Ut og opp: Glimt fra skog, vann og fjell

I år var det 25. sesongen med Elgjakt på Vinsnes jaktlag. Selv har jeg deltatt mer eller mindre hvert år siden jeg var 16, og 2011 var selvfølgelig intet unntak. Kvoten for året var fire dyr, to okser og to ungdyr/kalver.

Vi startet 30. september, og bestemte oss for å ta det innerste drevet først som sist. Som vanlig betød det at Inge, Oddbjørn og jeg måtte slite oss opp langs grensa til det vi kaller Vardeheia, poste oss ut langs innergrensa mot Berge, for så å variere mellom om å luske og poste på vei utover mot de andre postene, som venter mer sentralt i terrenget. Vi kom opp over toppene omtrent samtidig med sola, og det var litt trolsk stemning i morgenlyset mot Skurvenuten.
På vei ned fra Vardeheia braste det ut fire elg like foran oss, men vi fikk ikke sett hva det var. I fuglejakta hadde vi sett en familiegruppe på fire dyr to ganger i det samme området, og det hadde vært minst en stor okse og en voksen ku i gruppa. Dyrene løp inn i drevet, og vi gav raskt beskjed over radioene at det var dyr i bevegelse.

Planene ble raskt endret. Jeg ble stående igjen med Tiko i utløpet av tjennpytten og ventet et kvarters tid på at Oddbjørn og Inge skulle komme seg på postene sine. Deretter slapp jeg Tiko på sporet, og tok snareste vei mot Kråka, hvor jeg skulle poste opp dersom noe ville krysse ut fra Høneryggen. Jeg gikk ytterst langs grensa for å sette luktspor hele veien, og tok det litt seint siste biten for ikke å bråke for mye eller være anpusten når jeg satt meg ned. I motlyset fikk jeg se to dyr krysse ut av terrenget foran meg, med retning mot Holmvann. Det var ei ku med kalv, men det var bare så vidt jeg kunne skimte konturen av dem i kikkerten, for motlyset gjorde alt dust og hvitt. Enten hadde alle fire passert foran meg, eller så var det to dyr igjen i Høneryggen.

Med ett hørte jeg Tiko lose inni lia, og jeg skyndte meg til posten min ved bekken på grensa. Jeg hadde ikke mer enn satt fra meg sekken og satt meg ned, før det kom to elg luntende mot meg med Tiko hakk i hæl. Det gikk litt i raskeste laget for en ganglos, så det hele kom litt brått på. Med ett stod begge elgene foran meg på 15 - 20 meters avstand. Et lite hodyr, og en okse. Og for en okse! Den var nok omtrent like stor som den jeg så på Rjupetoheii dagen før reinsdyrjakta, men nå var den helt nært innpå, og den var lovlig å felle! Jeg rakk vel egentlig ikke å bli særlig nærvøs, og oksen stod med hodet midt i mot. Med ett bestemte den seg for å dra på nedsiden av meg, og dermed fikk jeg bredsida til. Bare den kunne passere krattet der nå, så... Endelig var det klar bane, og jeg fant en diger brun vegg i kikkerten, som selvfølgelig stod på 9X forstørrelse etter jeg hadde kikket etter kua og kalven. Det var ikke lett å skjelne noe særlig på hva jeg sikta på, men etter å ha funnet skuldra, la jeg meg 10 cm bakover og lot det stå til. Man kan jo ikke bomme på en låvedør på 10-12 meters avstand.

