Språksveip

Etter at jeg ble satt på tanken om navn på tøystoffer (jf blogginnlegg 27.nov.), har jeg ikke klart å la være å samle på dem. Hvor mange kunne jeg klare å komme på? Det ble en del..., men det ble verre å komme med de eksakte definisjonene. Foreløpig har jeg bare hentet fram definisjonene fra Bokmåls- og nynorskboka (med litt hjelp av Wikipedia). Det er sikkert ikke nøyaktig nok for tøystoff-eksperter, og jeg synes ikke selv heller definisjonene er nyanserte nok for å forstå forskjellene. Men det får holde foreløpig.....
Her kommer lista mi:
Bevernylon (sterkt nylontøy med bomullsinnside) – Brokade(sterkt nylontøy med bomullsinnside) – Chiffon (glatt, tynt og gjennomsiktig (silke)stoff) – Damask (fint stoff av silke, ull, lin el. bomull med innvevd mønster ; som regel ensfarget vev, der mønsteret kommer fram ved matte og blanke flater) – Filt (fint stoff av silke, ull, lin el. bomull med innvevd mønster) – Flanell (mykt, loddent ull- el. bomullstøy med lo på retten) – Fleece (???) – Fløyel (tøy av silke, bomull e l med kort, tykk lo på den ene siden) – Frotté (bomullstøy som er vevd med små løkker på én el. begge sider) – Gabardin (diagonalvevd tøy av ull el. Bomull) – Gortex (vanntett, pustende stoff) – Kelim (Orientalsk billedvevteknikk hvor det blir samme mønster på begge sider) – Khaki (brungult, sterkt bomullsstoff, brukt til bl a fritidsklær og uniformer) – Lerret (glatt, umønstret (bomulls)tøy i toskaftsbinding) – Lin (stoff fra linplanten) – Nylon (et slags silkelignende kunststoff ) – Polyester (kunstfiberstoff) – Poplin (ripsvevd halvsilkestoff som bl a brukes til kjoler og skjorter) – Sateng (glatt, tettvevd tøy av silke, ull el. bomull – med glatt, glinsende rette og matt vrange) - Silke ((tekstiler av) kokongen til silkespinneren) – Taft (glatt silke, silkestoff vevd som lerret; tett og stiv toskaftsvevnad) – Vadmel (grovt tøy vevd av ull).

er overskrifta på en kronikk om språk i Dagbladet lørdag 29. november. Det er språkspaltistene Helene Uri og Ingebjørg Tonne som kommenterer og reflekterer over utviklingstrekk i det norske språket, alt fra skarre-r-ens ekspansive utbredelse, til den nye sj-lyden i ord som sjylling og sjino. De kommenterer også moteuttrykk av typen ”i forhold til”, eller ”ha fokus på” og de spekulerer over årsakene til at språklige motetrender oppstår.

Selv har jeg alltid hatt interesse for slike og liknende motetrender i språket – både profesjonelt og på hobbybasis. Jeg vil her kommentere et utvalg moteord jeg selv har registrert i mediene, på jobben og i vennekretser de siste 10 – 15 åra. Ett av disse er ”de der ute”. Dette er ett av de utallige moteuttrykk som høres i mediene. Sagt fra et studio der ordene sendes ut i eteren, og der samtalen handler om mennesker utenfor studio, kan man skjønne uttrykket, men at bruken av ”de der ute” generaliseres til så mange kontekster som i dagens språkbruk, er vanskelig å forstå. Det er i det hele tatt vanskelig å skjønne hvorfor enkelte ord og fraser plutselig festner seg i den alminnelige språkbruken og blir moteord. Det kommer jeg tilbake til.

På 90-tallet var alt ”relativt” eller ”rimelig”. Drillo bidro sterkt til den voldsomme frekvensen av demperen rimelig. Flo-pasningen på Drillos lag var "rimelig" effektiv. Laget hans hadde ikke flaks – det hadde ”rimelig” flaks. Nå skjer alt som hender rundt oss, ”på en måte”. Han er "på en måte" en kul fyr. Jeg vurderer "på en måte" å si sannheten, er ikke en måte å si sannheten på, men uttrykker kanskje en tvil om sannheten skal fram. Også uttrykket "på en måte" fungerer dempende, modifiserende, hvis det i det hele tatt er betydningsrester igjen av uttrykket.

”Så tar vi det derfra”. Hvor er det fra, kan man spørre? Svært mange saker vi går videre med og forholder oss til, tar vi derfra. Noen ganger burde vi ta det herfra, men det skjer ikke. Disse moteuttrykkene er i ferd med å ”ta helt av”. Det kan virke som dette uttrykket, som i utgangspunktet var en spenstig metafor hentet fra flyspråket, har passert popularitetstoppen, men mye "tar fortsatt av".

Det adjektivet som brukes oftest i debattene om Lærerutdanning i mitt miljø, er at vi må få ei ”robust” lærerutdanning. Det går an å diskutere hva som ligger i begrepet, men adjektivet er så utslitt i våre debatter at det for min del oppfattes som innholdsløst. Det aller siste moteordet i mitt jobbmiljø, er verbet ”rigge”. Nå rigger vi til møter, vi rigger til løsninger, og vi rigger til rom i stedet for å reservere rom. Når vi rigger til ei robust lærerutdanning, så oser det kanskje styrke og handling av ordene – i tillegg til at ordene allittererer.

