Oppdragelse
Wednesday, 18. April 2007, 18:23:12
Et fryktelig sårt punkt hos de fleste mødre og en angst hos dem som enda ikke har fått barn knyttes til oppdragelse. Hva er normalt og hva er ikke normalt i barns utvikling? Hvor mye er foreldrenes ansvar? Mange barn opplever grusomme forhold hjemme og viser også et generelt fravær av empati og medfølelse for andre. Tilsynelatende uten samvittighet kan de plage og skade andre barn og dyr, og straff ser bare ut til å forsterke denne tendensen.
Men på den andre siden har vi barn som har opplevd tilsvarende forhold hjemme men de viser slett ikke slik antisosial atferd. De er kanskje ikke i tipp topp stand akkurat men de er ihvertfall ikke kjeltringer.
Nå er det slik at selv om barn som har vokst opp under "unormale" omstendigheter (barnehjem, flere forskjellige fosterhjem, voldelige hjem osv) kan vise ganske normal atferd i sine vante omgivelser. Problemene viser seg helst i spesielt stressende eller fremmede situasjoner. Dette mener man kommer av at barna har har liten mulighet til å lære emosjonsregulering, dvs. evne til å gjenkjenne, forstå og takle sine egne følelser. Mye av det man ser på som atferdsproblemer kommer nettopp av at barna enten ikke forstår hva det er de føler og reagerer uforutsigbart eller at de har lært "feile" strategier.
F.eks;
Når jeg gråter får jeg kjeft, så jeg gråter ikke når noen ser det. --> erfaring
Når far er sint slår han. Når jeg blir sint slår jeg. --> imitasjon
Å tie gråten eller bli aggresiv er strategier for å takle følelsen som oppstår.
Selvom barnet viser dårlig emosjonsregulering trenger det ikke bety at barnet er mishandlet på noen måte. Som oftest oppstår konflikter mellom foreldre og barn som en naturlig del av utviklingen. Barnet søker mer og mer selvstendighet og vil utforske verden på egne premisser.
TEMPERAMENT
De fleste psykologer og forskere idag er enige om at det er en interaksjon mellom arv og miljø som preger et barns utvikling. Dvs. at barn med forskjellig biologisk utrustning vil ikke bli lik selv om de får den samme behandlingen fra omgivelsene. To individer kan heller ikke ha de samme erfaringene, både pga forskjeller i måten å prosessere informasjon og fysiske forskjeller i reaktivitet. Ingen barn er like.
De fleste er også enige om at barn er født med et spesielt temperament.
Medfødt betyr ikke nødvendigvis genetisk eller arvelig (påvirkning under svangerskapet antas å medvirke til type temperament men man har ikke enda helt klart å kartlegge hva som bestemmer temperament).
De tre hovedtypene er: Lett Temperament, Vanskelig Temperament og Langsom å varme opp.
De med lett temperament viser i følge forskning en særlig motstandsdyktighet i forbindelse med vanskelige oppvekstvilkår og de fleste barn faller faktisk under denne kategorien. Det som kjennetegner dem er at de er generelt positive og nysgjerrige, lett å trøste og har lett for å glemme dumme ting til fordel for noe gøyt eller spennende. De har ikke fravær av sinne og tristhet men lar seg lett berolige når uhellet er ute. Det vil ikke si at man kan gjøre hva som helst med disse barna og de vil ikke ta skade av det, for det vil de.
De barna som viser vanskelig temperament er som nevnet tilsier; vanskeligere. De lar seg ikke trøste så lett, er mer uforutsigbar i reaksjonene og motsetter seg gjerne autoritetene.
Disse barna kan fint vokse opp til å bli gode, kjekke mennesker som folk vil bli kjent med og kan føle seg vel med, det krever bare litt ekstra fra foreldrenes side. Forskning har vist at det å ha en spesielt resonsiv, kjærlig og omsorgsfull mor og far som bruker lite straff har vært svært gunstig for denne typen barn. I følge disse undersøkelsene blir ikke barnet bortskjemt av kjærlighet og ros, tvert imot, de viser større selvtillit og selvstendighet!
Det som ofte blir problemet, særlig i familier med barn som har et vanskelig temperament, er når foreldre og barn har forskjellig temperament (det er ikke egentlig snakk om temperament når det gjelder voksne men voksne kan likevel vise generelle tendenser i personlighet som minner om disse temperamentene).