Ladegrep ble tatt raskt, og jeg senket børsa i påvente av at den skulle trille overende. Men det gjorde den ikke. Den la seg heller i hælene på den lille kua, snudde rumpa mot meg og krabbet over ryggen mens jeg ble sittende igjen uten helt å skjønne hvorfor i all verden den fremdeles stod på beina. Dermed var det bare å gi beskjed om at det var påskutt et dyr som ikke hadde havna i bakken, og deretter følge på over kanten for å se hvor de tok veien. Sekken ble liggende igjen, og jeg klarte å miste ørepluggen min i alt styret på vei opp lia. Radioen ble lagt på en stor stein, for lettere å kunne finne den igjen. Foran meg stabbet oksen seg videre på en 70 - 80 meters avstand, nokså redusert, med Tiko like bak. Det var da enda godt at han var på rett dyr i alle fall. Jeg bestemte meg for å få litt overhøyde, og klatret litt høyere i terrenget. Til sist stoppet elgen, og losen begynte igjen. Jeg satt meg på kne, siktet og ventet på at den skulle gi meg en bedre vinkel. Til sist snudde den seg mot Tiko, og ble da stående med bredsida til igjen. Et nytt skudd ble plassert akkurat samme sted som det første, og etter det gikk det ikke mer enn 4-5 sekunder før den veltet overende. Et relativt lite beskjedent jubelhyl ble deretter sendt ut over liene. Vel tilbake til radioen kunne jeg melde om at elgen hadde ramla, og at det dreide seg om en 12-takker. (Den litt ekle følelsen av et svakt førsteskudd ble heldigvis motbevist da vi flådde elgen senere på dagen, for begge skuddene satt side om side, perfekt der de skulle, med treff i begge lungene og gjennomskyting. Likvel klarte elgen å stavre seg omlag 180 meter i motbakke før den fikk skudd nummer to og kantet.)

Vinsnes jaktlag tok seg deretter en felles lunsj på elgfallet i morgensola på Kråka. Vi fikk kontakt med Håkon og hestene, og startet utvommingen. Deretter begynte et svare slit for hestene, som måtte dra elgen ut hele Heknedalen. Det er futt i svære dølahester, men omtrent halvveis ut måtte Ramses gi seg, gjennomvåt av svette. Deretter ble det Herkules sin tur, og han ble også god og svett før vi var ute ved fossen. Derfra er det bare svafjell ned til veien, noe som er kjærkomment når man skal dra på en elg som hadde slaktevekt på omlag 260 kilo. Vel nede på veien, bestemte vi oss for å kjøre elgen rett til slakteren, for temperaturen var så høy at kjøttet ville raskt bli dårlig som følge av for sein nedkjøling av kjøttet.
Neste dag måtte vi finne oss i å gå tomhendte hjem fra heia. Det skulle likevel bli en trivelig dag, for som en liten jubileumsgave til oss selv, bestemte vi oss for å ta en båttur på Nesvatn alle mann. Det var en nydelig første oktober, med varm sol, blikkstille vann, god mat og godt drikke. Det ble både konkurranser, fisking, bading fra flåten i Nesvatn og ellers en ytterst trivelig kveld på vannet, før vi fortsatte oppe på Vinsnes.
Søndagen var det på ny duket for et langt drev. Jeg gikk med Tiko rundt Hotellheia og ned mot Fiskvatn, mens Finn Olav og pappa som vanlig ventet litt lengre framme for at vi skulle kjøre felles drevlinje mot de øvrige postene. Etter en stund fikk Trygg ferten av noe i lia under Vinsnesheia, og satte i en flott los, hans første under elgjakt. Etter en tid tok imidlertid dyret ut, og Trygg ble stående igjen nede ved Fiskvatn. Jeg hadde sluppet Tiko, og en stund senere sto han i los samme plass Trygg hadde stått tidligere. Det var flere dyr i lia der. Jeg fikk henta Trygg ved vannet, og etter en stund var vi oppe igjen på toppen av mellomheia, så han hørte losen fra Tiko. Da ble det spennende igjen, og en liten stund etter hadde vi los med begge hundene, ung og gammel i flott samarbeid.

