Ut og opp: Glimt fra skog, vann og fjell

Reinsdyrjakta har sin egen sjarm. Sommervarme dager, begynnende høstfarger, spennende terreng og muligheten for å lure noen reinsdyr. Alt i alt ting jeg liker godt. I år hadde vi to kort, et fritt dyr og en kalv. Før vi starta jakta fredags morgen 21. august, hadde vi avtalt at alle typer dyr var greit å skyte på det frie kortet, for vi hadde ikke sett så mange reinsdyr i år. Vi delte oss i to grupper, og Ove og jeg skulle kjøre inn til Birtevann og gå inn langs Rjupetoheii mot Granbustøyl, mens Helge og Finn Olav skulle gå inn fra Sandvik og over Jåmsfjell.

Jeg hadde ikke kommet langt opp i lia i Rjupetoheii før svetten pipla og ryggen ble klam. Sånn er det bestandig når jeg klatrer rett opp bratte lier med diger ryggsekk på. Mens jeg vingla bortover på min vei mot heias bakside, kom jeg ut i ei lita lysning i skrålia. En vag bevegelse ble fanget opp i øyekroken, og joda, der stod et reinsdyr på 25-30 meter med nesa midt i mot meg. Jeg var svett, anpusten og nedlasta med ryggsekk, og reinsdyret stod et stykke over meg. Ikke fant jeg noe anlegg og ikke fikk jeg av meg sekken. Etter litt febrilsk fomling med stropper og slikt, var sekken av. reinsdyret stod fremdeles, men nå litt bak en busk. Så løp det vimsete bortover, akkurat som bare reinsdyr kan. Jeg vimset etter en etasje lavere i lia. Ved et par anledninger hadde jeg gode muligheter, men pulsen var ikke akkurat blitt lavere, så jeg klarte aldri å finne gode anlegg samtidig som reinsdyret stod åpent. Enten var det et tre i veien, eller så var pulsen for høy. Til slutt vred reinsdyret seg opp over toppen og ble borte. Jeg gikk tilbake til sekken, og skulle fortsette videre. Men noe manglet. På et eller annet genialt vis hadde jeg klart å miste walkien min mens jeg stresset rundt etter reinsdyret. Jeg prøvde å gå samme løype igjen, men fant ingenting. Etter en halvtimes leting gav jeg opp. Lettere irritert fikk jeg sendt sms til Ove at jeg var radioløs, og at telefonen samtidig nesten var tom for strøm.

Helge og Finn Olav hadde ikke særlig hell på sin side av dalen, men Ove, som hadde funnet seg en fin plass i noen myrer inn mot Granbustøyl, fikk ei simle rett i fanget. Det er mulig det kan ha vært samme dyret som jeg så, for det passet godt med både tidspunkt og retning. Ove fikk nå i alle fall skutt simla, og fikk dermed sitt første reinsdyr.

Jeg gikk over heia for å hjelpe med slakting og bæring, og etter en times tid var jeg framme hos Ove. Pappa kom også ned fra Jåmsfjell, mens Finn Olav tok båten tilbake over Nesvatn. Simla var ikke stor, så vi delte den i to, putta den i sekkene våre og bar den ut til bilen ved Birtevatn. Litt senere på ettermiddagen dro jeg og pappa inn igjen til Rjupetoheii for å lete en gang til etter radioen min, men så lenge jeg ikke kunne si med sikkerhet hvor jeg husket å ha hatt den sist, så ble det som å lete etter den berømte nåla i høystakken.

Dagen etter gikk jeg og Finn Olav inn fra stemmen i sydenden av Nesvatn og skulle jakte oss innover mot Ytretjørn. Pappa og Ove ble igjen på hytta. Nå hadde vi bare en kalv igjen, og de er ikke alltid like enkle å finne. Vi jaktet oss forsiktig innover på hver vår åsrygg. Over radioen la vi små planer for veivalg og lure plasser å poste hverandre opp. Jeg fant meg en fin kolle med god oversikt over området Finn Olav skulle gjennom, og satt meg ned og fant fram nista mi. Mens jeg sitter der og speider etter Finn Olav hører jeg med ett noe som dunker bak ryggen min. Der, på omtrent ti meters avstand dukker det fram en liten reinsdyrflokk på fire dyr, en bukk, to simler og en kalv, bak noe tett bjørkekratt. Jeg setter leverposteien i vrangstrupen og får tak i rifla. Bukken kommer klar, simlene kommer klar, men den hersens kalven står alltid bak en av de andre. Og med min flaks står vinden rett fra meg og mot reinsdyrene, og dermed snur de snart ryggen til og dilter avgårde. Pokker heller. Det var den sjansen.

Dagen fortsetter, og vi nærmer oss Nesvatn og ringer etter båtskyss. Bare noen fine myrer igjen å sjekke nå. Og der, midt ute på myra ligger da noe som ligner et reinsdyr? Men hvor stort er det? Jeg sniker meg nærmere og nærmere. Geviret var ikke all verdens, og på lang avstand så det ut som et lite dyr. Jo nærmere jeg kommer, desto mer sikker blir jeg på at dette dyret er noe helt annet enn en kalv. Til slutt er jeg inne på 30-40 meter, og dyret reiser seg. Det er en liten bukk, og den får lov å gå videre. Jeg sitter og sikter på det mens det svinser bortover myra. Det ble en slitsom dag på heia, men en spennende slutt gjorde det til en flott dag.