Den tredje typen temperament er de som er langsom å varme opp. Jeg tenker at jeg selv har vært i denne kategorien av ulike grunner. Disse barna trenger generelt mer tid på seg til å venne seg til nye situasjoner og kan bli svært opprømt i ukjente omgivelser. Men gir man disse barna litt mer tid så kommer de til liv igjen. Viktig her er å ikke straffe barnet for det som bare er en tilvenningsfase.
Disse temperamentstypene menes å være medfødt, dvs. at det ikke er noen som har gjort dem slik, de ble født slik. De er utgangspunkt som foreldre må ta hensyn til under oppdragelsen.
Foreldre blir ofte fortvilet når de føler at de ikke klarer å kommunisere godt nok med barnet. Noen foreldre føler til og med at de ikke duger som foreldre eller at det er noe ved dem selv som galt. Saken er den at barnet ikke er en blank tavle som kan fylles opp med det som forldre vil. De er egne individer som fra mors mage har utviklet seg både fysisk og psykisk, tilegnet seg kunnskaper og erfaringer som preger væremåte. Barn reagerer forskjellig.
Det viktigste er å være sensitiv overfor det som er det aktuelle barnets behov. Barn har stort behov for å føle at omgivelsene er forutsigbar på en måt som kan få barnet til å føle seg trygg. Når barnet gråter, må det få trøst. Når det er sint eller opprørt må det få forklare seg og bli hørt. Når det er glad og oppstemt/ivrig er det også viktig å gi det oppmerksomhet. Stolthet og anerkjennelse for det positive barnet gjør eller er gode følelser som vi vil at barna skal føle. Det er ikke bare de negative emosjonene som må få oppmerksomhet.
I en undersøkelse (tatt fra sosialpsykologien) fortalte en lærer til en klasse hvor flinke de var til rydde opp etter seg og hive boss i bossbøtten og en annen klasse at de måtte bli flinkere til å rydde. I utgangspunktet var ikke den første klassen flinkere enn den andre men den klassen som fikk skryt begynte å oppføre seg slik lærerer framstilte dem. De begynte å rydde mer og etter en kort stund var de adskillig flinkere til å holde det ryddig rundt seg enn den klassen som ikke hadde fått skryt.
Dette forsøket sier noe om hvor viktig det er at barn føler stolthet og mestring. Som sosialpsykologiboken min sier: "saying becomes believing" Barna fikk en oppfatning av at de var flinke og ryddige og handlet deretter. Det samme prinsippet gjelder om barnet stadig blir påminnet sine dårlige tendenser: tendensene vil forsterkes.
TILKNYTNING
Gjennom oppveksten utvikler barn tilknytning til omsorgspersoner. Disse er som oftest mor og far, og andre som er vikig i barnets liv. Typen tilknytning kan variere fra relasjon til relasjon og sier noe om selve forholdet mellom dem.
Tilknytning er følelse av hengivenhet mot en person som er i stand til å ta vare på en, en som er i bedre stand til å hanskes med verden enn barnet selv, dvs. en voksen eller et eldre barn.
Tilknytningsatferd er det barnet gjør for å opprette/opprettholde nærhet til tilknytningspersonen. Helt fra spedbarnsalder viser barn tilknytningsatferd som gråt, smil o.l.
Noen teoretikere mener at disse tidlige relasjonene gir barnet spesielle "maler" for hvordan det oppfatter og reagerer på forhold som voksen.
Mary Ainsworth deler typer tilknytning inn i 1 type sikker tilknytning og 3 typer usikker tilknytning. Nå er det imidlertid slik at barn tilknytter seg forskjellinge personer på forskjellige måter men Ainworth og andre har i hovedsak fokusert på tilknytning til mor
Poenget var å se om det var en sammenheng mellom tilknytningen og måten moren behandlet barnet på. Det kommer vel ikke som noen bombe når jeg sier at de med usikker tilknytning hadde mødre som enten ignorerte, straffet unødvendig eller var inkonsistente i sin oppførsel.
De barna (de fleste barn faller inn under denne kategorien) som danner sikker tilknytning viste seg å ha mødre som reagerte rask og konsekvent på barns gråt og uro, og var generelt oppmerksom og sensitiv i forhold til barnets emosjonelle behov.
Likevel er det mest sansynllig en transaksjonseffekt hvor mor reagerer på egenskaper ved barnet som hun vet eller ikke vet hvordan hun skal takle, som påvirker barnets forhold til moren som igjen påvirker hvordan mor reagerer.
Ingenting er sort-hvitt.