Så begynte en spennende time. Elgene flyttet seg sakte nedover mot Skaret, og vekselt mellom ganglos og standlos. Vi var tre mann som posterte oss ut langs dalen, og dekket de mulige utgangene, jeg mot Stokktjenn, Finn Olav bakover der vi kom fra, og pappa oppover lia. Den siste retningen var postrekka. Etter en stund var jeg kommet ned mot Okseheia og fikk øye på to elg ute i myra. Det så ut til å være et voksent ho-dyr og en piggokse. GPS-en viste 190 meter til Tiko. Jeg fant en god liggestilling og godt anlegg, men klarte ikke ligge stille nok til å skyte. Selv pulsen fra skuldra gjorde så store utslag på den avstanden at det var best å la være. Vi hadde jo relativt god kontroll på dette. Det ble besluttet at pappa skulle snike seg inn på losen og prøve seg fra oversida. Som sagt så gjort, og etter en stund smalt det, og dyrene braste nedover i lia, bort fra der det smalt. Etter noen få sekunder kon det en elg ut mot ei myr et stykke unna meg, før den stupte kråke ned en skråning og ble liggende der. Piggoksen havnet i lyngen, og ble med det den første elgen som falt i los for Trygg, godt hjulpet av gode gamle Tiko. Det virket som om matfar var godt fornøyd.
Med to dyr igjen på kvoten, var det bare å fortsette utover i oktober. Vanligvis har vi pleid å skyte en kalv eller to, men denne sesongen var det får kuer med kalver å se, og den vi så mest til var en med tvillinger. De skulle vi la gå. Etter å ha satt opp viltkamera, hadde vi nokså god greie på hva som rørte på seg i området rundt Nuten. Der hadde vi hatt jevnlige besøk av tvillingkua gjennom sommeren og høsten, sammen med en rekke andre dyr. Etter å ha sjekket viltkameraet en ettermiddag, fant vi ut at vi hadde en del dyr i området, for der var det bilder av kua med tvillingene, samt en sju-takker og en stor, men litt merkelig 13-takker. Men ingen av disse var rett type dyr, så konsentrerte oss om andre områder av terrenget. Det ble til at vi jaktet som vi pleide lengre innover i terrenget, men det var først når det kom et lite ho-dyr inn i drevet bakfra at det ble nytt elgfall på oss. Denne gangen var det Finn Olav som satt på rett plass. Ruta ned fra Himmelstøyl kan omtrent beskrives som en sammenhengende utforbakke ned til veien, og det ble dermed en enkel økt for Ramses å dra ut kviga, selv om Håkon fant opp en ny øvelse kalt elg-aking ned noen partier med svafjell.

Fremdeles var det dyr igjen på kvota, og vi bestemte oss for å gjøre et siste forsøk i midten av november. Det hadde kommet litt sporsnø, og vi var spente på om vi kunne kommer over noen nye dyr etter at terrenget hadde fått være i ro i noen uker. Jeg skulle gå rundt Luråsen og poste over Vindåsen en vei, men så langt rakk jeg ikke før jeg traff noen ferske spor. Jeg tenkte at dette ikke kunne gå bra, siden jeg sniker meg like lydløst som... tja, noe som båker en del. Men jeg fikk da prøve. Etter en stund fant jeg beitespor, og det var ikke snø i dem i det hele tatt, jeg måtte være nærme. Sporene gikk opp over en liten kant, og det var litt kronglete å komme opp der. Med blikket festet ned i sporene og fokuset på fotfestet kom jeg meg over kanten, løftet blikket og stirret rett inn i øynene på noe jeg tror var et lite ho-dyr på 15-20 meters avstand. Men sikker ble jeg aldri, for elgen hadde ikke lyst til å vente på at jeg skulle finne det ut. Dermed løp den sin vei. I etterkant har jeg sagt til meg selv at den var hakket for stor til at vi kunne ta den, og det tror jeg fremdeles. Det ble et par timer med sporing av elgen rundt omkring i Luråsen og Vindåsen, før den til sist hadde lurt seg unna de få postene vi hadde og gikk over elva og opp mot Ørnetjenn.

