“The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated”

Jeg hadde en liten prat med en av legestudentene ved Sandviken sykehus en natt og vi kom til å snakke om selvmord, om de av pasienten som ser ut til å ha bestemt seg for å ta sitt eget liv uansett og om hvilke type person som helst begår selvmord. Det viser seg det er oftest de som har høy utdannelse som ligger høyest på selvmordsstatistikken. Hun nevnte med et litt flaut smil at leger nok var overrepresentert av dem som valgte å ta sitt eget liv samtidig som det samme smilet forsikret meg om at hun ikke var del av den statistikken. Men det er bare det at de som har bestemt seg kan ikke stoppes. Og de som lykkes har gjerne skjult sin avgjørelse for omverden inntil det var for sent å redde dem.
Så hva driver en person til å ende sitt eget liv? Er det naturlig å ønske seg død eller er det noe ved menneskeheten bringer fram denne paradoksale tanken?
Å gi opp er i stor grad en passiv handling, kanskje til og med en ikke-handling, hvor man avstår fra å handle. Men det å ta sitt eget liv er en aktiv handling som paradoksalt nok ender med å gjøre seg selv ute av stand til noen gang å handle igjen. Hvorfor, kan være enkelt å svare på men så umulig å begripe. Vanligvis har vi en tanke, et ansvar eller et ønske som hindrer oss i å gå det siste skrittet. En trang til å leve som trosser stolthet og ære, skam og nederlag. Men hva er den siste lille/store tingen som får folk til å vippe over, overskride den grensen som for oss andre er en boltet jerndør?
Svaret kan en kanskje finne i statistikken. Hvem er det som tar sitt eget liv? Er det onde mennesker som møter seg selv i døren og dør regelrett av anger? Er det lykkelige mennesker som vil at eventyret skal ende i lykkerus og ikke i ensom bitterhet, slik som i "Thelma and Louise"? Eller er det en plutselig innskytelse en hvilken som helst person kan få på et hvilket som helst tidspunkt fordi det kreves av en høyere makt?
De fleste forbinder selvmord med en smerte som blir umulig å leve med. En smerte som skam, anger, sorg, savn, ydmykelse osv. men motivet for selvmord ligger ikke nødvendigvis i noen fortidig hendelse som har skapt disse følelsene. Disse følelsene føler mange sterkt og ofte uten at det fører dem over rekkverket på Sotrabroen. Mennesker som hopper drives av en annen og mye sterkere følelse, nemlig frykt, og frykt er sjelden rettet mot noe som allerede har skjedd.
Så hva frykter de?
Noe fryktelig skremmende og altomslukende kan tenkes å ligge i ens umiddelbare fremtid. Desto tydeligere vi ser det for oss og dess høyere vi anslår sannsynligheten for at det vil skje, desto større er frykten. Så hva tenker du? Hva om din absolutt verste frykt stod like utenfor døren din og truet med å pine deg på den grusomste måte? Eller hva om noe du bare akkurat overlevde var nær ved å ta deg igjen?
Jeg tror selvmord drives av frykt. Når en ser på hvilke mennesker som oftest tar sitt eget liv er det også tydelig å se hva som er vår verste frykt:

Å mislykkes.

Det er ikke det at vi har mislykkes før som driver oss utfor, det er frykten for å mislykkes igjen og igjen, og at alt til slutt har vært fullstendig forgjeves og livet ditt rett og slett ikke er verdt å fortsette. Det blir som en dårlig investering som du stadig pøser penger inn i for å redde men som likevel bare taper og taper. Og det verste er at det er din og bare din feil. Det finnes ikke noen andre å skylde på.
De som tar livet av seg er de som påtar seg ansvaret, som har så høye krav til seg selv at nederlag ikke er en akseptabel mulighet. Det er de som hele livet har strevd for å ligge i toppskiktet men som likevel alltid ender opp midt på treet.
Vi har alle visse krav og forhåpninger til oss selv og jo høyere disse kravene og forhåpningene er jo større sjanse er det for å feile og enda større sjanse for å ta nederlaget svært tungt. Fallet blir for høyt. Nederlaget fører til selvforakt. Herfra går det i en rask spiral nedover hvor videre bekreftelse samles inn for å støtte opp om ens lave tanker om seg selv.
Ikke rart at selvmord etterhvert blir oppfattet som en befrielse for selvmordskandidaten. Alle disse mørke tankene om verdiløshet, meningsløshet og nederlag farger alle tolkninger til et punkt hvor en ønsker å befri seg fra seg selv som eneste utvei.

En kan si hva en vil men det fæleste skjellsord er uansett "taper". Det er fryktelig rart hvordan mennesker kan knytte så mye av livsverdien sin opp mot ære og heder. Det finnes ikke noe slikt i dyreverden. Der skal man overleve for enhver pris. "eat or be eaten". De gir ikke opp før kroppen gjør det. Men i menneskeverden tar vi livet av oss selv og kaller det en befrielse.
Er det lov å kalle de som tar selvmord for feige? eller syke? eller er noen motiver for selvmord mer akseptable enn andre? Kan noen typer selvmord til og med være ærefulle?

Det eneste jeg kan si er at for dem som velger å ta sitt eget liv er det den uutholdelige tanken om å leve med seg selv som styrer dem ut av bane. Det trenger ikke å ha vært deres egen feil i utgangspunktet engang men på vei ned i spiralen ble usikkerheten en diger pekefinger som var umulig å rømme fra.
Noen kan ikke forstå en slik depressiv tankegang, andre forstår den så altfor godt.
Det siste lille/store tingen som skjøv dem utfor var et valg.... en tanke de gjorde seg for vant til, som til slutt oppslukte dem. Det var et valg man bare kunne ta en gang..