Bare vidunderlig, fantastisk festmat, laget fra bunnen av. Klubb med bacon og sirup, poteter, kålrabistappe. Tjukke, grove pølser og salt svinekjøtt. Jeg vil ikke at det skal ta slutt. Det smaker så vidunderlig godt.

Målfrid vil at vi skal spise oss mett. Det er laget mat for sikkert ti personer til. Vi har nok til å spise oss stappmette sikkert fem gang til, og vel så det. Vi spiser og spiser.

Når jeg kjenner at jeg absolutt ikke får plass til noe mer, tar jeg bittelittegranne bacon til, bare for å forvisse meg om at jeg virkelig har spist maksimalt av hva jeg kan. Deretter tar jeg en støyt med aquevitt, før jeg rett og slett må legge meg på gulvet sånn at kroppen skal få ro til å fordøye alt.

Målfrid koser seg. Synger og traller, mens hun rydder av bordet.

Vi forflytter oss over i salongen. Jeg fokuserer på å puste, mens bordet fylles opp av gele, vaniljesaus, krem, romkake, sjokolader, likør og kaffe. Målfrid minner oss på at hun også har saftige appelsiner, eller iskald øl i kjøleskapet, om noen vil ha. Det finnes mer av alt, vi er velkommen, så velkommen. Det er bare å si fra! Målfrid er verdens beste vertinne, vi behøver ikke gjøre annet enn å ta i mot.

Pluttselig har det gått tre og en halv time, vi ser på klokka, på barnet som gnir seg i øynene og på hunden som må få sitt. Det tid for å si takk for nå. Takk for alt det gode, vi kommer snart igjen. Vi kler på oss, gir klem, vinker går ut og drar hjem. Det siste Målfrid sier før vi går er at vi må komme tilbake snart igjen! Vi må ikke glemme av å se etter henne. Stikke innom. Slå på tråden. Så vinker hun oss ut av syne, smiler og ser etter oss, der oppe i vinduet.

Mens vi låser opp døra inn til vår egen leilighet, slår det meg at det er så vanvittig hellig, det vi nettopp har fått oppleve. Det er så skremmende fint. Jeg får helt gåsehud av å tenke på det. Tenk å få lov til å ha en person som Målfrid i livet. Bli servert den vidunderlige maten. Få oppleve godheten. Det selvoppofrende, snille og sårbare. Få kjenne på at man blir ydmyk, varm og glad. Få kjenne på at man får lyst til å bli et bedre menneske selv, kjenne at man har så mye å strekke seg etter. Få lov til å være viktig for noen. Få lov å være glad i noen. Få kjenne at alt pluttselig har en mening.

Tenk å være så heldig.