Samtidig med alt dette, hadde Tiko fått los bak Vindåsen, og Inge hadde fått lusket seg innpå, bare for å konstatere at det var sju-takkeren fra kameraet. Den var for stor for oss, og dermed måtte vi la den gå. Dagen nærmet seg slutten, og vi bestemte oss for å ta Nuten også før vi gav oss. Jeg gikk opp fra steinfyllinga under Vindåsen og hadde ikke gått langt før jeg kom på et kalvespor i sørpesnøen. Det var vrient å lese sporene i det som vekslet mellom sørpe og barmark, men etter å ha slått noen runder, fant jeg snart noen snøflekker hist og her med kalvespor og spor av et voksent dyr. Jeg var på gang. Høyere opp i Nuten var det mer snø, og dermed lettere å lese sporene. Dette var kjerneområdet for tvillingkua, så det var nok stor sjanse for at det var den som gikk foran meg, men jeg hadde bare klart å finne ett sikkert sporsett etter kalv, selv om det var mye spor enkelte plasser. Elgene hadde beitet seg oppover i Nuten og vridd seg litt nedover igjen mot hogsten, og jeg snek meg så forsiktig jeg kunne nedover. Plutselig stod jeg nok en gang og stirret inn i øynene på en elg på 15-20 meters avstand, så snikingen min kan ikke ha vært alt for dårlig. Det var masse busker og trær mellom oss, så jeg så ikke stort, men det var i alle fall ei ku. Etter et par minutter luntet den nedover og bak den gikk det to kalver. Altså skulle vi ikke ha noen av dem. Det ble den siste jaktdagen i en lang og spennede elgjakt, for på søndagen snødde og blåste det så ille at vi gav blaffen i hele elgen og reiste nedover i dagslys for en gangs skyld.

Ferien var over, og det var på tide å stille på jobb igjen. I to hele dager. Deretter var det tre dager avspasering for å jakte rådyrbukk på Tveiten og i Kosvik.

I år hadde jeg investert i ny børse med lyddemper, siden den forrige kanonen fra 1939 begynte å bli litt sliten, sparket som en hest og bråkte noe voldsomt. Det var helt på håret at jeg fikk den levert i tide, men etter et par ivrige dager på skytebanene i nærområdet, var jeg ferdig med innskyting og storviltprøve to dager før jaktstart. Alt under kontroll, med andre ord.

Første morgenøkt ble på Tveiten, og jeg gikk til jakttårnet på Langemyr litt over klokka 4 på natta mens det fremdeles var mørkt. Vel oppe i tårnet var det bare å vente til det lysnet, mens mygga summa både rundt og inni ørene. Tida kan gå temmelig sakte når du skal sitte musestille i et jakttårn i fem timer, så derfor hadde jeg utstyrt meg med noe så spennende som et sodoku-hefte for å ha noe å pusle med, mens jeg ventet på at storbukkene skulle komme på løpende bånd.

Det skjedde ikke stort den første timen, annet enn at jeg ble mektig irritert på en håpløs sodoku-oppgave, som nektet plent å la seg løse. Etter at jeg stille hadde resignert og innsett mine begrensninger, hørte jeg noe rasling fra skogkanten under meg, og der kom det en bukk ruslende. Med pulsen lett stigende ble børsa forsiktig avsikret, jeg siktet og det sa pang. Eller, det gjorde det strengt tatt ikke, det sa vel i grunn mer et forsiktig piff. Bukken gikk nå i alle fall sporenstreks rett i bakken, og jeg konstaterte at joda, jeg var i grunn godt fornøyd med børsa så langt. Det var en litt pjusk 5-tagger på ca 16 kilo. Jeg klatret ned fra tårnet, fikk dradd bukken ut av jordet og tok hurtig ut av den og hang den i et tre før jeg klatret opp igjen. Så gikk sodokuen også greit opp, utrolig hva en liten pause kan gjøre.