Viktigheten av å være konsistent viser seg gang på gang. Dvs. at en type atferd hos barnet alltid fører til en bestemt reaksjon hos foreldre. Dette både fordi barnet i slike omgivelser kan føle seg trygge i forutsigbare omgivelser og fordi barnet lærer den aktuelle kulturens sosiale normer og regler for oppførsel. Man kan skille mellom positiv og negativ oppmerksomhet hvor positiv oppmerksomhet er oppmuntring, stolthet, skryt o.l., og negativ oppmerksomhet er skjenn, straff o.l. Når barnet gjør noe galt gir man det ofte negativ oppmerksomhet i form av kjefting og irettesettelse men i fravær av positiv oppmerksomhet går dette ut over selvfølelsen og barnet vil ikke vise bedring i oppførsel. Den positive oppmerksomheten skal bygge opp barnets selvfølelse og gi det følelse av kompetanse og mestring.
Når en spesiell type positiv atferd er etablert opprettes en tillit mellom barn og voksen hvor den voksne stoler på at barnet gjør det han/hun har lært. Om nødvendig kan stikkprøver taes i ny og ne etterfulgt av ros om barnet har utført atferden, og skuffelse og kanskje straff om barnet har brutt tilliten. Tilliten er gjensidig; dvs. at barnet må kunne regne med at den voksne gjør det den sier den skal gjøre. Ikke true med straff om den ikke blir gjennomført, ikke lokke med en belønning/gode som ikke blir gitt. Om barnet opplever inkosnistens kan det bli nervøs og forvirret, og tilliten til den voksne svekkes.
De viktigste lærepengene som trekkes ut av disse forsøkene (og Nanny 911, Nanny: min helt):
*Å være sensitiv for barns individuelle behov
*Reagere rask og konsistent på tilknytningsatferd
*Bruke ros og oppmerksomhet som insentiv for god oppførsel (oppmerksomhet til barnet når det gjør noe positivt, ikke oppmerksomhet til dem som ikke oppfører seg)
*Bruk så lite straff som mulig og la straffen være så umiddelbar som mulig, ikke utsett(om straff blir brukt må man være svært klar på hvorfor barnet blir straffet og gi det en sjanse til å rette det opp igjen/gjøre det godt igjen)
*Ikke rop eller skrik; da hisser du bare opp barnet og forsterker følelsene enormt
*Fysisk nærhet og omsorg er SVÆRT viktig! Foreldre som aldri klemmer barna sine får triste barn:(
*Aktivitet og stimulering; la barnet få oppgaver og aktiviteter som stimulerer mestringsfølelse og selvtillit! Kjedsomhet er ofte utgangspunkt for dårlig oppførsel.
Skulle ønske det fantes en bok om dette da jeg var barn!
Men på den andre siden har vi barn som har opplevd tilsvarende forhold hjemme men de viser slett ikke slik antisosial atferd. De er kanskje ikke i tipp topp stand akkurat men de er ihvertfall ikke kjeltringer.
Nå er det slik at selv om barn som har vokst opp under "unormale" omstendigheter (barnehjem, flere forskjellige fosterhjem, voldelige hjem osv) kan vise ganske normal atferd i sine vante omgivelser. Problemene viser seg helst i spesielt stressende eller fremmede situasjoner. Dette mener man kommer av at barna har har liten mulighet til å lære emosjonsregulering, dvs. evne til å gjenkjenne, forstå og takle sine egne følelser. Mye av det man ser på som atferdsproblemer kommer nettopp av at barna enten ikke forstår hva det er de føler og reagerer uforutsigbart eller at de har lært "feile" strategier.
F.eks;
Når jeg gråter får jeg kjeft, så jeg gråter ikke når noen ser det. --> erfaring
Når far er sint slår han. Når jeg blir sint slår jeg. --> imitasjon
Å tie gråten eller bli aggresiv er strategier for å takle følelsen som oppstår.
Selvom barnet viser dårlig emosjonsregulering trenger det ikke bety at barnet er mishandlet på noen måte. Som oftest oppstår konflikter mellom foreldre og barn som en naturlig del av utviklingen. Barnet søker mer og mer selvstendighet og vil utforske verden på egne premisser.
TEMPERAMENT
De fleste psykologer og forskere idag er enige om at det er en interaksjon mellom arv og miljø som preger et barns utvikling. Dvs. at barn med forskjellig biologisk utrustning vil ikke bli lik selv om de får den samme behandlingen fra omgivelsene. To individer kan heller ikke ha de samme erfaringene, både pga forskjeller i måten å prosessere informasjon og fysiske forskjeller i reaktivitet. Ingen barn er like.
De fleste er også enige om at barn er født med et spesielt temperament.