Søndagen tok Finn Olav seg fri fra reinsdyrjakta og gikk med fuglehundene på vinsnesmark, mens jeg og pappa jaktet oss inn fra midt på Nesvatn. Jeg fikk gått i noen områder jeg aldri hadde vært, hvor skogen var trolsk og flott. Pappa fikk tidlig øye på to dyr, men det var simle og bukk, så de fikk ligge i fred på myra. Resten av dagen gikk med til å jakte gjennom store deler av områdene vi ikke hadde vært tidligere.

Helga etter reiste vi opp igjen, men det var ikke et dyr å se hele lørdagen, og alle meldinger vi hørte fra andre i området tilsa at vi ikke var de eneste med den erfaringen. Dermed ble søndagen viet til blåbærplukking. I løpet av drøye to timer hadde jeg plukket 23 liter, og da tenkte jeg at nok fikk være nok. Bærene ble til saft, syltetøy, dessertpakker og sterk likør, men det er en annen historie.

Helg nummer tre i reinsdyrjakta inviterte jeg med meg Hans Gunnar Omdal på reinsdyrjakt, og det takket han selvfølgelig ikke nei til. Inge kom innover fra stemmen lørdags morgen, mens jeg og Hans Gunnar jaktet oss opp Geiterådalen, forbi Ytretjønn og opp Krokstøylfjell. Ikke et dyr å se... Det var plenty med spor, men ikke en levende klauv i sikte. Mot slutten av dagen besluttet vi å jakte oss over Risbuhei i et siste forsøk på å finne noe. Og helt der inne, ned mot Granbustøyl fikk jeg øye på en singel kalv som løp omkring på en kolle godt over 200 meter borte. Jeg fikk kontaktet Hans Gunnar på radioen, og han fikk også sett det, men holdet var for langt for ham også. Vi lusket rundt en times tid der inne uten å se noe mer til den. Vi var langt på heia, og hadde et stykke tilbake til båten, så vi måtte gå på for å komme oss ut i dagslys. Inge hadde ikke større hell han heller. På kvelden ble det middag med orrfugl og kantarellstuing, samt blåbærdessert. Namnam...

Morgenen etter var Inge blitt sjuk, så han måtte holde senga. Hans Gunnar og jeg kjørte inn Birtedalen for å lete etter kalven igjen. Vi så ikke noe mer til den, så vi fortsatte inn mot Granbustøyl og heiene rundt. Underveis traff vi et par andre jegere, som heller ikke hadde sett noe. Som jeger og gammel orienteringsløper trodde jeg at jeg hadde sett det meste av usjenert oppførsel, men jeg mener følgende situasjon tar kaka: Mens jeg står og prater med to middelaldrende jegere fra mandalsdistriktet eller deromkring om jakt, reinsdyr, terreng og annet tomprat, sier den ene, midt inne i samtalen, "hold børsa mi litt, jeg må en tur på kuttekontoret!", før han tar hele to små skritt bakover, drar ned buksa og setter seg til rett foran oss andre... Herlig! Samtalen ble relativ kort etter det, da jeg plutselig fikk ett eller annet ærend opp i lia mot Granbustøyl...

Resten av dagen gikk med til litt oppgitt jakting utover og oppover Rjupetoheii med innlagt obligatorisk stopp på toppen. Vi så ikke noe som helst, men var i grunn enige om at vi hadde hatt to flotte dager på jakt. Kalven overlevde for i år, men vi får se til neste år om vi ikke spleiser på noen flere kort og samler et litt større jaktlag.

Fotoalbum fra Askvoll-ferien min

Etter at Vinjerock var over bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom Sogn og Fjordane for å besøke Ingunn Fristad, som var hjemme på sommerferie. I og med at jeg aldri hadde vært i Sogn og Fjordane før, og at det kun var en bitteliten svipptur på 4-5 timers kjøring fra Tyinkrysset, syntes jeg dette var en utrolig god plan, og svingte volvobilen utover mot de åpne fjordstrøkene. Jeg hadde ikke kart med, så jeg måtte få en kort kjørebeskrivelse av Ingunn. Den lød som følger: Sogndal, Førde og Askvoll. Det kunne da ikke være så vanskelig å finne Ingunn ut i fra denne beskrivelsen?

Volvoen rullet glad og fornøyd nedover Filefjellovergangen, og jeg hadde en kort stopp ved Borgund stavkirke før jeg suste videre mot Lærdalsøyri. Her kom jeg gjennom det som må være Norges dyreste bomstasjon, nemlig 180 kroner for en personbil. Lettere sjokkert ble jeg fortalt av jenta i luka at den skulle fjernes til neste år, men jeg fant liten trøst i det der og da. Greit med litt bompenger her og der for å få veier som er litt bedre enn krøtterstier, men 180 penger var i drøyeste laget.