Det var i grunn ikke noe mer å se på Tveiten. Oddbjørn fikk en fin sekstagger, men utover dette så vi ikke et eneste dyr de neste dagene vi var ute. Og vi var ute både titt og ofte. Torsdagen sa jeg takk for meg hjemme hos de gamle, og pakket rådyr, børse og meg selv i bilen og kjørte til Lillesand. Neste morgen ville jeg på ny prøve meg, og tuslet ut i grålysningen til en post jeg hadde sett meg ut tidligere på sommeren. Jeg lusket meg stille på plass, og i det jeg skulle sette meg ned, hørte jeg noe som raslet i løvet like i nærheten. Der kom det jaggu meg en flott femtagger bare 15 meter fra meg, og det før jeg hadde rukket å sette meg ned. Jeg turde ikke lee en muskel der jeg stod litt keitete blant knusktørr lyng og furukvister, for jeg var redd for å støkke bukken. Til sist startet den å beite, og jeg fikk rettet meg opp så stille jeg klarte, med antydning til krampe i det ene beinet etter å ha stått litt krøkkete en stund. Like forbasket knakk det svakt i noe lyng da jeg skifta bein å ha tyngda på, og bukken stirret opp mot meg. Slik stod vi et lite minutt. Det var utrolig spennende med bukken så nært innpå at jeg kunne høre dens minste beveglse. Til sist roet den seg igjen, og det var i grunn det siste den rakk. Spenningen som ble utløst og selve skuddet ble i grunn et lite antiklimaks etter de få men intense minuttene som virket som en liten evighet, og jeg tuslet glad og fornøyd hjem igjen med bukken på slep etter meg.

Jeg var ute noen småturer på lørdagen også, men gjorde ikke noen store nummer ut av det. Jeg gikk i grunn mest og lette etter gode poster til senere økter. Det var ikke noen dyr og se, men jeg har aldri vært noen stor smygjeger, så de som hadde vært i nærheten, hadde nok forduftet lenge før jeg så den. Søndagskvelden bestemte jeg meg for å ta en tur ut til en av postene jeg hadde sett meg ut dagen i forveien. Like etter jeg satte meg ned, begynte det å regne, og det ble i grunn litt utrivelig. Tålmodigheten rant fort ut, og jeg bestemte meg for å rusle en tur, vel vitende om at sannsynligheten for at jeg skulle klare å overliste noe som helst var relativt liten. Jeg ruslet litt rundt uten noe egentlig mål, og til sist kom jeg ned til sjøkanten. Det var slutt på terrenget jeg kunne gå på, så jeg tok ut magasinet og ruslet opp forbi Skrukkebua, før jeg snudde og gikk inn i lovlig lende igjen.

På en liten kolle med god utsikt over noen myrer tenkte jeg at det kunne være artig å prøve å lokke en serie eller to med buttoloen før det ble mørkt. Jeg trengte nok ikke vente særlig lenge før jeg startet, for regnet hadde gjort bakken såpass bløt, at til og meg jeg klarte å bevege meg tilnærmet lydløst. Etter et par minutter lagde jeg de første kontaktlåtene, og sporenstreks hørte jeg noe som kom i min retning inne fra skogen på den andre siden av myra. Et lite trykk til på buttoloen, så kom bukken stegende utover myra for å finne ut om det var mulig å finne seg ei villig geit før kvelden falt på. Det var en del buskas mellom meg og bukken, så det ble litt spennende venting mens bukken speidet etter artsfrender foran seg. Til sist tok den de nødvendige stegene fram, og endte sine dager der i myra.

Det var verdt å merke seg vekta på de to bukkene i Lillesand, for selv om begge var relativt pene femtaggere, veide de ikke mer enn 11,5 og 12 kilo etter to dagers mørning. Det er en lav vekt for bukker.

Den bukken ble i grunn punktum for bukkejakta i Lillesand. Jeg var ute et par-tre økter til for å lete etter poster til neste sesong, men brydde meg ikke stort om å sitte ute i lengre økter av gangen. Jeg hadde noen få økter til på Tveiten, og én på Vinsnes, men det var ikke noe å se noen av plassene. Dermed var det bare å vente på 20. august og reinsdyrjakta

Ferien var planlagt lang tid i forveien, og det er slettes ikke verst til meg å være. Jeg hadde til og med bestilt rorbu til oss på et lite sted ytterst i Lofoten som het Tind og fått låne hytta til Pål Jakobsen på Senja noen dager. Dermed var løpet lagt for starten og slutten av turen. Resten fikk vi ta på sparket.

Vi hadde bestemt oss for å fly opp framfor å bruke bil, men å ha leiebil i nord. Rent økonomisk og tidsmessig var det ikke noe å lure på. Vel framme på Evenes stod det en splitter ny blå ford focus stasjonsvogn og ventet på oss, så vi lasta inn alt pikkpakket og rullet avgårde utover mot Lofoten.

Den første dagen ble stort sett kjøring, men vi fikk med oss en middag i Svolvær, forøvrig uten å få øye på Svolværgeita, samt en tur innom Lofotakvariet og Lofotmuseet i Kabelvåg. Vi fikk også se et glimt av sola og samtidig et lite glimt av den storslagne naturen i Lofoten.
Uten noe nærmere mål for dagens kjøring, ble det til at vi kjørte rundt på alle de småveiene vi fant for å finne et høvelig sted å sette opp teltet for kvelden, uten at vi havnet inn på jordet til bønder som var midt i slåtten eller midt oppi en steinrøys. Til slutt havna vi et lite sted som het Mærvoll i nærheten av Undstad på Vestvågøy. Der fant vi teltplass med sjøutsikt og trivelige naboer som bygde garasje til langt på natt og fra tidlig morgen. Ellen var i utgangspunktet ikke allverdens begeistret for teltliv, men måtte faktisk innrømme at det gikk overraskende greit.

Neste dag satte vi oss i bilen på ny og rullet videre utover E 10 mot spissen av Lofoten. Underveis tok vi en snartur innom Nusfjord, som var et gammelt og godt bevart fiskevær. Turistfaktoren var ekstremt høy, og japanere og amerikanere tuslet rundt om hverandre mens de pekte på og tok bilder av alt mulig rart, før de kjøpte et troll made in China i suvenir-sjappa.

Mot slutten av dagen begynte vi så smått å bli lei av kjøring, og da var det godt å komme fram til veis ende, også kalt Å, helt ytterst i Lofoten. Her skulle vi hente nøkkel til rorbua vår som lå i nabotettstedet Tind, bare et par-tre kilometer unna. Rorbua hadde plass til en god flokk mennesker, så med bare to personer hadde vi god plass. Etter to dager i bil var det også ganske behagelig med en dusj før vi lagde middag og koste oss med noen gode bøker utover kvelden.

Torsdagen var det duket for fysisk fostring. Ellen hadde fått en turbeskrivelse av en bekjent, og den måtte prøves. Det faktum at de meldte regn, hvilket de stort sett bestandig gjorde, og at det blåste opp som rakkeren brydde vi oss ikke noe særlig om. Ut på tur, aldri sur. Dermed bar det i vei innover langs Ågvatnet mens vinden kom kast i kast ut mot oss så det gikk hvitt på vannet.
Et stykke lengre innover dalen måtte vi noen turister som kom ruslende ut i joggesko og dongeribukser. Hahaha... Idioter, vet ikke hvordan de skal kle seg for norske fjell. Ti minutter senere begynte det å regne litt. Deretter sluttet det å bare regne litt, før det gikk over til plaskregn, styrtregn og sidelengs styrtregn med kuling i kastene, så det pisket skikkelig i ansiktet. Ut på tur, aldri sur..? Sakte men sikkert fant jeg ut at jeg i grunn var ganske fuktig sånn cirka inn til nyrene der jeg gikk på o-sko og i overtrekksbukse. Det er selvfølgelig et godkjent turantrekk, for jeg er jo norsk og vet hva man bør ha på seg på tur, og også hva man kan ha på dersom man er på fjelltur.

Vi skulle opp over Ågskaret, sånn cirka 450 meter opp, for så å gå ned og ut til Stokkvika på motsatt side av skaret. Da vi kom opp til skaret, stod det en tjukk vegg av tåke der og blokkerte både videre ferd og utsikt. Vinden blåste regn og fandens oldermor opp i fleisen på oss, og det var vrient å holde seg oppreist. Dermed snudde vi og gikk ned igjen, og sparte 400 meter stigning på det, noe som var helt greit for oss begge. Vel hjemme i rorbua vår ble klær og sko vridd og tørket etter alle kunstens regler, mens vi gikk på restauranten Maren Anna, som absolutt kan anbefales. Fiskerettene vi prøvde var aldeles upåklagelige.

