Underveis

På fårikålens dag i FNs internasjonale potetår er det kanskje på sin plass å fortelle litt om ringerikspoteten som jeg er med på å ta opp av jorden i disse dager. Man vet ikke helt hvordan denne eksklusive uforedlede poteten kom til Ringerike, og den har også hatt flere navn opp gjennom tidene. Poteten er omtalt i Horticultura, ei bok som ble utgitt i 1694. Så den vesle røde delikatessen var her i landet før poteten egentlig kom til landet fra Andesfjellene i 1742. I år ble ringerikspoteten tildelt en pris for "årets råvare fra land", mens den fikk beskyttelse i fjor under navnet "Ringerikspotet fra Ringerike". Finalen for årets råvare går av stabelen i oktober. Her i distriktet er poteten fast tilbehør til rakfisken om høsten, gjerne også sammen med ringerikserten som også er en liten urgammel ertesort som reklameres med å være "fisefri". Gode er de iallefall, både potetene og ertene. Siden det ikke er så lenge siden vi hadde fårikål til middag, tror jeg vi satser på vossakorv i dag med kålrotstappe og selvfølgelig ringerikspoteter.

I et skogholt i nærheten er det et sted hvor jeg ofte finner kantareller. Det passet godt å ta en liten sopptur i dag da jeg skulle kjøre forbi denne skogen allikevel etter å ha vært på butikken. Men i helgen har visst noen andre funnet "mitt" sted, så jeg vandret litt mismodig videre. Terrieren var helt i hundre, for det er nok endel rev i området. Hare og elg har jeg også sett der, så det var sikkert en hel liten verden av dufter i skogbunnen. Selv gikk jeg med skjerpet blikk og så etter skogens gull. Det er litt spennende det der, å nærmest liste seg gjennom skogen på jakt etter sopp. Og jeg fant, jeg fant. I en skråning midt inni skogen var det rikelig med både traktkantareller og svart trompetsopp. Spannet mitt ble fort fullt og jeg hadde ikke så mye som en bæsjepose i lomma for å få med meg alle godsakene som sto der. Så kom jeg på at jeg hadde hette på jakken som jeg kunne ta av. Den fungerte utmerket som soppkurv og jeg kom meg hjem med fangsten. Noe ble til soppstuing på brødskiva mens mesteparten er forvellet og havner snart i fryseren.

Høsten er her og jeg benytter enhver anledning til å ta med Jussi ut på turer i skog og mark. Vi finner både sopp og bær i nærområdet, og vi stortrives i skogen begge to. Frisk luft og god mosjon får vi på kjøpet, og kanskje slår vi av en prat med dem vi måtte treff på turene våre. Det er nok flest mosjonister, men noen er også å se med ei korg eller et lite spann i handa. Her hjemme har jordbruket stått stille på grunn av alt regnet, men med godvær i vente får vi kanskje berget andreslåtten som begynner å gulne. Mesteparten av kornet står også ute, så matkvalitet på hveten blir det nok dårlig med. Er glad jeg har disse turene i skogen å glede meg til, for disse bøndene begynner å bli litt deprimerte. Noen har jo vært heldige og fått kornet i hus, men noe kronår på Østlandet blir det ikke. Det er bare i min lille fryser det bugner i år av villbringebær, blåbær, tyttebær og kantareller.

Tingenes iboende djevelskap har vært meget tilstedeværende denne høsten. Girkassen på skurtreskeren gikk til dundas og på åkersprøyta har det også vært en liten djevel tilstede. Også på taket sitter det smådjevler; vel, de kalles kanskje for grønn mose... Iallefall har vannet ved flere anledninger funnet veien gjennom veggen og lager dam i trappa. Vannet finner også vei til kjelleren når det kommer mye nedbør. Nå har djevelskapen nok en gang inntatt bilen. Det fikk vi merke til gagns i går da vi skulle hente en hest som har levd livets glade dager på Totenåsen i sommer. Vi kom halvveis opp bakkene til Lygna før bilen kokte. Heldigvis hadde jeg ei flaske med vann til bikkja i bilen, så vi fikk snudd og kom oss ned til nærmeste bensinstasjon hvor vi fyllte flasker og radiator med mer vann. Vårt andre forsøk på å komme opp Lygnabakkene gikk ikke noe bedre. Vi måtte kapitulere. Men hesten måtte ned fra fjellet, for den kunne jo ikke gå igjen der oppe alene. Det ble mye ringing hit og dit. Redningsmannen var fra Jevnaker. Han skulle hente sin egen hest og hadde plass til en til på hengeren. Så vi kjørte hjem, fikk lånt oss en bil og kjørte vår reddende engel i møte på Lunner. Snille Ulf'en tasset av den hengeren han sto på og rett innpå den vi hadde med. Da han endelig var hjemme, ble han hilst velkommen med høye vrinsk og harde spark i stallveggene, så det var litt sirkus en liten stund før ting roet seg. Deretter måtte vi bare hive oss i dusjen for å rekke en middag med venner i Hønefoss før vi skulle på en forestilling med Øystein Sunde. Etter forestillingen ødela jeg stemningen som vanlig, for jeg ville hjem. Jeg hadde litt bange anelser for tingenes tilstand på stallen og bikkja hadde jo enten bare kjørt bil eller vært hjemme alene i timesvis så nå fortjente hun å komme ut litt. Det ble som jeg ville, og takk og pris for det. Den ene hingsten hadde slått døra til boksen sin av hengslene, men hesten hadde heldigvis ikke kommet seg ut. Jeg hadde aldri klart å få på plass den tunge døra alene. Snart skal jeg slippe de to hingstedjevlene sammen i luftegården. Jeg tror det går bra.

Denne sangen må være noe av det fineste som er laget: