Halve verden rundt

Da har varmen nådd Auckland, og det er såå deilig! (sorry folkens...). Men det er samtidig veldig rart, jeg bare fatter det ikke. For samtidig med varmen, kom julekort, julekalender og julepynt. Jeg sitter i sandaler og må virkelig presse meg selv til å skrive 1/11 på eksamenspapirene mine. Denne julaften blir nok veldig rar, med grilling på stranda og julenissen i shorts!

Ja, som dere nå da skjønte har jeg hatt mine to første eksamener som AU student. Rart med det, de små tingene man tar for gitt etter å ha vært student i noen år, er plutselig tilbake. Hvordan fylle ut arkene, hva er doreglene?

Men eksamenslesing er det vel ikke så gøy å høre om, så jeg kan heller si noe om hva jeg bedrev disse siste ukene før biblioteket kalte på meg:

Jeg var på KITEKURS. Fantastisk aktivitet, og så vanvittig vanskelig. Når man står wakeboard må man konsentrere seg om å komme seg opp av vannet og holde balansen over bølger og sånn (ser jeg for meg). Når man driver med skøkite må man holde fokus på alt som har å gjøre med å fly kiten. På kitesurfing tar man liksågodt og kombinerer disse to ikke alt for enkle sportene. Men det er mulig, og det er moro! Og det beste er at det ikke gjør vondt å falle (jeg hadde noen få ”flyvere”), man bare drikker litt saltvann.

Jeg har vært på KLATRETUR TIL WHANGANUI BAY, en plass som bød på vanvittig morsom og variert klatring. Her var det standard boltede ruter, men også lengre ruter som, tibia (og ja, navnet kommer fra et fullt sett med menneskeben og hodeskalle som man klatrer forbi..). På denne ruta klatret jeg med latterkrampe, for man klatrer mellom en DIGER blokk som har løsnet ut fra resten av veggen, og veggen, og dette gir deg noen merkelig bevegelser. Her blir armer og ben, knær og albuer og rygg og mage brukt. Ellers rappellerte liksågodt Andrew ned i en grotte med hjelm og hodelykt, for så å klatre opp igjen.

Og jeg vært på tur til sommerøya Waiheke, hvor jeg selvfølgelig måtte teste badetemperaturen. Men kan nok dessverre ikke melde om mer enn 17 grader.

Ellers er det ganske kult å ligge på en badering, inne i en mørk grotte, midt på dagen, og nyte vakker stjernehimmel. Tihi!

Ja, da er det tre uker siden jeg kom hjem fra sørøya, men det er grådig vanskelig å prøve å få ned noe. Vi hadde det helt fantastisk, og gjorde så mye forskjellig at å begynne å skrive om alle inntrykkene vil bare føre til at dere blir sittende her å lese hele natta…

Men jeg gir dere noen stikkord, og så kan dere heller ta en titt i albumet. I dette tilfelle sier bildene mer enn tusen ord (noe det helt garantert ville ha blitt).

Så, vi var 8 mennesker som reiste sammen til sør øya: Owen, Inga, Kristin, Jake, Stefanie, Stefan, Tom og meg. Flesteparten er medlemmer av klatregruppa jeg henger rundt med her nede. Vi pakket en bil og en van full med utstyr, og da mener jeg full. I tillegg til det personlige, hadde vi med oss utstyr for å drive med alt fra buldring, innom klatring på naturlig sikringer, til mountaineering, og selvfølgelig ”campe” ting. Og ja, alle kunne gjøre alt, alltid…

Vi tok oss til Arthur’s pass, som ligger vest for Christchurch for de kartinteresserte. Dette område ga oss virkelig muligheter til å drive med det meste, og var basen vår i 10 dager.

Så hva husker jeg fra denne turen, nå som jeg har summet meg noe:

• En fantastisk gjeng, som til tross for at ikke alle kjente hverandre så godt før turen, kom herlig overens, og lo og koste seg masse.
• En natur man kan hvile øynene sine på i timevis.
• Et buldreområde (Castle Hill), som veldig godt beskrevet av Jake, tilbød ”life-time supply of boulders”. Dette var en lekeplass for de som ikke får lov til å være barn lenger. Det var gradering for enhver, og også enhver form for klatring. Det var sva, overheng med jugs og til og med ruter med løpende start… Og veldig bildevennlig:D Også fysikk studenten kunne relatere dette til sine studier. Quantum field, med ruter som quantum mechanics, ga meg litt å tenke på. ”Det er en liten sannsynlighet for at jeg kan klare denne ruten, selv om den ligger langt over mitt potensial.”
• En 4 peak traverse, som etter noen dager uten å komme opp i fjellmassivet, satte smil på alles munn, bød på nydelig utsikt og herlig vandring.
• Et lynkurs i mountaineering da Mt Rolleston viste seg for krevende for 3 erfarne og 5 uerfarne fjellfolk.
• En dag i klatreområdet Ports Hill, som virkelig ga oss en knekk i selvtillitten. Jeg snudde på 3/4 gradering, et par riktig dyktige klatrere som snudde på 5/6er gradering.
• En dag i innehallen Roxy, hvor flesteparten av oss snek seg til turens eneste dusj. ”If Tom is having a shower? Nah, he showered a couple of days ago” (sagt som den største selvfølge)
• Et shelter med 4 vegger og tak, vann og benker. Selvfølgelig ikke lov å overnatte her, men etter noen dager, kalte vi dette for ”hjemme”.
• En dag i skibakken, og to nordmenn som prøvde seg på slalåm igjen for første gang på mange år. Kjenner dere sangen ”rompa ut, arma fram, vrikke, vrikke”? Vi var nok litt av et syn.
• Papegøyearten Kea, som dessverre har blitt matet litt for mye av turister, og har blitt hyperaktive på grunn av det høye energiinntaket. Her var det ikke bare maten som var uttrygg. Telt, ryggsekker og til og med biler var i seriøs fare for å bli plukket fra hverandre av disse skapningene. Jeg tuller ikke!
• The word of the day, et ønske om å utvide ordforrådet sitt, men de nye tilleggene var kanskje ikke så brukervennlige: ”Narly” og ”spellonky”.
• New Zealand viser seg for hva det kan være:
Dag 1: for dårlig sikt for å komme seg opp på fjellet.
Dag 2: Nydelig blå himmel, men for mye vind til å komme seg opp på fjellet.
Dag 3: Vindstille, nydelig blå himmel, men for høy skredfare til å komme seg opp på fjellet.
Vi lærte etter hvert at det ALDRI regnet i Castle Hill, så det var bare å kjøre dit. (Igjen, finnes det et bedre buldreområdet?)
• Rett og slett en opplevelse for livet!

Ja, som dere nå har skjønt er jeg kanskje ikke den flittigste bloggeren, men jeg prøver...

Og hjelp, som tiden flyr: Allerede for tre uker siden sa uni at "ja, nå er dere halvveis, og dermed er det på tide med to selvstudieuker". Som den flittige internasjonale studenten jeg da er, skjønte jeg at det var på tide å studere New Zealand litt bedre. Det ble et lite res for å få levert alt i tide, men da fredagen kom, pakket min flatmate og jeg bilen med god mat og vin, og plasserte alt av skole og jobb i innerste skuff bakerst i hjernen. Målet var, i tillegg til total avslapping, Cape Reinga, nordligste spiss av New Zealand, hvor Stillehavet møter Tasman sea.

Det er en 5 timers kjøretur oppover, så jeg ble nødt til å prøve dette med å kjøre på feil side av veien. Men etter å ha blitt nesten-påkjørt flere ganger, fordi man ser feil vei når man krysser gata, har venstrekjøringen etterhvert tatt plass i hodet, og jeg klarte meg stort sett bra. Værre er det med vindusviskerne på i hver eneste rundkjøring. Foreigner!

Vi hadde et nydelig vær dagen vi besøkte Cape Reinga. Man drar dit på en guida tur, for å komme innom flotte plasser som f.eks 90 mile beach; en strand tegnet med linjal, og om ikke 90 mile så allikvel milelang, i ordets rette forstand. De fraråder på det sterkeste at man kjører dit med egen bil, så jeg ble ganske sjokkert da jeg så hva de mente var et bedre alternativ: Men, det har vel mer å gjøre med tidevann:Hehe.

Det var en herlig dagstur, hvor vi først kjørte i halvannen TIME langs denne vanvittige stranda, og hvor vi etterpå, turister som vi jo er, ble dytta ut på ørkenaking. De har det nok moro, bussjåførene, der de nyter utsikten av betalende som får øreganger og navler nøye peelet med den fineste sand... Resten av rundturen kan desverre ikke beskrives. Man må nok se det selv: helt fantastisk, ubeskriveling, nydelig. Og alt servert av en herlig guide med endeløs sarkasme, ikke ukjent for New Zealandere.

Etter et par dager bestemte vi oss for å bruke en regnværsdag i bilen, og flyttet oss sørover mot Bay of Islands. Vi hadde god tid, og prøvde så godt vi kunne å finne nye, vakre områder, men hvor vi enn kjørte var veien nøye skiltet med "tourist track" . Den ene bukta var finere enn den andre, men allikvel, en plass bestemte seg for å overraske oss litt ekstra i dag.

Vi sto bare ved vannkanten og nøt utsikten, da en finne plutselig dukket opp i vannet. Og en til, og enda en, og et lite hopp, og et stort hopp!! Seks delfiner svømte rundt rett uti bukta. Det er noe av det merkeligste jeg har vært med på, der står vi på land, helt alene, ikke noe show eller båter som leter etter dem. Bare oss og disse flotte, lekne skapningene, som tilfeldigvis bestemte seg for å dra på samme sted til samme tid. Herlig!

Ellers ble de siste dagene av våre lille biltur tilbragt i Paihia, Bay of Islands, en plass som nok lider samme skjebne som mange norske sørlandsbyer. Stengt 80% av året. Men vi skulle ikke stoppes, sommer eller ei. Og hva er vel en bedre måte å nyte denne (visstnok) vakreste bukta i NZ på, enn å ta en seiltur: Det var vindstille, tett tåke og regn. Noen ganger burde man kanskje la seg stoppe.