Fredagen var vi tilbake i bilen og tok den obigatoriske turen innom Reine, et annet fiskevær uti Lofoten. Her fikk vi faktisk se sola også, og ruslet deretter litt rundt i de små turistifiserte gatene som de turistene vi faktisk var, mens vi pekte på og tok bilder av alt mulig rart. Men vi kjøpte ikke noen troll made in China.
Vi kjørte til Svolvær, fant geita, sjekket fergetidene fra Hanevika til Kaldjord, og fant ut at vi hadde god tid til en middag før båten gikk over mot anløpet som tok oss nærmest Møysalen nasjonalpark. Etter en tur på måfå på leting etter et spiseetablissement i Svolværs gater havna vi til sist på et sted hvor svartmussede grekere med bart serverte den lokale Svolværspesialiteten pizza.

Vi ankom fergeleiet i god tid før avgang, for de aller fleste fergene hadde blitt innstilt etter at veiforbindelsen Lofast hadde åpnet. Dermed måtte vi enten vente 5 timer på kaia, eller kjøre rundt. 10 mil i bil i stedet for en mil i båt. Vi valgte det siste, for vi hadde jo cruise-control, og jeg er glad i både nordnorske veier, nordnorsk landskap og å kjøre bil. Problem løst.

Bilen ble forlatt på en snuplass, ryggsekkene pakket, og vi vandret innover langs Lonkan-fjorden mot Indre Nordbotn. Da vi kom inn, ble vi møtt av en tysker som lurte på om vi visste når skyssbåten kjørte ut fjorden. Hvilken skyssbåt? Man bruker da ikke slikt på tur, det var jo flott sti langs fjorden som bare tok snaue to timer å gå! Like etter kom skyssbåten inn med en artig, stutt liten kar av en nordlending av eldre årgang som kaptein og guide. Han kunne fortelle mangt og meget der vi gikk innover en gammel jernbanetrase mot de gamle gruvene innerst i dalen. Han fortalte vel strengt tatt noe hele tiden mens vi gikk, og var en prototype på så mangt av det nord-norske i både i form og lyd. Flott fyr. Han skulle innover å møte et følge turister fra nasjonalparksenteret som hadde vært på Møysalen. Et stykke inn i dalen sa vi takk for følget, skar ut av stien og la oss til på en flott blomstereng på en liten rygg, slik at vi fikk nok en teltplass med fjordutsikt.
Neste dag knyttet jeg på ny o-skoa på beina, pakket vindtett i sekken og trasket oppover mot nasjonalparkgrensa, hvor dagens mål var Møysalen nasjonalpark og selve Møysalen, et flott lite fjell å gå på når sjansen først bød seg. Ellen ville heller ligge og kose seg i gresset foran teltet med en god bok. Kan jeg ikke skjønne... Turen oppover gikk fint, litt tåke var det, men stadig vekk åpnet det seg noen lommer i skydekket, slik at jeg fikk overblikk over hvor jeg skulle, og enda viktigere, hvor jeg ikke skulle.
Et par-tre steder hadde noen ødelagt moroa med fjellturer, ved å henge opp kjettinger til å holde seg fast i gjennom de bratteste kløftene og rundt de vasseste utspringene. Men de er jo heldigvis ikke påbudt å bruke. Etter en litt utradisjonell rute oppover en av fortoppene, kom jeg opp gjennom skydekket, og fikk utsikt over hele Hinnøya og Austvågøya. I alle fall skydekket som dekket disse øyene. Det var bare et par fjelltopper som stakk opp i det fjerne, ellers var alt helt hvitt. En nydelig dag i høyden, godt og varmt, helt alene, helt stille, bare meg selv og toppen. Feriens absolutte höjdare for min del
På vei ned igjen gjennom tåkeheimen traff jeg på et par turfølger som var på vei mot toppen. Jeg oppmuntret dem med at det var sol på toppen, og ikke var så veldig bratt, før jeg hoppet og danset elegant ned forbi noen vettskremte damer som klamret seg fast til kjettingene i fjellveggen mens de mumlet noe om galninger i treningsbukse og o-sko uten vett til å bruke sikringer. Vel nede kunne jeg glad til sinns fortelle Ellen om en pen og pyntelig tur i flott vær og frisk luft. Deretter gikk turen ut langs Lonkanfjorden igjen, før bilen rullet mot Senja og hytta til Pål.