Medfødt betyr ikke nødvendigvis genetisk eller arvelig (påvirkning under svangerskapet antas å medvirke til type temperament men man har ikke enda helt klart å kartlegge hva som bestemmer temperament).
De tre hovedtypene er: Lett Temperament, Vanskelig Temperament og Langsom å varme opp.
De med lett temperament viser i følge forskning en særlig motstandsdyktighet i forbindelse med vanskelige oppvekstvilkår og de fleste barn faller faktisk under denne kategorien. Det som kjennetegner dem er at de er generelt positive og nysgjerrige, lett å trøste og har lett for å glemme dumme ting til fordel for noe gøyt eller spennende. De har ikke fravær av sinne og tristhet men lar seg lett berolige når uhellet er ute. Det vil ikke si at man kan gjøre hva som helst med disse barna og de vil ikke ta skade av det, for det vil de.
De barna som viser vanskelig temperament er som nevnet tilsier; vanskeligere. De lar seg ikke trøste så lett, er mer uforutsigbar i reaksjonene og motsetter seg gjerne autoritetene.
Disse barna kan fint vokse opp til å bli gode, kjekke mennesker som folk vil bli kjent med og kan føle seg vel med, det krever bare litt ekstra fra foreldrenes side. Forskning har vist at det å ha en spesielt resonsiv, kjærlig og omsorgsfull mor og far som bruker lite straff har vært svært gunstig for denne typen barn. I følge disse undersøkelsene blir ikke barnet bortskjemt av kjærlighet og ros, tvert imot, de viser større selvtillit og selvstendighet!
Det som ofte blir problemet, særlig i familier med barn som har et vanskelig temperament, er når foreldre og barn har forskjellig temperament (det er ikke egentlig snakk om temperament når det gjelder voksne men voksne kan likevel vise generelle tendenser i personlighet som minner om disse temperamentene).
Den tredje typen temperament er de som er langsom å varme opp. Jeg tenker at jeg selv har vært i denne kategorien av ulike grunner. Disse barna trenger generelt mer tid på seg til å venne seg til nye situasjoner og kan bli svært opprømt i ukjente omgivelser. Men gir man disse barna litt mer tid så kommer de til liv igjen. Viktig her er å ikke straffe barnet for det som bare er en tilvenningsfase.
Disse temperamentstypene menes å være medfødt, dvs. at det ikke er noen som har gjort dem slik, de ble født slik. De er utgangspunkt som foreldre må ta hensyn til under oppdragelsen.
Foreldre blir ofte fortvilet når de føler at de ikke klarer å kommunisere godt nok med barnet. Noen foreldre føler til og med at de ikke duger som foreldre eller at det er noe ved dem selv som galt. Saken er den at barnet ikke er en blank tavle som kan fylles opp med det som forldre vil. De er egne individer som fra mors mage har utviklet seg både fysisk og psykisk, tilegnet seg kunnskaper og erfaringer som preger væremåte. Barn reagerer forskjellig.
Det viktigste er å være sensitiv overfor det som er det aktuelle barnets behov. Barn har stort behov for å føle at omgivelsene er forutsigbar på en måt som kan få barnet til å føle seg trygg. Når barnet gråter, må det få trøst. Når det er sint eller opprørt må det få forklare seg og bli hørt. Når det er glad og oppstemt/ivrig er det også viktig å gi det oppmerksomhet. Stolthet og anerkjennelse for det positive barnet gjør eller er gode følelser som vi vil at barna skal føle. Det er ikke bare de negative emosjonene som må få oppmerksomhet.
I en undersøkelse (tatt fra sosialpsykologien) fortalte en lærer til en klasse hvor flinke de var til rydde opp etter seg og hive boss i bossbøtten og en annen klasse at de måtte bli flinkere til å rydde. I utgangspunktet var ikke den første klassen flinkere enn den andre men den klassen som fikk skryt begynte å oppføre seg slik lærerer framstilte dem. De begynte å rydde mer og etter en kort stund var de adskillig flinkere til å holde det ryddig rundt seg enn den klassen som ikke hadde fått skryt.
Dette forsøket sier noe om hvor viktig det er at barn føler stolthet og mestring. Som sosialpsykologiboken min sier: "saying becomes believing" Barna fikk en oppfatning av at de var flinke og ryddige og handlet deretter. Det samme prinsippet gjelder om barnet stadig blir påminnet sine dårlige tendenser: tendensene vil forsterkes.
TILKNYTNING
Gjennom oppveksten utvikler barn tilknytning til omsorgspersoner. Disse er som oftest mor og far, og andre som er vikig i barnets liv. Typen tilknytning kan variere fra relasjon til relasjon og sier noe om selve forholdet mellom dem.