Etter en liten fergetur over Sognefjorden mellom Fodnes og Mannheller kom jeg til Sogndal og skjønte minimalt. Her har jeg gått i alle år og tenkt på sogn og Fjordane som bratt og lauvtrebevokst med masse sauer og bær, samt Lerum-saft servert til tørste bilister av lokale frøkener som Tone Damli Aaberge, men nei da. Her var det faktisk store furumoer. Jeg fikk ikke det helt til å stemme. Ikke fikk jeg saft av Tone heller. Skuffelsen over dette ble så stor at jeg kjørte gjennom Sogndal City og helt glemte å fylle bensin på volvobilen, som nå begynte å bli dugelig tørst. Det er som kjent feigt å snu, så jeg kjørte videre mot Førde selv om bensinlampa lyste oransje på dashbordet.

Jeg passerte digre tettsteder som Skei og... Ja, Skei. Flere var det vel neppe. I etterkant fikk jeg høre at der visstnok var en bensinstasjon, men den så jeg ikke fra veien, så da rullet jeg forsiktig videre. På Vassenden derimot, der fikk jeg endelig fylt opp tanken, og det viste seg at jeg hadde plenty å gå på selv om lampa lyste aldri så stygt. 0,74 l/mil var fasiten fra Arendal, og da var halve Vestfold unnagjort i sneglekø.

Jeg kom til Førde og fant et skilt hvor det stod Askvoll retning så i lende. Dermed rullet jeg videre mens jeg rotet litt rundt etter en ny cd. Veien svingte deretter mistenkelig opp over en ny fjellovergang med masse hårnålsvinger. Det var veldig fint over toppen, men jeg hadde en følelse av at jeg ikke var helt på rett spor. Til sist kom jeg til en plass som het Sande. Der hadde de en bensinstasjon med kart over Sogn og Fjordane. Fristad måtte konsulteres, og joda, jeg hadde hoppet elegant over et ekstra Askvollskilt retning så i lende like etter en rundkjøring i Førde. Herlig. Dermed var det 20 minutter tilbake igjen, før jeg rullet utover i Askvoll kommune. Veiene her var smale, men det var masse fint å se på langs veien, både av fjord, fjell og gøyale tunneler. Og endelig var sauene på plass. Nå lignet Sogn og Fjordane på seg selv igjen, i alle fall lignet det på det Sogn og Fjordane jeg hadde i hodet.

Ingunn møtte meg i Askvoll sentrum, før hun loste meg trygt siste biten ut mot Eimind og gården til Sveinung og Magnhild Fristad. Der ble jeg tatt vel imot med nyplukket rips, og jeg fikk velge mellom lasagne eller grillet markell til middag. I og med at jeg ikke har fått surret meg til å fiske makrell selv i år, så mente jeg at makrell stekt i folie på grill måtte være meget god mat for langveisfarende. Dermed måtte vi ut i båten for å fiske.

Sveinung rodde, mens Ingun og jeg skulle fiske. Det begynte utrolig dårlig, for Ingunn dro opp 4-5 stykker etter noen få minutter, mens jeg som hadde sjefsharpa ikke fikk noe som helst. Det var slettes ikke bra å ligge under for Ingunn i fisking, så jeg var letta da endelig det nappet febrilsk hos meg, og jeg kunne dra opp fem store makrell. Plutelig var bøtta full, og vi hadde det vi trengte til middag. Det ble kjempegodt!

Dagen etter reiste Ingunn og jeg på fjelltur til Fristadfjellet og området rundt. Vi tok bilen til Askvoll sentrum, og gikk inn Askdalen, skremte en huggorm og kløyv sakte men sikkert oppover mot toppen. Både jeg og Ingunn har utviklet kledelige kulemager, dog av svært ulike årsaker, så det var usikkert hvem som var i dårligst form opp bakken. Det ble i alle fall steike varmt i sola! Vel oppe på toppen, som forøvrig var 477 moh, hadde vi utsikt over hele Askvoll City, og det flotte landskapet rundt. Etter et par minutter fikk vi selskap av to havørner som kretset rundt oss litt før de trakk innover.


På vei tilbake mot Eimind fant vi noen tuer med masse blåbær, og det spannet jeg hadde i sekken tiltenkt multer, ble raskt fylt opp. Vel hjemme på Eimind fikk vi nystekte vafler av mamma Magnhild. Ingunn og jeg skulle lage middag, og jeg fikk ansvaret for salat. Da Ingunn skulle hente ting og tang til salaten fra kjøleskapet, veltet imidlertid alt som ikke burde velte ut av kjøleskapet, deriblant et spann blåbær og en halv bolle vaffelrøre. Det så slik ut...

På kvelden fikk jeg med meg solnedgangen over Stongfjorden. Mens vi satt der ved fjorden og klokka nærmet seg midnatt, hentet pappa Sveinung et fenalår, og hyttenaboen kom med nyrøkt makrell. Det ble en flott siste kveld på Eimind i Askvoll. Tusen takk til familien Fristad for gjestfriheten og trivelig samvær!

Fotoalbum fra Askvoll-ferien min