Da det nærmet seg kvelden, kom vi på at det faktisk var lørdag, at vi ikke hadde mat, og at klokka straks var åtte. Av en eller annen tullete grunn var det langt mellom butikkene på Hinnøya og innover mot Bjerkvik, og av de få lokalene som faktisk var der, var det få som fremdeles var i drift, og enda færre som var åpne klokka 8 på en lørdag. Faktisk ingen. Søndager er også en dårlig dag å handle mat på. Dermed ble det gjort nødinnkjøp på bensinstasjonen i Bjerkvik, før vi rullet oppover på veier jeg hadde vært med Superjettan Sofie i tidlgere tider. Derfra tok jeg på meg rollen som stuttbeint, taletrengt nordlending av eldre årgang, og kunne fortelle mangt og meget om veier, dyreparker, spøkelseshoteller, kommunestruktur og jakt- og fiskebutikker, før vi svingte over broa mot Senja, og jeg på ny var på uutforskede veier.

Hytta til Pål lå nydelig til ved Storvatnet. Han hadde vært snill og lagt ut nøkkel til oss slik at vi lett skulle komme inn, og beskrivelsen var nøye pugget. Likevel tok det oss en times leting og to-tre fortvilte anrop til Påls mobilsvar for å fastslå at vi ikke fant nøkkelen og heller ikke fikk tak i Pål. Ikke en idell situasjon klokka tolv på natta etter en dag med fjelltur i beina og mange timer bak rattet. Et siste forsøk med leting på akkurat de samme plassene vi hadde lett tidligere gav full uttelling, og nøkkelen dukket opp ut av intet. Dermed var vi bokstavelig talt inne i varmen, og fant oss fort til rette.
De siste dagene av ferien ble preget av et uvanlig uforutsigbart vær. Fra å være sol og vindstille på morran, ble det styrtregn og frisk bris akkurat i det vi hadde nådd nedre enden av Storvatnet på fisketuren vår. Vi var forholdsvis vind- og vanntette der vi satt, men vi hadde en solid dose med det motsatte av medvind på hjemveien. Ellen fikk en flott aure som ble veid inn på ny pers (750 gram), mens jeg fikk to flotte napp og lange armer etter roing i sterk motvind.

Et av Ellens store mål for turen var å få se midnattsola. Etter at det verste regnet hadde gitt seg en ettermiddag og himmelen ble helt blå, satte vi oss i bilen og rullet ut mot Hamn helt ytterst på Senja. Underveis tok vi oss en stopp for å se det fenomenale Senjatrollet, før vi steget ut av bilen på kaia i Hamn og ruslet opp på en knause for å vente på at klokka skulle bikke midnatt. For å være sikre på at vi fikk med oss ekte midnattsol, ble vi en times tid, slik at ikke tidssoner og sommertid og annet teoretisk rakkerskap skulle snyte oss fra å se solas laveste punkt over horisonten.
Den tiden vi hadde til overs den siste dagen ble foruten å rydde og vaske litt etter oss brukt til å slappe av, kose oss og rett og slett bare nyte siste rest av ferien i nord. Det var mange steder og gamle kjente jeg gjerne skulle hatt tid til å svinge innom, men denne gangen ble det ikke tid og anledning. Det kommer nok imidlertid flere ferier i Nord, for et mer variert og fantastisk turmål for enn Nord-Norge er det ikke mulig å oppdrive innenfor landets grenser for folk med et snev av friluftsinteresse.

Underveis på turen ble det tatt noen hundretalls bilder. Noen av dem er samlet i to album, et tur-album og et blomsteralbum. Kan noen hjelpe med å verifisere noen av blomstene, så er dere hjertelig velkomne til å legge igjen en kommentar...

.