Men alt i alt, vi hadde en herlig start på ferieukene. God mat, vin, fin avslapping i vakkert landskap (ja, jeg er klar over at jeg har sagt det mange ganger nå). Men allikvel, nå begynte det å krible i fingrene etter litt mer aktivitet og utfordring. Så følg med etter den spennende fortsettelsen, hvor jeg nå måtte overvinne kampesteiner, bestige fjell med navn "Avalanche peak" og redde meg fra fulger med nebb som kunne plukke fra hverandre biler....når jeg bare får summet meg.

Da jeg først kom til Auckland ble jeg ganske overrasket, og jeg var vel egentlig litt redd for at jeg ikke kunne trives i en slik by. Det har heldigvis vist seg å være feil, og etterhvert som jeg har vandret mer rundt her, er det helt klart noen perler i denne byen og. Men allikevel, jeg kom ikke hit for å være en JAFA (just another f#?¤* Aucklander), og da 4. uke begynte å nærme seg slutten uten at jeg hadde sett noe mer av NZ begynte jeg å bli rimelig rastløs og irritert. Nei, jeg er nok ingen storbyjente (hehe, kun 1,4 mill her).

EN UPLANLAGT LITEN REISE
Planen for helgen var klatretur med klatregruppa, og da denne ble avlyst på grunn av været fant jeg ut at jeg bare måtte ut av byen. Jeg dro på et lite eventyr alene. Denne lille turen var langt fra planlagt, noe som viste seg å bli veldig interessant. Jeg begynner nesten å tro at jeg roter det til med vilje (vet ikke helt hvorfor), men jeg surret meg bort og endte i hvert fall ikke opp der jeg hadde tenkt. Jeg burde gå med en genser som sier noe sånn "hvis funnet forvirret lever til.." eller noe.

I hvert fall, der sto jeg, i Waitakere township; brannstasjon, barnehage og en liten butikk. Hvor var jeg egentlig, og ikke minst, hvor var det jeg EGENTLIG hadde tenkt meg, for det var i hvert fall ikke hit? Igjen, jeg trengte hjelp. På bussholdeplassen sto det en dame og gresset hestene sine (noe som i grunn også er litt spesielt), og jeg spurte så pent om hun kunne fortelle meg om det var noe å gjøre her. Før jeg egentlig visste hva som hadde skjedd sto jeg og heiet på hennes datters nettballkamp (noe som er veldig morsomt å se på for en basketspiller). Og plutselig var jeg på familiemiddag med denne snille damen, hennes mann, tre barn (5, 10, 11), hennes foreldre, hennes søster med sin kjæreste igjen... og meg. Og det hele endte med at jeg overnattet i denne lille townshipen. Helt fantastisk moro. Nei, kjære nordmenn, her har vi noe å lære om gjestfrihet! Jeg hadde et fantastisk døgn, og jeg har nå fått tilnavnet "stray".

KLATREHELG
Så endelig, helgen etter ble det klatretur. Vi var rundt 20 stk som kjørte litt sørover til et klatreområde kalt Froggat. Målet var, ikke overraskende, klatring, og vi var ganske spente på om det ville være mulig. Været er noe ustabilt her (Trondheim kan bare ta av seg hatten), så at vi fikk klatret hele lørdagen før regnet kom på ettermiddagen var helt herlig. Kjempefin klatring, veldig hyggelige folk og herlig, anderledes scenery.

Landskapet er ordentlig postman Pat, med noen Ferdinandtrær på vær åskam. Det er kjempefint å titte utover, men det blir plutselig med bismak når man får høre litt mer om hvorfor det er slik. Hele dette området skulle ha vært dekket av skog, men husdyrhold har ført til at nesten hele nordøya er hugget ned. Det meste av naturlig skog er tapt, og erosjon har blitt et stort problem. De driver kun med kuer og sauer, ikke noe jordbruk, så det er altfor lite variasjon. New Zealand har mistet mange av sine orginale dyrearter, og det skogbruket som er, består av planting av trær fra vest, ikke det som orginalt var her. Det er vanskelig å snu denne trenden, for bøndene vil (som jo ikke er så uforståelig) drive med noe de kan. Så på grunn av koloniseringen blir denne jorda brukt slik som i vest, og ikke som det orginalt var her.

Etter klatringen var det middag og camping, og vi ble fullstendig regnet ned. Da søndagen ikke så ut til å bli noe særlig bedre satte vi snuten tilbake mot Auckland. Men lørdagen var bra nok for begge dagene:happy:

Så da ble i stedet søndagskvelden tilbragt i Mission Bay, som ligger rett utenfor Auckland. Blåskjell og hvitvin, med utsikt over strand og sjø... hit blir det definitivt bra å dra når det blir litt sommervær.

(Så siden jeg ikke skal skrive prosjekt enda, og ikke har lært meg å referere skikkelig får dere bare ta en titt i fotoalbumet med samme navn, så finner dere bilder fra dette. Klemklem)

Skal vi se om denne haitekk jenta kan få til dette da...