... Lola Loopylou

Å komme inn i tivoliet var en bemerkelsesverdig opplevelse. Forskjellig musikk strømmet ut fra hver sin kant og blandet seg til å bli en støyende kakafoni av høyfrekvent hvining. Tomme karuseller og de ansatte som uten unntak besto av sommerjobbende polakker i boblejakke, som for det meste stirret tomt ut i lufta i håp om at arbeidsdagen snart skulle være over. Jeg følte med dem.
Litt lengre ned i gata lå en en tivolibutikk full av falmende kosebamser, og en neonfarget utekafè uten gjester. Det irriterte meg med en gang at jeg lot speilrefleksen ligge igjen hjemme.

Opplevelsesmaskinene sto hulter til bulter, med polakkenes campingvogner rett bak. Det klassiske først. Karuseller, radiobiler, sukkerspinnboder, tombola. Men innimellom alt; små klenodier, sikkert fra femtitallet- om ikke eldre. Små enmannsufoer med myntinnkast. Statuer som skal forestille klovner, men som i dag bare fortoner seg som rekvisitter fra en eller annen skrekkfilm. En salig blanding av tidsepoker, stiler og stemninger. Et krysningspunkt mellom det sjarmerende og vemmelige.

Kanskje har det alltid vært sånn. Kanskje er det bare jeg som ikke har lagt merke til det før. For ungen var i paradis. Hun snakker fortsatt om tivoliet og at hun vil tilbake en vakker dag, fordi det var så utrolig gøy.





Så var det dyrehagen som sto for tur. Det slo meg allerede ved første innhegning; Hvor ufattelig trist og unaturlig det er å se tre løver bak et gitter. Det majestetiske dyret som alle og en hver av oss ville vært sjanseløs mot, om vi hadde stått ansikt til ansikt uten det forbaska gjerdet. Jeg kjente at jeg ikke klarte å stå der- det føltes så meningsløst og respektløst ut mot dyrene. En småbarnsfamilie som sto like ved hoiet og skrek mot løvene i håp om en reaksjon. Jeg kunne gått bort og gitt dem alle en på tygga, hver. Idioter. En annen plass var det et bur, sikkert 12-13 kvm- hvor det var en vettskremt gjeng lemurer inni. En gutt på kanskje 5-6 år kom forbi og tok en neve småstein og kastet inn mot dem, mens jeg sto rett ved. Han traff meg også, men jeg brydde meg ikke- jeg ble bare sjokkert over hvor feil hele opplevelsen var. I kamelinnhengningen lå det en kamel som virket som han bare hadde gitt opp. Jeg tenkte for meg selv at det kanskje ikke er så rart- svensk granskog og indisk ørken er tross alt en smule forskjellig.

Et intenst ubehag snek seg innpå meg, og jeg ville bare bort derfra fortest mulig.
Dyrehage som familieopplevelse gir meg gåsehud på den dårlige måten og får meg til å grøsse over alt som er feil og for jævlig i verden. ALDRI igjen skal vi tilbake hit.