Jeg vil seinere reflektere over mulige årsaker til at slike språklige moter oppstår. Kan språklige moter, slik Tonne og Uri sier, sammenliknes med klesmoter? Jeg er usikker her…

Harald Morten

Ad Harald Mortens innlegg om jazz-språk for noen dager siden: På samme måte som musikk kan sammenliknes med språk, kan språk sammenliknes med musikk. Det gjøres i Dagbladets siste utgave av Magasinet. Der intervjues Clark Judge, sjef for White House Writers Group. Han har tidligere vært taleskriver for flere av USAs presidenter. De sammenlikningene han gjør mellom de forskjellige taletypene og musikkformer, er interessante. Jeg siterer mer eller mindre direkte: Ronald Reagan var den symfoniske - den storslåtte(brukte hele registeret av følelser og meninger), George H. W. Bush var rock'n'roll (enkle medrivende beats), Bill Clinton var improviserende jazz (med briljante riff som var en opplevelse hver for seg, men som ikke nødvendigvis hang sammen), George W. Bush er countrysangeren (med et "hint av evangelisk lyrikk"). Når det gjelder Barack Obama, har ikke Judge helt klart å finne den beste sammenlikninga ennå. Han synes imidlertid Obama er mer en urban jazz enn en improvisert jazz (melodilinjene er sterke, konsistente, sofistikerte, subtile).... (Kilde: Tore Gjerstad, Magasinet 071109)

Hildegunn

”Jeg lærte mer av å lytte til jazz enn jeg gjorde på universitetet”, uttaler Jan Erik Vold i et intervju i Morgenbladet forleden. Han utdyper påstanden og sier følgende: ”Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare”. – Jeg kjenner meg igjen i det JEV sier. Å observere den subtile kommunikasjonen som er til stede mellom musikere i et godt jazzband, deres usynlige signaler når én i bandet tar et musikalsk ansvar i form av en solo, de kroppskommunikative geberder som forteller at soloen overbringes til andre i bandet – dette er avansert kommunikasjon. De ikke-akademiske improvisasjonene, som kjennetegner jazzsjangeren, er ikke bare spennende, men relevante for de fleste kommunikative kontekster. Ikke minst er det demokratiske prosjektet jazzband praktiserer, kommunikativt interessant. De har ikke én soloartist. Alle artister er soloartister i løpet av en konsert. Det er vel ingen andre musikksjangrer eller samtalesjangrer som gjennomfører akkurat denne praksisen.

Jazzen representerer en genuin polyfoni med en flerstemmig musikalsk utfoldelse, der enkeltstemmene er likeverdige. På samme vis som norskfagets tekster er intertekstuelle, representerer jazzens ”tekster” det man kan kalle en ”intermusikalitet” – et ord som neppe eksisterer i ordlistene. Vi assosierer og hører andre toner og melodier enn de som framføres der og da – toner som eksisterer innen jazzkonteksten.

Den ”laidbacke” stilen de fleste jazzmusikere benytter når de prater, kunne være et emne for kommunikasjonsforskere. Har man hørt jazzmusikere som framstår som anstrengte eller stressede i sin omgangsform? Det er ellers interessant at de trønderske og internasjonalt anerkjente jazzmusikerne, Jon Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug, reiser landet rundt og foredrar om ledelsesfilosofi, der de overfører kommunikative erfaringer fra jazzens verden til private og offentlige ledelsesmiljøer.

Harald Morten

Kongo står sentralt i mediebildet for tida, og det er mye som kunne vært omtalt av det som foregår der. Jeg har imidlertid merket meg et ord som jeg funderer over. KONGOLESER. Hvorfor heter det kongoleser og kongolesisk? Hvorfor heter det ikke kongier eller konganer? Nei, si det. Etter litt sondering har jeg funnet ut at -er nok er det vanligste suffikset i nasjonalitetsbenevnelser (albaner, argentiner, armener, bulgarer, egypter, greker, inder, russer, israeler). Her er det interessant å merke seg at noen også har –ier, fordi det er en i i navnet på landet (gambier, etiopier, latvier), men hvorfor heter det canadier? At det heter japaner, slovener og pakistaner, kan man forstå – men hvorfor har man valgt akkurat n som overgangskonsonant i panamaner, peruaner og mexicaner?

Vel, tilbake til Kongo. En som kommer fra Kongo, er altså en kongoleser. Men en fra Mongolia er en mongol, ikke en mongoleser. Suffikset –eser er vanlig i visse nasjonalitetsbenevnelser (vietnameser, kineser, ghaneser, libaneser), men –leser er sjeldnere. Jeg har bare klart å finne senegaleser og togoleser. I det første er jo l en del av stammen, men det siste eksemplet likner på mitt utgangsord. Her ser det rett og slett ut at innbyggere fra visse land land som ender på –o, får nasjonalitetsbetegnelser på –leser……

Hildegunn