Tilknytning er følelse av hengivenhet mot en person som er i stand til å ta vare på en, en som er i bedre stand til å hanskes med verden enn barnet selv, dvs. en voksen eller et eldre barn.
Tilknytningsatferd er det barnet gjør for å opprette/opprettholde nærhet til tilknytningspersonen. Helt fra spedbarnsalder viser barn tilknytningsatferd som gråt, smil o.l.
Noen teoretikere mener at disse tidlige relasjonene gir barnet spesielle "maler" for hvordan det oppfatter og reagerer på forhold som voksen.
Mary Ainsworth deler typer tilknytning inn i 1 type sikker tilknytning og 3 typer usikker tilknytning. Nå er det imidlertid slik at barn tilknytter seg forskjellinge personer på forskjellige måter men Ainworth og andre har i hovedsak fokusert på tilknytning til mor
Poenget var å se om det var en sammenheng mellom tilknytningen og måten moren behandlet barnet på. Det kommer vel ikke som noen bombe når jeg sier at de med usikker tilknytning hadde mødre som enten ignorerte, straffet unødvendig eller var inkonsistente i sin oppførsel.
De barna (de fleste barn faller inn under denne kategorien) som danner sikker tilknytning viste seg å ha mødre som reagerte rask og konsekvent på barns gråt og uro, og var generelt oppmerksom og sensitiv i forhold til barnets emosjonelle behov.
Likevel er det mest sansynllig en transaksjonseffekt hvor mor reagerer på egenskaper ved barnet som hun vet eller ikke vet hvordan hun skal takle, som påvirker barnets forhold til moren som igjen påvirker hvordan mor reagerer.
Ingenting er sort-hvitt.
Viktigheten av å være konsistent viser seg gang på gang. Dvs. at en type atferd hos barnet alltid fører til en bestemt reaksjon hos foreldre. Dette både fordi barnet i slike omgivelser kan føle seg trygge i forutsigbare omgivelser og fordi barnet lærer den aktuelle kulturens sosiale normer og regler for oppførsel. Man kan skille mellom positiv og negativ oppmerksomhet hvor positiv oppmerksomhet er oppmuntring, stolthet, skryt o.l., og negativ oppmerksomhet er skjenn, straff o.l. Når barnet gjør noe galt gir man det ofte negativ oppmerksomhet i form av kjefting og irettesettelse men i fravær av positiv oppmerksomhet går dette ut over selvfølelsen og barnet vil ikke vise bedring i oppførsel. Den positive oppmerksomheten skal bygge opp barnets selvfølelse og gi det følelse av kompetanse og mestring.
Når en spesiell type positiv atferd er etablert opprettes en tillit mellom barn og voksen hvor den voksne stoler på at barnet gjør det han/hun har lært. Om nødvendig kan stikkprøver taes i ny og ne etterfulgt av ros om barnet har utført atferden, og skuffelse og kanskje straff om barnet har brutt tilliten. Tilliten er gjensidig; dvs. at barnet må kunne regne med at den voksne gjør det den sier den skal gjøre. Ikke true med straff om den ikke blir gjennomført, ikke lokke med en belønning/gode som ikke blir gitt. Om barnet opplever inkosnistens kan det bli nervøs og forvirret, og tilliten til den voksne svekkes.
De viktigste lærepengene som trekkes ut av disse forsøkene (og Nanny 911, Nanny: min helt):
*Å være sensitiv for barns individuelle behov
*Reagere rask og konsistent på tilknytningsatferd
*Bruke ros og oppmerksomhet som insentiv for god oppførsel (oppmerksomhet til barnet når det gjør noe positivt, ikke oppmerksomhet til dem som ikke oppfører seg)
*Bruk så lite straff som mulig og la straffen være så umiddelbar som mulig, ikke utsett(om straff blir brukt må man være svært klar på hvorfor barnet blir straffet og gi det en sjanse til å rette det opp igjen/gjøre det godt igjen)
*Ikke rop eller skrik; da hisser du bare opp barnet og forsterker følelsene enormt
*Fysisk nærhet og omsorg er SVÆRT viktig! Foreldre som aldri klemmer barna sine får triste barn:(
*Aktivitet og stimulering; la barnet få oppgaver og aktiviteter som stimulerer mestringsfølelse og selvtillit! Kjedsomhet er ofte utgangspunkt for dårlig oppførsel.
Skulle ønske det fantes en bok om dette da jeg var barn!
(0%)
WIDGETIZE