Språksveip

Jeg jobber for tida med ei forelesning om sakprosa. I dette arbeidet blir forsøksvise forklaringer av grenseganger mellom sakprosa og fiksjonsprosa et kontrastivt og didaktisk utfordrende prosjekt. Mitt oppdrag er å forklare, kommentere og problematisere for mine studenter hva sakprosa er og diskutere grensene mot fiksjonsprosaen. Romanforfattere og sakprosaister har over lang tid, og særlig denne høsten, bidratt til interessante, temperementsfulle og faglig interessante og forvirrende diskusjoner. I min forklaring forsøker jeg å kombinere kontinuumet og dikotomien som forklaringsmodeller. Det er utvilsomt ei kontinuumslinje mellom "Alkymisten" (Paulo Coelho) på ett ytterpunkt og "branninstruksen" eller "sykehusjournalen" på den andre sida. Men hvor går den dikotomiske grensa mellom fiksjonsromanen "Grense Jakobselv" og sakprosadokumentaren "Bokhandleren i Kabul". Det er slike og mange andre, interessante grensetilfelle som skal diskuteres. Hvordan lar disse sjangrene på ulikt vis "virkeligheten" bli representert i tekstene...?

Sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson blir sitert slik i "sakprosabloggen.no": "Eg trur på eit grunnleggjande skilje mellom dei to lesarkontraktane. Eg konstaterer samstundes at mange skjønnlitterære forfattarar lenge har vore svært opptekne av å halda seg i grenselandet og at mange sakprosaforfattarar har gjort det same frå andre sida. Det har vore mykje aktivitet i grenselandet.”

Sitatet er fra en samtale Tønnesson hadde med den skjønnlitterære forfatteren Kjartan Fløgstad, som var arrangert av forskningsmagasinet Apollon. Tema var årets debatt om kildehenvisninger i romaner; Fløgstad fikk i juli kritikk av historiker Tore Pryser for å ha basert romanen Grense Jakobselv på hans forskning uten å kreditere ham. Tønnesson var blant de som støttet Pryser, og mente romanen med fordel kunne ha vært utstyrt med en litteraturliste. Fløgstad er uenig, og mener at “Ein romanforfattar eller diktar skal ikkje måtta venda seg mot universitetet og bukka djupt fordi han har brukt opplysningar som er utvunne der.”

Slipper skjønnlitteraturen billig unna etiske retningslinjer og opphavsrett, eller er sakprosafolk uromantiske regelryttere?

hm

Takk til HM for at an minte meg på fenomenet hiatus (i kommentar til mitt forrige innlegg). Hiatus er når det kommer to vokaler etter hverandre, som ikke er i samme stavelse. De utgjør altså ikke en diftong. Et slikt vokalsamband er i samme morfem. Mitt eksempel i forrige innlegg handlet imidlertid om to vokaler i to ulike morfem som støter sammen i et ord. For eks. kongo og suffikset – eser. Siden det ikke er helt gunstig med kongoeser, så har det altså lurt seg inn en l der som en slags ”vellydskonsonant”. Hva kalles dette fenomenet – kan noen hjelpe meg med det?

Vel, men egentlig lurer jeg mest på hvorfor man ikke like gjerne har kutta sluttvokalen i landsnavnet (slik som i kineser og ghaneser) og kalt det kongeser……

Ellers har jeg – etter en kikk i Norsk referansegrammatikk – lært at fremmedordet for fenomenet innbyggernavn er inkolentnavn. Tenk at jeg har levd et liv i over 50 år og ikke visst det! Det kommer av latins incola (=beboer, innbygger).

Hg

I Michael Hallidays funksjonelle språksyn er det en grunnleggende forutsetning at språket har utviklet seg gjennom bruk. Man trenger språket til å finne orden og mening i verden omkring, til å sortere og knytte sammen den kontinuerlige strømmen av sanseinntrykk. Dette gjør vi, ifølge Halliday, gjennom språkets grammatikk. I dette perspektivet er grammatikken i seg selv meningsbærende. Det er språkets grammatikk som utgjør menneskets teori om virkeligheten, som modellerer den kompliserte interaksjonen mellom mennesket og dets omgivelser (Halliday 1994). Grammatikken gjør dette gjennom grammatiske prosesser, som jeg skal gå nærmere inn på med mine masterstudenter neste uke.

Vår virkelighetsforståelse er altså konstruert gjennom språkets grammatikk. Vår grammatikk er vår modell av virkeligheten. At meningen er konstruert, betyr også at den kan omkonstrueres, gjennom andre grammatiske løsninger. Nettopp dette er jo forutsetning for å utvikle en annen forståelse av noe, eller ny kunnskap gjennom vitenskap. Gode og illustrerende eksempler på slike meningskonstruksjoner ser vi blant annet når barn erobrer og sorterer nye fragmenter av verden gjennom ordene, begrepene – gjennom språket.

Read more...

Et søk i norskplanen i LK06 ga ett treff på ”grammatikk” og ett treff på ”grammatisk”. For ihuga grammatikere som oss var dette overraskende og litt forstemmende. Men det varte ikke så lenge… Kanskje skjulte grammatikken seg bak andre formuleringer i LK06...? Vi tok et skritt videre og søkte på ”språk” – 141 treff! Hvis vi går inn og nærleser noen av kompetansemålene, ser vi også grammatikken konkretisert gjennom andre begrep, begrep som sier mer om hva det er eleven skal kunne innenfor grammatikk. Og vi ser at den "grammatiske verktøykassa" fremdeles er noe elevene skal ha med seg....

Read more...

Vi kom til å undre oss over hva forfatterne av denne bloggen skal foreta seg når de skal ”sveipe” i språk. Når bloggen heter ”språksveip”, så har det selvsagt noe med bokstavrimet i ordet å gjøre, men også med at våre skriverier ikke er ment å være dyptpløyende eller vitenskapelig. Vel, vel – vi gikk til et par ordbøker for å se hva disse skriver om verbet sveipe. Først bokmålsordboka:

sveipe v1 el. v 2 (norr sveipa, bet. 2 etter eng. sweep, eg 'feie')
1fare raskt over sveipe over noe med blikket / sveipe så vidt innom flere emner
2rense farvann for miner.

I den elektroniske nynorskordboka finner vi følgende betydninger av verbet sveipa:
sveipe v 2 (norr sveipa, i tyd. 6 etter engelsk sweep eigl 'sope'; smh med svipe)
1fare laust, lett, snøgt over noko sveipe over noko med auga
2samle saman i bundlar; binde kring, vikle inn i s- eit spedbarn
3rive til seg; fate, gripe
4få frå seg snøgt og greitt; få rette taket på
5*svipe (1)
6reinse farvatn for miner

Disse funnene var vel ikke overraskende. Kanskje er det den første forklaringa som vil passe best for vår språksveip, nemlig ”fare raskt over, sveipe over noe med blikket / sveipe så vidt innom flere emner”, men også betydningen ”rive til seg; fate, gripe” kan være dekkende for det som skal skje i vår språkblogg. I mange dialekter tar vi oss en ”svipptur” innom noen. Svippturer innom språklige emner blir det mange av i Språksveip.

hm & hg